For 60 år siden ble en obskur norsk ullgenser et kultplagg i USA

Finnes det noe som kan betegnes som norsk preppy? Hva med toppluen? Kalosjer i oransje signal-farge? Kong Harald V på en seilbåt med en klokke på hver arm, eller den klassiske seiljakken med Helly Hansen skrevet i store bokstaver på brystet?

Den amerikanske, avslappede stilen som ble unnfanget på eliteuniversitetene langs østkysten på starten av 1900-tallet kan virke som en fjern drøm for et egalitært folkeslag som er fostret opp mellom bakker og berg. Allikevel har genseren «The Norwegian Sweater» fra L.L Bean vært et preppy-ikon siden i snart 60 år.

The official preppy handbook 

Da Lisa Birnback skrev boken «The Official Preppy Handbook» i 1980, ble genseren «The Norwegian Sweater» fra klesmerket L.L Bean beskrevet som følgende: «The nearest thing to a prep membership card». Den opplagte grunnen til uttalelsen var at genseren har vært et fast tilbehør på elite-universitetene i USA – og senere i det glansede bildet av den amerikanske overklassens hverdag i snart 60 år. 

Preppy-stilen er i stor grad nøret på praktiske plagg som aspirerer til mer enn mote – en livsstil – sunne fritidsaktiviteter som signaliserer et kulturelt- og økonomisk overskudd. I dette glansbildet har den norske genseren fått en hedersplass.

I Norge derimot er den samme genseren blitt appropriert av blitzere og rullingsrøykende rocke-musikere med langt hår og smale jeans. Det nærmeste denne genseren kommer en sunn livsstil i hjemlandet, er blant profesjonelle fiskere som bærer den i tradisjon tro. Hvordan havnet denne genseren blant eliteuniversitetene i USA?

– Det er en spesiell teknikk som veldig få kan lage. Mønsteret heter triple birdseye og er inspirert av gamle gensere fra Norge, forklarer kommunikasjonsrådgiver Hillary Hannah hos L.L Bean.

Forklaringen og kommunikasjonen fra det erkeamerikanske merket i Freeport, Maine er vag. Men hun forsikrer at det fremdeles produseres i Norge. Hvert år selger de omtrent to tusen eksemplarer av denne genseren som er et symbol på velstand i USA. 

Preppy-gåten

På forskjellige nett-forumer kan man lese engasjerende innlegg om den norske genseren. Den er hyllet av middeladrende menn som tok den praktiske genseren til bruk på 70- og 80-tallet. For kundegruppen er jakten på nye klær sammenlignet med ork og stress. Dårlig butikk-luft, høy musikk og slitsom innredning man må åle seg gjennom. En varm genser som varer i flere tiår er rett og slett sett på som en yndet skatt. Samme farge, identisk snitt og lik kvalitet. Nærmest som en kjær venn.

– Vi flyttet produksjonen på 1990-tallet, men genseren mistet kvaliteten og derfor måtte vi flytte produksjonen tilbake til Norge igjen, fortsetter kommunikasjonsrådgiveren Hannah.

De ti årene genseren ikke var produsert i Norge, hadde kvaliteten gått ned og etterhvert ble også genseren fjernet fra butikkhyllene til L.L Bean fordi den ikke solgte godt nok. Desto større grunn til at den originale genseren er blitt en bedyret skatt. På nett-forumene diskuteres det hvor i dette eksotiske høykostnadslandet, Norge, genseren produseres. Navn på obskure tekstil-fabrikker som Bergen Trikotasjefabrikk, Dale of Norway og Norlender dukker opp. Det er stadig en ny amerikaner som tror han har funnet kilden til den ekte «Norwegian Sweater». 

Finansavisen Premium tok en ringerunde:

– Ja, det stemmer? Det er vi som produserer «The Norwegian Sweater».

I den andre enden sitter en Alwyn Lewis forfjamset. Han er direktør for det norske trikotasje-fabrikken Norlender i Lonevåg rett utenfor Bergen. Fabrikken som en gang ble grunnlagt av Ola Tveiten i 1927 er en av de få gjenværende tekstilprodusentene i Norge. Nå er den i eierskap av etterkommerne til Tveiten under navnet Norlender. 

På starten av 1980-tallet begynte fabrikken å produsere de tykke strikkegenserne på nytt. Hvordan denne genseren ble et bedyret plagg for amerikansk overklasse derimot, har han ikke noe godt svar på.

– Dette mønsteret er sikkert vært brukt i Norge i alle år. Jeg så det første gang i 1983. Strikkemetoden er veldig spesiell. Den vi lager for LL Bean er det eneste plagget vi lager med denne teknikken. De er veldig fornøyde med norsk ull. Den har lange sterke fiber og lang levetid. Men hvem som lagde dette designet først? Ingen anelse.

Direktøren for det hele flyttet fra England til Norge i 1982 etter å ha jobbet i tekstilindustrien i sammen med tekstilarvingen Gyda Tveiten. Omgivelsene blant de kjente ull-fabrikkene langs det britiske høylandet er nokså like som Lonveåg utenfor Bergen. En fauna bestående av sauer, gressletter, hav og sur vind. I følge Lewis handler det om tradisjon:

– Husk at ull er en viktig del av norsk tradisjon. Alle har jo vokst opp med en ullgenser på overkroppen som barn i Norge. På 1970-tallet var dette en stor industri. Det var over 100.000 ansatte på norske tekstil-fabrikker langs vestkysten. Nå er det ikke en gang nok ansatte til å fylle en liten fotballstadium. Vi er en utryddet art, ler han.

Norlender er i likhet med L.L Bean opptatt av tradisjon. Fabrikken selger også egne kolleksjoner av samme kvalitet og prisklasse som det amerikanske preppy-merket. Deres egen versjon av «The Norwegian Sweater» er svært lik, men har en helt annen kundegruppe. Yrkesfiskere i Norge kan fremdeles kjøpe sin egen versjon av «birdseye»-mønsteret.

– Jeg har sett på masse gamle bilder og da er det ofte fiskere som bruker den. Den er perfekt å bruke når man blir våt. Det er jo nesten umulig å holde seg tørr på en fiskebåt, men det norske fiberet holder deg varm selv om den er våt, avslutter Lewis.

Kanskje sitter det en gammel Yale-student der ute akkurat nå, som tenker norske fiskere har en ekstremt preppy look.