Mørket har falt på i Ullernchausséen i Oslo og de siste forskerne forsvinner ut av inngangsdøren på det moderne bygget ved siden av Radiumhospitalet. Det er kvelden før den store dagen, verdens kreftdag. Jonas Einarsson har nettopp sendt sin egen styreleder på dør, er nyklippet og blid.
Et glass med noe rødt, fyldig og kreftfremkallende blir det neppe tid til denne kvelden. Finansavisen står på døren. I morgen er det møter hele dagen og neste dag bærer det av sted til Orlando, og en konferanse for immunonkologi.
Men han rekker en snus. Han finner frem boksen, legger en pris under overleppen og viser oss rundt.
Børskonge
Den tidligere allmennpraktiserende legen Jónas Einarsson er hjernen bak Oslo Cancer Cluster og har i 20 år vært adm. direktør i Radiumhospitalets forskningsstiftelse, Radforsk.
Stiftelsen har eierandeler i de børsnoterte selskapene Photocure, PCI Biotech, Targovax, Nordic Nanovector, Ultimovacs. Ikke bare er de eiere, de har tatt selskapene fra lab til finansmarked.
Totalt er det 13 selskaper i Radforsk portefølje. Flere av dem har kontor i samme etasje som Einarsson.
Hvis vi regner børskurs i dag på de selskapene som er børsnoterte og siste emisjonskurs på de selskapene som ikke er børsnotert, så er aksjene priset til rett under 1 milliard kroner.
– Det var over 1 milliard her om dagen, men nå har det falt litt, sier børsens ukjente biotek-konge.
På sikt er verdiøkningene enorme.
– Alt startet med et lån på 1 million kroner fra Radiumhospitalet, forteller han.
Han har masken til en lege, men bak den kan vi ane symptomer av stolthet.
Nåja. Alt er ikke hans verk. Ikke Radiumhospitalet fra 1932. Ikke Institutt for kreftforskning, som ble etablert på 1950-tallet. Ikke Jan Vincent Johannessens visjon «mer enn et sykehus».
– Gjennom 20 år samlet han inn private midler for å kjøpe alle villaene på Vestenghaugen, slik at Radiumhospitalet kunne bygge Institutt for kreftforskning. Det var et utrolig arbeid.
Til sammen er det blitt til et fagmiljø som tør å vise seg på internasjonale konferanser.
Så alt er ikke Einarssons verk, men har er uten tvil arkitekten bak Radforsk og Oslo Cancer Cluster. Da han for 20 år siden ble ansatt i forskningstiftelsen hadde han en klar idé. Han ville ikke drive et kontor som solgte lisenser til store farmasiselskaper.
Einarsson ville skape selskapene selv. Og det manglet ikke på advarsler.
– Få trodde vi skulle greie å utvikle en klynge av norske selskaper innen helsenæringen. Vi hadde ingen lokomotiver, ble det sagt.
Men Einarsson ville ikke ha lokomotiver.
– Verdien vi hadde var selvstendige forskere som forfulgte de beste mulighetene for sin spisskompetanse. Vi ønsket jo ikke et lokomotiv som vi kunne koble oss på. Vi ville være Thomastoget og kjøre vår egen vei.
På den tiden hadde Astra Zeneca 1.000 forskere i Lund.
– Hver gang jeg banket på dørene til «big pharma» sa de nei til legemidler som var utviklet av andre. I dag er dette snudd på hodet. De store driver nesten ikke forskning lenger. Nå lener de seg på akademiske miljøer og oppkjøp av mindre selskaper.
Selv om Thomastoget fortsatt er lite har det funnet et spennende spor.
– Vi har forskere hos oss som allerede på 1980-tallet turde å tenke tanken at immunterapi er fremtiden. Først i 2011 kom det første legemiddelet.
Det er nettopp immunterapi som nå er det store. Selskapet Ultimovacs, der Einarsson er styreleder og Bjørn Rune Gjelsten og Stein Erik Hagen er eiere, gikk på børs i fjor sommer. Selskapet skal utvikle en universell kreftvaksine, som kanskje kan være klar om tre, fire år.
Den store drømmen er at kreft kan bli en kronisk sykdom som vi kan behandle, har Einarsson ofte sagt. Han er stadig å se på scenen under et eller annet arrangement i Forskningsparken og dalstrøkene rundt.
Null i honorar
Han har kanskje vært fremsynt når det gjelder kommersialisering av kreftforskning, men ikke like visjonær når det gjelder avlønning. Ikke en krone av verdiskapningen tilfaller Einarsson. Han har kun en god fastlønn fra stiftelsen.
– Hva tenker du i dag om at du aldri sikret deg en avtale slik en forvalter ville gjort?
– Jeg sa tvert i mot at jeg ikke skulle ha en bit av kaken. Da vi så at det ville bli flere selskaper i porteføljen var jeg opptatt av nettopp dette, at jeg ikke skulle være en av investorene. Da ville jo troverdigheten min ligge i det jeg foretok meg økonomisk, ikke det som kom ut av munnen min. Og jeg kan prate ganske mye.
Så kommer det frem at et nært familiemedlem også har stilt det samme spørsmålet. Så mye som du har jobbet, hvorfor skal ikke du ha en andel?
– Men det må du ikke skrive, sier han.
– Er det noen der borte som synes det du driver med er en uting. Sende all denne iherdige forskningsinnsatsen ut til børsspekulanter?
– Da jeg begynte her var det det. Forskerne var redd for at vi skulle påvirke hva de forsket på. Det har vi aldri gjort og det kommer vi aldri til å gjøre. Blant klinikere var det nesten mer skepsis. Jeg fikk høre av jeg skulle over til den mørke siden.
Altså legemiddelindustrien.
– De holdningene har endret seg.
For pengene som skapes i Radforsk går tilbake til forskerne. Radforsk har utbetalt 200 millioner tilbake til kreftforskningen.
– Alle midlene vi skaper går tilbake til kreftforskningen og til å utvikle nye legemidler. Derfor er det ingenting som gleder meg mer enn når våre investorer tjener penger. For da vet jeg at de også blir med neste gang.
Jónas Einarsson
Alder: 62 år
Sivilstand: Gift. Tre barn, en stedatter og tre barnebarn.
Stilling: Adm. direktør ved Radiumhospitalets forskningsstiftelse.
Aktuell: Styreleder i Ultimovacs, som har doblet kursen siden børsnotering.
Bakgrunn: Dr. med. fra Universitetet i Oslo. Adm. direktør i Oslo Private Sykehus. Fastlege og helsesjef i Lardal kommune.
Stortingets talerstol blir din. Hvilken sak tar du opp?
Stortingsmeldingen om helsenæringen var oppklarende. Men jeg må si som de sier i Maxbo-reklamen: Det skjer ikke noe før du begynner. Nå må vi satse på å utvikle kreftlegemidler mens vi ennå henger med, innen personalisert medisin og molekulær diagnostikk.
Hva bør Norge bruke mindre penger på?
Å bygge to protonsenteret samtidig. Det hadde holdt å bygge ett i Oslo.
Hva er din dårligste investering?
Mine barn vil finne ut om jeg har vært en god kunstkjøper.
Hvilken bok vil du lese om igjen?
Jeg var en boksluker, de som jobbet ved Larvik folkebibliotek kjente meg ved fornavn da jeg var 9 år. Nå leser jeg ikke like mye. Men Koloss av Finn Alnæs. Den har jeg faktisk lest flere ganger.
Hva er ditt drømmereisemål?
Luang Prabang i Laos. Det skal være ett av verdens vakreste steder.
Og nå reiser jeg. Jeg og min kone reiser neste uke.
Fra Island
På tirsdag er det 63 år siden han ble født på Island. Bare to år senere bestemte foreldrene seg for å flytte. De flytte til Larvik, som ble Einarssons hjemby.
Utferdstrang og skolekarakterer midt på treet førte ham tilbake til Island da han var 18 år. For da Einarsson ikke kom inn på medisinstudiet i Oslo, viste det seg at han kunne ta første avdeling på Island, for så å søke seg til medisinstudiet på Blindern gjennom utenlandskvoten.
Det er den korte versjonen av en lang historie om å forfølge drømmen, vende tilbake til der man ble født, tenke gjennom fremtiden og få bo en stund hos sin onkel og tante. I sitt eget hjemland, men likevel langt hjemmefra.
Han kom til slutt inn på Blindern. Etter en turnustjeneste ble han gjennom en del tilfeldigheter ansvarlig for Oslo Private Sykehus. Dette sykehuset var det første som fikk godkjent privat drevne sykehussenger i Norge.
– Da måtte jeg møte i Stortinget og departementet og lærte meg litt av det politiske spillet.
Plutselig hadde jeg 20 ansatte og var adm. direktør.
Vi er fortsatt på 1980-tallet. Einarsson hadde fått mye ansvar tidlig. Han hadde aldri rukket å praktisere ordentlig som lege. Slik endte han opp som fastlege og helsesjef i Lardal kommune, som i dag er nedlagt.
Familiegalleriet
Han møtte sin nåværende kone for 20 år siden. De flyttet sammen i en liten leilighet i Heimdalsgata på Tøyen i Oslo. Senere byttet de til en større leilighet i samme borettslag. For noen er Tøyen selve paradiset.
I Heimdalsgata hadde dikteren Rudolf Nilsen sitt barndomshjem. Der lå «Luser’n», en slags desinfeksjonsanstalt, som byens hjemløse i gamle dager oppsøkte for å få attest på at de hadde badet. Der ligger i dag restauranten The Golden Chimp, som serverer håndlagde dumplings.
Bare noen kvartaler unna er det en annen severdighet. Galleri MAP. Et galleri utenom det vanlige som forener pensjonerte musikere, grafittikunst og vernissager.
Det er drevet av Einarssons kone.
– Her er jeg kun engasjert som løsarbeider. Jeg hjelper til med å henge opp kunsten på veggene og snakke med kunstnere og besøkende. Det siste er jeg jo ganske god til.
Og i nisjegalleriet er det mange å snakke med. Det har koblet musikk med maleri og toner med trykk og tegninger. May-Irene Aasen, trommeslager i Jokke & Valentinerne, har flere ganger stilt ut sine fotografier. Michael Krohn, vokalisten i Raga Rockers, har hatt fire utstillinger med sine utforskende malerier.
Galleriet har også spleiset Øystein Dolmen (ja, han fra Knutsen & Ludvigsen) og graffitikunstneren Jame One.
Kunst er det også på kontoret i Ullernchausséen.
– Jeg kjøper en del kunst, så får barna mine finne ut om den er verdt noe.
Flere er blitt interessert
Gode kjøp, gode salg. Det er også det investorene vil gjøre i selskapene som Einarsson tar med til Oslo Børs. Han lover spennende tider fremover, mange av porteføljeselskapene vil komme med nyheter etter kliniske studier. Og mange vil følge med. Det har skjedd mye med norske investorer på de 20 årene.
– Det har på en måte løsnet. Vi har fått flere å snakke med. Noen velger ett selskap som de følger tett og andre bygger seg opp en portefølje. Det positiv å ha den dialogen, også for Radforsk.
Det betyr ikke at han alltid forstår seg på sine medinvestorer.
– Det kan typisk komme en børsmelding og ut fra innholdet konkluderer jeg og min nærmeste kollega Anders Tuv at dette er positive nyheter. Så sjekker vi børsen og kursen har stupt med 15 prosent.
Og hvem vet, to uker senere kan den sprette opp 15 prosent igjen. Av den grunn har han startet sin egen podcast, en sending som skal forklare hva som skjer i porteføljeselskapene.
– Det må være styrt av følelser. Kanskje er det folk som har satset mer enn de har råd til, så får de nerver og selger. Jeg har aldri forstått trading.
Selv mener han en god horisont i disse selskapene er to til tre år. Til de får avlest dataene fra kliniske studier. Da vet man hvordan det går. Jamfør Algeta.
Han nevner stadig Algeta, selskapet som ble solgt til Bayer for rundt 15 milliarder kroner. Men navnet Algeta blir alltid etterfulgt av en slags grimase.
– Det blir veldig ofte trukket frem. Av meg. Av andre. Nå trenger vi et nytt Algeta, en ordentlig suksess!
Et eiendomseventyr
Historien i Ullernchausséen inneholder mer enn vi får plass til her. Det er et lite eiendomseventyr, som startet med at han, og nå avdøde Kåre Norum, ruslet nedover gaten eller chausséen som det altså heter på disse trakter. De tittet på gamle Smestad brannstasjon med lengsel i blikket. Tenk å lage en kreftforskerklynge av internasjonalt format på denne tomten. Det lot seg ikke gjennomføre. I dag er tomten blitt til et gjenvinningsanlegg for søppel fra Oslo-folk.
Et drøyt tiår senere stoppet likevel Erna Solbergs statsministerbil utenfor et flunkende nytt bygg på 36.000 kvadratmeter like ved Radiumhospitalet. 24. august 2015 kunne hun erklære Oslo Cancer Cluster Innovation Park for åpnet.
En del av eiendomsmassen okkuperes av Ullern Videregående skole. Hvert år kommer det et nytt kull til skolen. Hvert år går Einarsson opp foran de forventningsfulle elevene og forteller dem hvor spesielle de er, hvor spesiell skolen er, fordi den er en del av et forskermiljø.
– Det er mer enn en vanlig videregående skole. I fjor fikk vi en egen forskerlinje for biomedisin. Tenk det, på en videregående skole.
Å når han har fått deres oppmerksomhet, så benytter han anledningen til å fortelle historien om moderne kreftbehandling:
Det startet med den rene, harde ubarmhjertige kirurgien. Skjære vekk kreften.
– Det er gravd ut mumier fra oldtidens Egypt der man har funnet at svulster har vært fjernet fra kraniet.
Så kom strålingen. Den skulle drepe kreftcellene. Den kom med Madame Curie, geniet av en fysiker og kjemiker, som vant Nobelprisen to ganger og fant radium.
– Det var starten på strålebehandlingen.
Neste del av historien om kreftbehandling handler om cellegiften. Vi oppdaget den da tyske bombefly torpederte amerikanske krigsskip lastet med sennepsgass ved havnen i Bari i Sør-Italia. Soldatene svømte rundt i sitt eget biologiske våpen. Da patologer fra det amerikanske forsvaret obduserte likene, gjorde de et overraskende funn.
– Alle de hvite blodlegmene var radert ut. Hvite blodlegmer er celler som deler seg fort. Kreftceller er også celler som deler seg fort. Det var starten.
Men nå har forskerne altså startet på en ny tidsalder: Immunterapi.
– Denne behandlingen har ikke lenger som mål å drepe kreftceller med gift eller stråling, men bruke pasientens eget immunforsvar til å drepe de cellene vi vil bli kvitt.
Og Radiumshospitalet har ligget langt fremme.
Fortsetter å bygge
Einarsson er ikke i mål. Han har et nytt eiendomsprosjekt på gang, som skal utvide innovasjonsparken med 30.000 til 40.000 kvadratmeter.
– Når det står ferdig er jeg 67 år. Da håper jeg å ha bidratt til at Radiumshospitalet har fått et nytt klinikkbygg og et protonsenter.
For heromkring bryr de seg mindre om coronaviruset, som WHO har erklært som en internasjonal folkehelsekrise.
– At dette skal føre til at alle børser kollapser og en undergang for verden er det lite fornuft i. Hva er coronaviruset? Vi vet at det er et forkjølelsesvirus. Det er kanskje litt slemmere enn et vanlig forkjølelsesvirus, men langt snillere enn et vanlig influensavirus. Det er mellom 900 og 1.500 mennesker som dør av influensaviruset i Norge hvert år. Så langt, på verdensbasis, har corona tatt livet av litt over 300.
– Så hvis du frykter viruset fra Kina, men droppet influensavaksinen, da har du misforstått.
