<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Publisert 30. des. 2021
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 440 ord
FÅ ALTERNATIVER: Om du ikke vil betale såkalt markedspris, kan du alltids stenge hovedstrømmen. Det er det imidlertid ikke mange som gjør. Foto: NTB

«Markedspris» på strøm, hva er nå det?

På kort og mellomlang sikt har ikke hovedkundegruppen mulighet til å velge bort strømmen. Er det da snakk om en klarert markedspris, spør Yngve Leret.

Det er alltid moro å innta Trygves skriblerier på side 2 sammen med frokosten. Så også lille julaften, da det var «vanlige folks» forståelse av markedet det ble harselert litt med. Litt i tråd med det politikerne gjemmer seg bak; «ikke noe vi kan gjøre, det er jo markedsprisen som rår».

Men hva er egentlig markedspris? Enkelt sagt er det den pris et produkt ender opp med i et samspill mellom selger og kjøper. Selger priser sitt produkt etter beste evne, og hvis kjøper synes prisen er for høy, går han annet steds hen. For i dette frie markedet vil det alltid være alternativer.

Litt forenklet, dette, men det må jo presenteres slik at «vanlige folk» forstår det da. Hvem nå det er

Hvordan fastsettes så strømprisen? Her i nord er det Nord Pool som forestår dette. Inn i algoritmen går en mengde variable, og ut kommer visstnok markedsprisen. Hverken jeg eller min nabo Magne er noen gang spurt om hva vi synes er akseptabel pris, så man må anta at kundemedvirkningen her er ganske minimal. Og hvem er det som eier Nord Pool? Jo da, det er de nordiske og baltiske statnettselskaper sammen med Euronext. Så selgerne av strømmen – 90 prosent av norsk kapasitet er i hendene på stat/kommune/fylkeskommune – er godt representert på eiersiden hos «market maker».

For tiden har vi den situasjon at land i Europa har mislykkes litt i sin miks av energikilder. Vi er derfor forpliktet til å selge vår overskuddskraft til disse. Og det er jo greit nok. Problemet er at våre venner er villige til å betale godt for å få dekket sine behov, og selger ser derfor sitt snitt til å ta godt betalt for denne eksporten.

Dermed får vi den situasjonen at det at en liten kundegruppe (10 prosent) er villig til å betale blodpris for, blir gjort gjeldende for de 90 prosentene som ikke synes dette er en akseptabel pris. Har så hovedkundegruppen de reelle alternativene man skal ha i et «fritt» marked? Svaret på det er nei på kort og mellomlang sikt, i alle fall.

Så vil nok noen hevde at magasiner under medianen også spiller inn. Vel, i produksjonen nå er det «pedal to the metal», så det dreier seg nok mer om reduserte marginer på fyllingsgrader enn krisetilstander.

Så ja, strømmen har en pris, men å kalle det markedspris når det er en pris kjøper blir presentert for og bare har to alternativer, akseptér eller frys – det er rett og slett ikke korrekt.

Litt forenklet, dette, men det må jo presenteres slik at «vanlige folk» forstår det da. Hvem nå det er.

Yngve Leret

Førtidspensjonert, heldigvis, revisor