INGEN MIDTLIVSKRISE: Det er noen år siden Espen Galtung Døsvig hadde dreads, langt skjegg og mediterte i Nepal. Foto: NTB Scanpix

Galtung Døsvig: Den utvalgte

Espen Galtung Døsvig har solgt eiendom for én milliard kroner det siste året. Neste år er det Porsche-salget som skal runde milliarden.

Denne artikkelen ble først publisert 6. april 2019.

Han var den utvalgte. Med tøfler, langt skjegg og dreads satt han oppe i fjellet i Nepal og søkte meningen med livet. Han var vegetarianer, leste Bhagavadgita og mediterte.

– Jeg visste at jeg ikke kunne sitte i India og meditere som 45-åring, sier Espen Galtung Døsvig.

Espen Galtung Døsvig

Alder: 46.

Sivilstand: Gift, tre barn.

Aktuell: Har kjøpt seg opp i Klaveness, som børsnoteres i år. Skal selge porscher for én milliard kroner i 2020.

Bakgrunn: Utdannet diplomøkonom ved Handelshøyskolen BI. Har drevet flere restauranter og utesteder i Bergen.

Stortingets talerstol blir din. Hva tar du opp?

Vi må bruke mer av Oljefondet til å bygge bedre infrastruktur i landet. Kanskje spesielt her på Vestlandet.

Hva bør Norge bruke mindre penger på?

Kontantstøtten.

Hva er din dårligste investering?

Private biler og båter, men jeg er så priviligert at alt ikke må verdsettes i kroner og øre.

Hvilken bok vil du lese om igjen?

«Steppeulven» av Herman Hesse gjorde sterkt inntrykk i sin tid.

Hvor går drømmereisen?

Det må være i retning en kulturell eventyropplevelse. Jeg blir fort rastløs på en resort.

Rundreisen i Asia var egentlig en investering for å slippe en midtlivskrise. For innerst inne visste Døsvig hva fremtiden ville bringe. Han var yngst av fire søsken, men likevel valgt ut til å føre familiebedriften videre.

– Noen skiller seg, kjøper motorsykkel eller reiser til Thailand når de blir 50 år. Jeg har vært i Thailand og gidder ikke reise tilbake.

25 år gammel var Døsvig ferdig med sin søken i Østen, og gikk opp på kontoret til sin far. Skjegget var barbert bort, håret klippet og dressen påkledd.

– Pappa, jeg er klar. Du får lære meg de businessgreiene.

Skipsandeler som gikk konkurs

EGD er historisk en tekstilbedrift som ble startet av Espens oldefar. Under første verdenskrig tok han sjansen på å reise over Nordsjøen til England for å kjøpe stoffer til klær. I Norge var dette mangelvare. Da oldefaren kom tilbake igjen til Bergen, var køen lang utenfor butikken. Det var starten på en tekstilsuksess, ført videre gjennom de neste generasjonene. Butikkene ble flere og overskuddene større. Noe gikk til å kjøpe byggene de leide til butikkene sine, og noe til å kjøpe KS-andeler i shipping fordi det var skattemessig gunstig.

Jeg sa vi skulle legge ned alt. Det ble et ubehagelig julebord.

– Skipsandelene var skattemotiverte, lite bærekraftige og ofte solgt til «dumme rikinger». Skipene gikk som regel konkurs.

Døsvigs far fikk tilnavnet slipsreder. Han kunne tekstil, men ikke shipping. EGD var blitt et selskap med mye klær, litt eiendom og litt shipping. Fjerde generasjon Døsvig var på plass og hadde klare tanker om fremtiden.

– Jeg ville ikke drive videre med klær. Vi var ikke billige nok eller store nok, og heller ikke eksklusive nok. Jeg skjønte at vi kom til å bli spist opp eller dø.

Lyttet mye og snakket lite

EGD hadde ni butikker og 70 ansatte da Døsvig tok ordet på et julebord. Han var helt fersk i selskapet, og fortsatt 25 år gammel.

– Jeg sa vi skulle legge ned alt. Det ble et ubehagelig julebord.

Han tenkte ikke på at ansatte hadde jobbet i bedriften 30-40 år. Synd for dem. Døsvig ville ikke drive med klær.

– Jeg hadde nok et litt naivt forhold til alt sammen. Det hadde vært vanskeligere å gi en sånn beskjed i dag, men jeg tror det var riktig. Min far syntes det var en vanskelig avgjørelse, for flere av dem som mistet jobben var hans venner. Jeg tror nok han ventet litt på at jeg skulle komme og gjøre det sammen med han.

Jeg er stolt av å være arving

Espen gikk så i lære hos sin far. Han lyttet mye og snakket lite. Noe som er vanskelig å forstå når du møter 46-åringen i dag. Ordene løper ut av munnen.

– Jeg ga meg selv fem år. Hvis jeg ikke følte meg trygg da jeg ble 30, måtte jeg si til faren min at han hadde satset på feil hest.

Skryter av partnere

Mens opplæringen foregikk, ville Døsvig også prøve seg på egenhånd. Det ble barer og restauranter, og han fikk tittelen som en av byens utelivskonger.

– Resultatene var ikke så bra, men jeg gjorde som min far og farfar, jeg kjøpte etter hvert byggene i stedet for å være leietager. De 20 millionene jeg brukte på fest og moro, fikk jeg 25 millioner igjen for da festen var slutt.

Han var klar til å ta over styringen i familieselskapet.

– Min far spurte meg hva jeg skulle gjøre. Jeg svarte at et av triksene er å finne folk som er flinkere enn meg selv. Han svarte at det var lettere for meg enn for han.

Døsvig ler fra magen.

KUNSTINTERESSE: Kontorlokalene til EGD kunne like gjerne vært et galleri. Her står Espen Galtung Døsvig ved «Steds innstallasjon» av Børre Sæthre fra 2007. Foto: NTB Scanpix

– Helt ærlig. Jeg er god på struktur, strategi og omstrukturering, men det er partnerne mine som sørger for at vi gjør det så bra.

Han snakker om Magne Øverås, daglig leder i EGD Shipholding, og Tor Fredrik Müller, daglig leder i EGD Property Shipping. De to har et eierskap på 10 prosent i hvert sitt selskap.

– Jeg trives best med å motivere andre, og få dem til å yte sitt beste. Jeg er Pep Guardiola, og skal få Messi og andre spillere i verdensklasse til å fungere sammen.

Resultatene som teller

Egenkapitalen var på et par hundre millioner kroner da Espen tok over. Nå er den på 1,4 milliarder.

Selg i gode tider og kjøp i dårlige. Det er Døsvigs klare filosofi. Derfor har EGD i løpet av det siste året solgt eiendom for én milliard kroner. Yielden er god. Da er det tid for å selge. Derfor har EGD også investert 45 millioner amerikanske dollar i Klaveness’ kombinasjonsbåter. Shipping sliter. Da er det på tide å kjøpe.

Det er nok kjekt for dem å kvele en milliardær. Haha.

– Vi går mot strømmen og gjør ting som andre kan se på som feil og dumt. Når vi selger noe som er bra, er vi idioter og når vi kjøper noe som er dårlig, er vi idioter. Vi tåler kritikken, for det er resultatene som teller.

EGD eier nå rundt 20 prosent av Klaveness, som i løpet av året skal børsnoteres.

– Det mest miljøvennlige og fremtidsrettede rederiet i verden, skryter Døsvig.

Dokken og Bergen Live

Innen eiendom har EGD Property rettet blikket mot to store prosjekter. Bergen Byarena skal bli byens storstue.

– Bergen sentrum har tapt seg litt i forhold til andre byer i Norge. Vi trenger en katalysator for å dra utviklingen videre.

Du må ta makten. Hvis du bare får den, kan du fort bli svak.

Bergen Live og Live Nation står klare for å drifte arenaen. Olav Thon, som disponerer dagens bygningsmasse, er med på planene. Nå må kommunen overbevises.

– Norsk byråkrati er krevende å sveive i gang, men jeg tror vi kommer i mål etter hvert.

Det andre store prosjektet er Dokken, der EGD sammen med OBOS vil bygge en ny bydel med næringsarealer, frisluftsområder og leiligheter som kan gi bolig til opp mot 10.000 mennesker. Regjeringen vil ha et nytt Hav­forskningsinstitutt til 2 milliarder kroner til området.

– Vi flytter havnen ut fra sentrum og bygger Bergens svar på Tjuvholmen. Utsikten og solforholdene blir de beste i byen. Det blir en ny vital bydel hvor folk både kan spise, jobbe og sove på samme sted.

Selger Porsche i flere byer

Solen skinner også for Porsche-senteret i Bergen. Veksten har vært enorm etter at Døsvig og Endre Johnsen tok over styringen i 2015. Året før ble det solgt 18 porscher i Bergen. Nå er tallet tresifret, og de to har lagt Trondheim og Ålesund under sine føtter.

– Vi skal selge 6–700 biler og sikter på en milliard i omsetning i 2020, sier Døsvig.

– Hvorfor Porsche?

– Bergen er en liten by der alle kjenner alle. Endre er en kamerat av meg som drev bruktbilforretningen Bergen Bilsenter, og hans store lidenskap er Porsche.

En annen venn av Døsvig, Morten Fredriksen, hadde arvet Porsche-agenturet av sin far, men hatet det som pesten, ifølge Døsvig.

– Den ene ville ha og den andre ville selge. Da var det jo bare å møtes. Morten tok frem nøklene og la dem på bordet med en gang.

EGD Capital eier 60 prosent av Porsche Center Bergen, mens Johnsens Gallardo Holding eier de resterende 40. I Ålesund og Trondheim er det en lik eierskapsmodell med Porsche Center Bergen som hovedeier og to partnere som eier henholdsvis 49 og 34 prosent prosent hver.

– Jeg gjør ikke så mye fra dag til dag, og det er gutta på gulvet som leverer imponerende. Vi har gått i pluss hvert år, selv om fokuset har vært å bygge topplinjen. Fremover skal vi trimme kostnadene og øke marginene.

HOLDER SEG I FORM: Espen Galtung Døsvig kom til intervjuet rett fra brasiliansk jiu jItsu-trening. Foto: NTB Scanpix

Må spørre faren

Svetten pipler i pannen og dressjakken finner sin nye plass på stolen. Døsvig kommer fra trening. Brasiliansk jiu jitsu er ikke for pingler.

– Jeg ble kvelt av noen ungdommer. Det er nok kjekt for dem å kvele en milliardær. Haha.

Det ble også noen fighter med faren i generasjons­skiftet, men sånn må det også være. De fikk hver sin vetorett. Hvis den ene absolutt ikke ville det den andre foreslo, var det mulig å si nei. Faren brukte sin sjelden, sønnen mer og mer. Etter hvert bestemte sønnen alt selv.

– Du må ta makten. Hvis du bare får den, kan du fort bli svak. Far er en erkebusinessmann, og ga fra seg det som betydde aller mest for ham. Det er tøft å gå fra å bestemme til å være overflødig. Jeg synes han har vært utrolig flink. Han har klart å slippe taket.

– Du var yngst av fire søsken, men likevel valgt ut til å ta over. Har det vært noe strid i familien?

– Jeg har et godt forhold til min far og mine søsken. Noen ganger må det tas noen ubehagelige avgjørelser. Kanskje hadde jeg talent? Kanskje var det lettere å samarbeide med meg? Det må du nesten spørre faren min om.

«The Killing Machine»

Bedriften holdt til i beskjedne lokaler i Bergen sentrum. Så kjøpte Døsvig det som den gangen var Bergens dyreste villa til 26 millioner kroner, med utsikt over hele byen fra takterrassen.

– Huset hadde et sterkt behov for oppussing, sier han.

14 millioner kroner senere er inntrykket noe helt annet.

– Jeg tror ikke det er vanskelig å selge for 50–60 millioner nå, men vi skal ikke selge. Jeg håper vi aldri trenger å gjøre det.

Å arve så mye penger kan være vanskelig

En liten omvisningsrunde, og du skjønner at du like gjerne kunne vært i et kunstgalleri.

– Tom Sandberg, sier Døsvig og peker på et bilde på veggen.

Nye bilder og nye kunstverk følger. Døsvigs entusiasme er smittende.

– Dette er sjelen min.

«The Killing Machine» er teksten på kunstverket i trappen mellom første og andre etasje. Noen liker det, noen hater det, mens andre ikke legger merke til det. De ulike reaksjonene forteller noe om gjestene som kommer.

– Dette er Odd Nerdrums «Skrik». Det hang i stuen til David Bowie.

Vi er i underetasjen. Maleriet heter «Dawn» og kostet Døsvig 4 millioner kroner. Noen millioner har det også gått til kunstnere og ulike kunstinstitusjoner i byen.

– Jeg skjønte at jeg kunne utrette veldig mye med veldig lite. Hvis jeg kjøpte et bilde til 30.000 kroner, kunne det snu opp ned på livet til en kunstner. Det var få som var interessert i å hjelpe kunstnere, de ble av mange i forretningslivet sett på som late mennesker som fikk statsstøtte, røkte hasj og satt på kafé.

Ikke i losjer eller foreninger

I fjor høst fikk han prisen «Kulturell støttespiller» fra kommunen, som ble delt ut for første gang.

– For noen er kunsten et alibi, en måte å kjøpe seg posisjoner, men for meg er det ekte. Jeg er nysgjerrig på språket og uttrykksformen, og blir bare mer og mer fascinert.

Han tar heller en tur ned til Kunstnerens Hus enn å dra på cocktailparty for small talk med byens vellykkede forretningsfolk.

Hvis vi rike bare kan velte oss i penger, blir det uro og ubehageligheter etter hvert

– Jeg er ikke på den sosiale arenaen med losjer, forbund, foreninger og ulike klubber i Bergen. Kunstnere er mer interessante, sier Døsvig, før han modererer seg litt.

– Det er veldig kjekt å kunne veksle mellom de to arenaene.

Han var den utvalgte, men for den neste generasjonen er veien åpen. Hans tre barn er fortsatt små og stiller foreløpig likt. Interessen og talentet må være der. Det nytter ikke bare å være arving.

– Eller de kan gjøre som meg å finne noen som er flinkere enn seg selv til å gjøre jobben, smiler Døsvig.

Han var på tanken om å gi bort hele selskapet til en stiftelse den dagen han takker for seg, men så slo han det fra seg. Muligheten ligger der for den av ungene som ønsker og klarer å ta makten.

– Jeg er stolt av å være arving. Det er ikke sånn at jeg trenger å skryte, men jeg erkjenner at jeg er en arving, sier Døsvig.

ARVING SOM LYKKES: Espen Galtung Døsvig har hatt suksess etter at han tok over familieselskapet. Foto: NTB Scanpix

Ingen gründer av natur

Han føler seg privilegert, at hans liv har vært enklere med 100 meters forsprang på de som startet uten penger og nettverk. Samtidig mener han ordet arving kan føre en del negativt med seg.

– Å arve så mye penger kan være vanskelig. Det høres kanskje rart ut, men for noen blir det en belastning. Hvis de ikke får det helt til blir de fort gjort narr av.

– Hvordan blir det for deg hvis EGD forsvinner ut av familiens hender?

– Her jeg er i livet i dag går det helt fint for meg, men kanskje får jeg et mer sentimentalt forhold til det senere. Jeg har gjort jobben jeg ble tildelt så godt som mulig.

Han er ingen gründer av natur som kunne startet med to tomme hender. Han solgte ikke is eller popcorn på 17. mai som guttunge.

– Jeg hadde ikke behov for å gjøre det heller. Det blir bare hypotetisk.

Kapital estimerte i fjor hans formue til 1,3 milliarder kroner. Siden det har EGD tjent mer. Døsvig er klar på at de som har mye må gi til de som har lite.

– Likhetsprinsippet er kanskje det beste vi har her i landet. Det skaper tillit. Jeg betaler skatten min og skjønner godt hvorfor jeg må gjøre det.

– Formuesskatten også?

– Ja. Den kunne sikkert vært justert litt, så ikke bedriftseiere som går med store underskudd får formuesskatten på toppen. Men en form for luksusskatt må vi ha. Hvis vi rike bare kan velte oss i penger, blir det uro og ubehageligheter etter hvert. Det har historien lært oss.


Daglig leder

RH Raadgiverhuset Rekruttering • Statsbygd i Trøndelag

Les også