Hvorfor vi har mange uføretrygdede i Norge

I Finansavisens lederartikkel 20. juli kommenteres det store antallet uføretrygdede. Det har økt jevnt og trutt over mange år, og gradvis er samfunnsdebatten blitt mer opptatt av kostnadene og utenforskapet dette medfører.

Hovedårsaken til mange uføretrygdede i Norge er kostnadsnivået vårt. Vi har frem til nå hatt høy produktivitet sammenlignet med andre land, stor grad av tillit og kvalitet i varer og tjenester.

Over tid har vi sett flere bransjer gjøre seg avhengig av utenlandsk arbeidskraft for å kunne konkurrere i et stadig mer globalisert næringsliv. For å bøte på vår dyre arbeidskraft har vi satset på digitalisering og automatisering. Med det har også mange arbeidsplasser forsvunnet, og det stilles høyere kompetansekrav til de jobbene som finnes.

Les også

Perfekt ulikhet

Det høye kostnadsnivået i Norge gjør norske arbeidstakere sårbare i en åpen og globalisert økonomi. For at norsk næringsliv skal være konkurransedyktig internasjonalt, må effektivitet og produktivitet være høyere for å kunne forsvare lønnskostnadene, noe som innebærer at næringslivet er undersysselsatt sammenlignet med konkurrenter. Større arbeidsbyrde pr. ansatt gir også økt risiko for frafall gjennom slitasje og manglende mestring ved stor arbeidsbelastning over tid. Ikke alle ønsker eller har evne til høykompetansearbeid. Når disse samtidig blir utkonkurrert av arbeidsinnvandrere til håndverksyrker og stillinger innen serviceyrker, øker utenforskapet av spesielt unge.

I stedet blir ansvaret individualisert med en moralsk pekefinger til de det gjelder om å «ta seg sammen»

Arbeidslinjen og yrkeslivet er oppebærer av mening og status i Norge. Det første vi spør hverandre i sosiale sammenhenger er «hva driver du med?», og da mener vi ikke på hobbybasis. Det er derfor knyttet et stort stigma til å være uten arbeid.

Debatten har de senere år unnlatt å diskutere de strukturelle utfordringene og årsakene til utenforskap. I stedet blir ansvaret individualisert med en moralsk pekefinger til de det gjelder om å «ta seg sammen». Norge kjennetegnes også av å ha en stor offentlig sektor. Mange vil mene at dette ikke er bærekraftig, all den tid at vi også ser at handelsunderskuddet øker. Dersom arbeidsplasser i offentlig sektor rasjonaliseres bort i økt tempo, vil vi kunne få enda færre sysselsatte.

Debatten bør i større grad handle om hvordan vi skal skape flere arbeidsplasser (ikke bare høykompetanse), og om vi må satse på mer foredling og bearbeiding av produkter i stedet for å fortsette som råvarenasjon. Det er på tide å erkjenne at prisen vi betaler for å være med i en global økonomi med vårt kostnadsnivå er at flere faller utenfor.

Siv M. Sangolt

Leder for Akademikerne NAV