Noen av påstandene fra energiministeren:
- «De små, modulære kjernekraftverkene er ikke tilgjengelige i nær fremtid.»
Dette er feil. GE Hitachi skal ha sitt første lille, modulære kjernekraftverk (SMR) på plass i Ontario i 2028, og Polen planlegger å bygge 80 slike i løpet av 2030-tallet. Estland og Polen tror de skal greie å få den første reaktoren i drift i begynnelsen av 2030. Også i Studsvik i Sverige planlegges det en SMR-park, som skal være operativ på 2030-tallet. Små kjernekraftreaktorer har i realiteten allerede eksistert i et halvt århundre, og finnes kommersielt i dag i over 160 skip.
Marius Arion Nilsen. Foto: NTB
Å hevde at SMR er en teknologi som først er aktuell langt frem i tid, er rett og slett feil.
- «Kjernekraft koster skjorta, tradisjonelt sett.»
Heller ikke dette er riktig. De nye kostnadene for havvind viser en Levelized Cost of Energy (LCOE) på 150 øre per kWh for Utsira Nord og nærmere 200 øre per kWh for Hywind Tampen. Pareto har kommet med en rapport som viser at det kreves investeringer i størrelsesorden 420 milliarder kroner å bygge ut 40 TWh mer landbasert, fornybar energi. Som kjernefysiker Sunniva Rose påpekte i et nylig innlegg: «Selv Olkiluoto 3 i Finland kan levere mer strøm for den prisen». Dette i et kostnadsmessig skrekkeksempel på kjernekraftanlegg, og fremdeles er det billigere.
Vi behøver en faktuell energidebatt hvor vi tar inn over oss fordeler og ulemper med alle energiformer
Selskapet Norsk Kjernekraft regner også på prosjekter med SMR-teknologi, hvor kostnadene pr kWh vil ligge rundt 60 øre, medtatt dekommisjoneringskostnader.
- «Avfallet skaper store problemer.»
Det er vitenskapelig konsensus om at plassering av radioaktivt avfall dypt under bakken er trygt i et langsiktig perspektiv, en metode Finland benytter seg av. Dette har Det europeiske vitenskapspanelet slått fast i en av sine grundige policy-rapporter. Både kjernekraft og karbonlagring er inkludert i EUs taksonomi som bærekraftige aktiviteter.
Norge var i tillegg det sjette landet i verden til å starte med kjernekraft. Den første reaktoren tok tre år fra byggestart til ferdigstillelse. Avfallet fra de fire reaktorene må håndteres, så vi får ikke noe «nytt avfallsproblem» om vi skulle komme til å satse på kjernekraft i Norge. Eventuelt må vi utvikle større versjoner av den samme typen anlegg som vi uansett trenger.
Det morsomme her er også Aaslands egne ord i Stortinget da statsråden var saksordfører i en sak om nukleær opprydding 22. mars 2021 i næringskomiteen. Da var han grenseløst optimistisk om næringspotensialet, og desto mer kritisk mot daværende regjering som ikke så muligheten i dekommisjoneringen. Statsråden sa fra talerstolen som saksordfører: «Vi tror at det gjennom dekommisjoneringen kan være mange næringsmuligheter som vi bør gripe. Det kan være viktig kompetanse, viktige prosesser som vi får god erfaring med og god tilknytning til, og vi mener at det må jobbes målrettet og tydelig med det i fortsettelsen. Dessverre har vi ikke fått flertall for å lage – skal vi si – en næringsstrategi ut av dette. Selv om vi er i en tidlig fase, håper jeg at vi på ett eller annet tidspunkt kan komme i en fase der vi ser på næringsmulighetene og i større grad utnytter dem helt bevisst gjennom den store og krevende prosessen som vi nå skal igjennom.»
Hva som har hendt siden Aasland så muligheter i kjernekraftavfall, til nå å se bekmørkt på alt hva kjernekraft gjelder, og ikke engang ønske høyere kjernekraftforskning velkommen i Norge, er uklart.
Det som er sikkert er at vi behøver en faktuell energidebatt hvor vi tar inn over oss fordeler og ulemper med alle energiformer. Kun da kan vi sammen føre en helhetlig energipolitikk til det beste for landet vårt.
Marius Arion Nilsen (FrP)
Stortingsrepresentant og medlem av Energi- og miljøkomiteen
