NVE misforstår sine egne tall
NVE hevder feilaktig at deres kostnadsanalyse er egnet til å sammenligne energiteknologier på tvers, skriver Jonas Kristiansen Nøland, Martin Hjelmeland og Sindre Lorentzen.

Debattinnlegg: Jonas Kristiansen Nøland, førsteamanuensis ved Institutt for elektrisk energi, NTNU; Martin Hjelmeland, postdoktor, Institutt for elektrisk energi, NTNU; Sindre Lorentzen, førsteamanuensis, Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging, UiS
Magnus Buvik, fungerende seksjonssjef i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), svarte i Finansavisen 13. oktober på noe av kritikken de har fått mot sitt nye kostnadsanslag (LCOE – Levelized Cost of Electricity) for ulike energiteknologier.
Buvik hevder i sitt innlegg at «Formålet med LCOE er å kunne sammenligne teknologier på tvers». Her kunne vi ikke vært mer uenige. Det er nettopp det disse LCOE-tallene ikke er laget for.
LCOE sier kun noe om hva som er «break-even» salgspris for utbygger av en bestemt energiform, men den sier ingenting om hvilken salgspris de ulike energiteknologiene faktisk kan oppnå i fremtidens marked. Videre sier LCOE heller ikke noe om energikildens evne til å produsere nyttbar eller verdifull strøm, som avhenger av når den klarer å produsere. Det blir litt som å glemme at flybillettene er dyrere midt i fellesferien enn utenom høytidene.
Ifølge IEA er forlenget drift av vannkraft og kjernekraft de mest kostnadseffektive kildene til utslippsfri kraft
Misbruk av LCOE-tall er til stadighet oppe i energidebatten. Det burde derfor være forventet at NVE, som en seriøs offentlig etat, ikke nører opp under slikt misbruk av disse LCOE-tallene.
Dagens bruk av LCOE er på mange måter historieløs. Energikostnaden (LCOE) var opprinnelig et verktøy for å finne ut hva strømprisen skulle være i fortidens regulerte kraftsystem, som besto av faste og regulerbare energikilder.
I nyere tid er verktøyet imidlertid blitt tatt i bruk for også å analysere variable energikilder som sol- og vindkraft i et deregulert kraftmarked. Det vil si at verktøyet i dag blir brukt til noe det aldri var ment for og heller ikke kan gi et godt svar på.
Det historiske fokuset på LCOE som et mål på energiteknologiers konkurranseevne er utdatert og misvisende på grunn av det moderne kraftsystemets kompleksitet. Selv om LCOE-sammenligninger er enkle å forstå, bør de unngås i diskusjoner om energipolitikk.
Derfor mener en lang liste med ledende aktører, som det internasjonale energibyrået (IEA) og amerikanske EIA, at det er på høy tid å legge LCOE-sammenligninger til side og heller ta i bruk mer avanserte metoder.
Buvik bidrar til ytterligere misbruk av sine LCOE-beregninger ved å bagatellisere viktigheten av lange levetider for vannkraft og kjernekraft. Disse teknologiene bygges i dag for å kunne produsere kraft i 80 til 100 år, men finansieres for å bli nedbetalt lenge før levetiden utløper.
For en investor gir det mening med økonomisk levetid, som er mye kortere enn teknisk levetid, men fra et samfunnsøkonomisk perspektiv – som NVE burde ha hatt i tankene – er det teknisk levetid som bør være utgangspunktet. Det er tross alt i denne perioden samfunnet drar nytte av investeringen.
Ifølge IEA er forlenget drift av vannkraft og kjernekraft de mest kostnadseffektive kildene til utslippsfri kraft, selv når kostnader knyttet til levetidsforlengelse inkluderes. NVEs egne tall viser at nedbetalt vannkraft og kjernekraft koster henholdsvis 6 øre og 31 øre per kilowattime (kWh).
Billig og stabil strøm for neste generasjon er kanskje ikke så viktig for utbygger i dag, men det burde ha stor betydning for NVEs samfunnsøkonomiske perspektiv. NVE kunne ha løftet frem dette sammen med de andre viktige aspektene Buvik nevner, som at LCOE ikke tar høyde for systemkostnader som balansekraft og nettutbygging eller naturkostnader.
Alt dette er kostnader som belastes samfunnet, ikke utbyggeren. Å utelate disse faktorene gir derfor en skjev fremstilling av energiteknologienes reelle kostnader, og svekker beslutningsgrunnlaget for fremtidens energipolitikk.
Jonas Kristiansen Nøland
Førsteamanuensis ved Institutt for elektrisk energi, NTNU
Martin Hjelmeland
Postdoktor ved Institutt for elektrisk energi, NTNU
Sindre Lorentzen
Førsteamanuensis, Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging, UiS