I fjor sommer skrev The Economist en artikkel om bærekraft som fikk mye oppmerksomhet. Artikkelens hovedpoeng var at å fokusere på alle tre elementene, E (Environmental), S (Social) og G (Governance) innenfor bærekraft ble for omfattende for selskapene, med den konsekvens at regelverket ikke skapte ønsket endring mot et mer klimavennlig samfunn.
Artikkelforfatterne mente fokuset burde være på «Environment», og aller helst burde «Environment» erstattes med «Emissions». Med andre ord, næringslivet burde fokusere mer på utslippskutt for å løse klimakrisen og i mindre grad fokusere på krav knyttet til S-en og G-en som omfatter menneskerettigheter, likestilling og antikorrupsjon mv.
Dette synet har fått fotfeste på flere måter i USA. En gryende skepsis til ESG har spredt seg på flere områder. Høyresiden i amerikansk politikk er skarpest i kritikken. I staten Indiana er det foreslått en lov om at statens pensjonsfond ikke skal kunne investere i selskap eller fond som legger ESG-kriterier til grunn. I praksis betyr dette at pensjonsfondet må selge seg ut av fond eller selskaper som boikotter kull eller oljeselskaper – uavhengig av forventninger til disse selskapenes inntjening. Altså en form for anti-bærekraftsinvesteringsstrategi.
Mange vil være enig i at informasjon om ESG er relevant. Spørsmålet blir til hvilken pris
I Europa har man lenge vært opptatt av ESG, ikke minst gjennom EUs Green Deal. Formålet er å kanalisere penger til bærekraftige selskaper, og ikke minst stille strenge krav til selskapene slik at investorer og forbrukere kan gjøre veloverveide valg. Gir selskapene god nok informasjon, og fremstår de som om de bidrar til å løse klimakrisen? Behandler selskapene sine ansatte på en god måte? Følger de opp at leverandørene har gode arbeidsforhold for sine ansatte? Dette og mye mer må selskaper i Europa ha kontroll på, og gi informasjon om.
I undersøkelser gjort av PwC globalt for 2022, mistenker 87 prosent av investorene grønnvasking i informasjonen selskapene gir markedet. Dette uttrykker et tydelig behov for tilstrekkelig og nyansert informasjon om ESG.
Mange vil være enig i at informasjon om ESG er relevant. Spørsmålet blir til hvilken pris. En analyse fra EFRAG indikerer at det kan koste rundt 12 millioner kroner å implementere EUs bærekraftsdirektiv (CSRD) for større børsnoterte foretak og rundt 1,5 millioner kroner for de minste selskapene som omfattes. Dette inkluderer kostnaden ved å få informasjonen på plass og å få den revidert. Dette blir betydelige summer for de mer enn 50.000 selskapene som omfattes. Og det vil koste også for selskaper som indirekte blir berørt.
Tidligere denne måneden ble ledelsen i Shell saksøkt av «miljøadvokatene» ClientEarth. Bakgrunnen for søksmålet en påstand om at selskapet ikke har en god nok plan for en overgang til et mer bærekraftig selskap med mindre utslipp. ClientEarth saksøker som en investor, og hevder at Shell kaster bort eiernes penger ved å ikke raskere transformere virksomheten i en bærekraftig retning. Informasjonen og selve planen Shell gir markedet for transformasjonen til å bli mer bærekraftig, oppleves som mangelfull. Shell har derfor ikke denne investorgruppens tillit. Og manglende tillit kan over tid koste eierne dyrt!
Tilbake til Indiana: Analytikere har estimert at statens pensjonsfond kan tape 7 milliarder dollar i avkastning de neste ti årene hvis loven innføres. Enkelt og greit fordi investeringsbehovet for bærekraftige investeringer i fremtiden er enormt. For at investorer og forbrukere skal ta velinformerte valg og ha tillit til den informasjonen som gis, er det derfor avgjørende at informasjonen holder en viss standard. Her er Europa i førersetet, og kan dermed både skaffe seg en økonomisk fordel i tillegg til å være en pådriver for å løse en av de viktigste globale utfordringene.
Øystein Blåka Sandvik
Partner i PwC
