Den nye Røde Kors-presidenten måtte rykke ut til ektemann som hadde sex med feil kone

Utenfor presidentboligen i Hausmannsgate i Oslo står skjebnene i kø. I store og små kohorter møtes kvinner og menn med knekk i knærne, ustelt hår og slitne boblejakker. Noen på oppadgående rus, andre på nedadgående. Enkelte venter på soning. Andre er ferdige og bor på gaten. Felles for dem alle er at de har et forhold til, og merker på kroppen, det som bestemmes inne på nasjonalkontoret. Der har resepsjonsområdet fått navnet «Thorvaldmenningen» etter tidligere president Thorvald Stoltenberg. En tittel han deler med alt fra Robert Mood, Sven Mollekleiv og Astrid Nøklebye Heiberg til et par statsministre. Dronning Sonja har vært visepresident.

– Det har vært mye prestisje med vervet som president i Norges Røde Kors, og det tok 150 år før de fikk en rørlegger som president, sier Thor Inge Sveinsvoll på klingende rogalandsk, og viser oppriktig bekymring over brukergruppene i området utenfor.

Banket inn benkeforslaget

Aldri før har en president i Norges Røde Kors blitt valgt av folket. Og det så ikke ut til å bli slik denne gangen heller. Valgkomiteen hadde kommet frem til en enstemmig innstilling: Ap-politiker Christin Kristoffersen, gift med Oslos byrådsleder Raymond Johansen. Og hun hadde takket ja til å være kandidat.

– Hvor kom du inn i bildet?

– Det er demokratiet som bestemmer, og prosessene rundt valg er strenge og godt beskrevet i våre interne lover. Jeg hadde blitt spurt av Akershus Røde Kors om å stille som visepresident. Alle kandidater må fylle ut et skjema og krysse av for eventuelle forbehold. Jeg ville ikke være vararepresentant eller landsstyremedlem, for da måtte jeg sluttet som distriktsleder i Rogaland hvis jeg hadde blitt valgt. Men jeg tok ikke forbehold som president av prinsipp, for jeg har alltid ment at vanlige medlemmer i Norges Røde Kors kan bli president, sier Sveinsvoll.

Kandidatene ble presentert internt, og noen distriktsledere snakket sammen om de så for seg andre kandidater enn innstillingen fra valgkomiteen. Det var totalt fire kandidater som kunne velges; et feilkryss som hadde glemt å ta forbehold om presidentrollen, Kristoffersen og Sveinsvoll. Sistnevnte ville bli presentert som benkeforslag og hadde lyst på vervet, men måtte likevel i tenkeboksen og ta familien med på råd. Det ville ta mye tid og eventuelt føre til mye oppstuss. Familierådet konkluderte med ja. Da ble det laget en plan om ikke å gå offentlig ut med alternativene før landsmøtet.

– Om det var hennes sitat eller journalistens penn vet jeg ikke, men da hun ble portrettert i Aftenposten og presentert som den neste presidenten i Norges Røde Kors fjorten dager før landsmøtet og mitt navn skulle offentliggjøres, var det noen delegater som følte at det ble feil. Jeg vil alltid spille med åpne kort, og uken etter ble det derfor kjent at også jeg ville stille som presidentkandidat.

Sveinsvoll ble både foreslått og heiet på av sine egne. Det ble et relativt jevnt valg, og den kommende presidenten synes kontrollkomiteen holdt ham svært lenge på pinebenken.

– De brukte usedvanlig langt tid på å telle opp de stemmene.

– Hva er hovedforskjellen på dere to?

– Vi har ulike utgangspunkt, og jeg kjenner henne ikke utover presentasjonen i valgheftet. Hun fremsto som en sterk kandidat, men Kristoffersen har en partipolitisk tilknytning, det har ikke jeg. Hun hadde vært medlem i noen måneder, jeg har vært medlem i 37 år. Røde Kors hadde behov for en som kjenner frivillighet og hva som skjer på grasrota. Jeg er den første presidenten av folket.

Oppfatter fotball som straff

Sveinsvoll er født i Sandnes og flyttet med sine to eldre søsken, sin far som var rørlegger og elektriker og mor som jobbet i bank. De var en av få i gaten som hadde telefon og bil. Selv var yngstemann mest opptatt av natur og fugler. Han kunne navn på alle fuglene på brettet og kunne artsbestemme bare ved å høre ulike fuglesanger. Familien flyttet til Bryne da han var ti år.

– Om våren samlet jeg egg. Det var ikke helt stuerent, men jeg tok aldri mer enn ett. Og hvis det ikke var mer enn fire egg i et reir, gikk jeg til neste. Målet var ikke å plyndre, men å ha noe de andre ikke hadde.

Motvillig innrømmer Sveinsvoll at eggsamlingen fortsatt er intakt.

– Jeg samlet også på frimerker og nå samler jeg på porselen. Men det tar nok litt tid før jeg får servise til tolv…

Når han forteller at serviset heter Flora Danica, skjønner vi hva han mener. Det er et av Royal Copenhagens dyreste og mest luksuriøse serviser som kun lages på bestilling.

– Hvordan var veien fra fuglereir og frimerker til Norges Røde Kors?

– På Bryne var det to valg: fotball eller bedehuset. Ingen av delene var et alternativ for meg. Som 15-åring så jeg en plakat hvor Røde Kors arrangerte kurs i førstehjelp, og jeg møtte opp. I tillegg til å gi meg kompetanse, var det noe med måten jeg ble tatt imot på. Jeg ble sett og satt pris på, og jeg kjente at dette var stedet for meg.

Året etter traff han også det som ble hans kone i det samme miljøet.

– Hun hadde gått i parallellklassen min, men jeg må ha hatt fokus et annet sted, for jeg ante ikke hvem hun var før hun dukket opp på et møte i Røde Kors.

Den første sanitetsvakten han fikk, var på en fotballkamp på Bryne stadion. Han tror motstanderen var Lillestrøm eller et annet elitelag.

– Det var sikkert noe stort, men for meg var det en straff. Samtidig var det klare forventninger til å stille opp. Det var møtevirksomhet i ukedagene og arrangementer i helgene. Jeg brukte all min tid på Røde Kors og rykket opp til å bli depotassistent. Jeg fikk nøkkel og ansvaret for at ting var i orden. Det ga meg mye som ung.

Sex med feil kone

I det sivile liv utdannet Sveinsvoll seg til rørlegger. På dagtid fikset han rør, på kvelds- og nattestid kjørte han ambulanse for Røde Kors. Noe av det han likte aller best, var å fungere som jordfar i bilen. Fødsler kunne han og han likte det. Han opplevde også mye vondt og tragisk. For eksempel da en forelder hadde knivstukket den andre. I trappen sto to barn og så en pappa på båre og en mamma hos politiet.

– Jeg glemmer jo ikke slikt, men jeg lærte meg en teknikk for ikke å tenke på det.

Så humrer han litt, for det er åpenbart at han tenker på en langt artigere episode som ambulansesjåfør:

– Det var en søndag formiddag og vi rykket ut til en mann med brystsmerter. Damen var så opptatt av at vi skulle kle på ham, men jeg beroliget henne med at vi hadde med oss dyne. Vi fikk lagt ham opp på båren, og da vi skulle få ham ned de siste trappetrinnene kom nabokona for å se. Flere ganger sa jeg at hun skulle komme seg bort, men hun ville absolutt se ham og snakke med ham. Til slutt tok jeg frem bassrøsten og nærmest ropte at hun skulle gå vekk. Da svarte hun: «Det er mannen min!»

En dyslektisk saksbehandler

For drøyt tyve år siden ville rørleggeren bytte beite. Og han gjorde det vanskelig for seg selv da han fikk jobben som saksbehandler i Stavanger kommune, for Sveinsvoll har dysleksi.

– Far mente at i kommunen jobbet bare de som ikke var brukenes til noe annet. Men det var et fantastisk sted å jobbe. Vi var 7.000 ansatte og ledelsen hadde en filosofi om at vi kunne utvikle oss så mye vi ville. Det manglet ikke på tilbud om kurs og etterutdanning. Men det var litt av en overgang for en med dysleksi å skrive lange vedtak som skulle til bystyret, sier mannen som aldri har lest en roman i hele sitt liv.

– Det går ikke. Jeg klarer ikke alle navnene. Men teknisk språk går greit. Det som derimot ikke var greit, var årene på skolen hvor jeg ble satt på et grupperom med fire stykker hvor alle hater det. De andre hadde gym og naturfag mens vi ble satt til det vi ikke mestret. Jeg tror det var feil, sier han ettertenksomt.

Det som heller ikke er helt riktig, er ryggen til Sveinsvoll. Han har hatt seriøse ryggproblemer i mange år og har hatt flere operasjoner. I dag lever han med en smertestimulator for å gjøre hverdagen litt lettere.

Ble drapstruet

Han jobbet også en periode som eiendomsutvikler og selvstendig næringsdrivende, i tillegg til å være med på leteaksjoner, kjøre ambulanse og annet arbeid som frivillig i Røde Kors.

– Det ble vanskelig med mine ryggproblemer å jobbe med eiendom, så jeg begynte som saksbehandler i Time kommune. I fire år jobbet jeg som byggesaksbehandler, og hadde ulovlige bygg som ansvarsområde. Det var kjempespennende.

– Litt for spennende?

– Du tenker på drapstrusselen?

Vi nikker og spør hva som skjedde.

– Ligningsmyndighetene, arbeidstilsynet og brannvesenet skulle ha tilsyn med en ombygd bolig der det bodde fremmedarbeidere. Der bodde det ni personer og ingenting var i orden, hverken når det gjaldt søknad om bruksendring til påbudte rømningsveier etcetera. Vi la ned forbud med øyeblikkelig virkning. Beboerne flyttet og dagen etter kom drapstrusselen fra han som eide boligen.

– Tror du det var mer enn en trussel?

– Han truet også kommunen på en Facebook-gruppe. At Time kommune var et bombemål, ble tatt på alvor. Mannen ble arrestert og det ble beslaglagt våpen.

Uheldig stempel i pannen

Sveinsvoll ble ufør da han var på tampen av 40-årene.

– Når du blir erklært ufør, får du et stempel i pannen. Der står det «ubrukelig». Det er ingen, absolutt ingen, forunt å prøve. Overgangen var hard, og jeg hadde aldri valgt det selv. Da jeg ble ufør, stilte jeg som distriktsleder i Røde Kors, for jeg måtte ha noe å bruke hodet på.

– Og hvordan skal vi merke at en ny president har makten?

– Det viktigste for meg er frivilligheten. Vi har nå 43.000 frivillige i Røde Kors, og vi er på jakt etter flere.

– Hvordan skal presidenten få til det?

– Vi skal lokke med et godt miljø, muligheten for å gjøre noe for andre, bli ivaretatt og få den nødvendige opplæringen. Jeg ser nå at frivillighet er litt i endring. Noen ønsker ikke å gå på møter annenhver torsdag, men de vil bidra med for eksempel leksehjelp. Derfor tilrettelegger vi bedre for at det skal være mulig å hjelpe andre uten å måtte ta del i det organisatoriske. Folk må få gjøre det de liker, enten det er å være ute i skogen, på ski eller med båt, være besøksvenn i fengsel eller for eldre på sykehjem eller dem som er ensomme.

– Har pandemien gitt Norges Røde Kors nye oppgaver?

– Ja, og det er snakk om alt fra å være parkeringsvakter til å hjelpe på teststasjoner. Nå som vi ikke kan besøke i fengsel får fangene et nettbrett. Å få digital kommunikasjon inn i fengslene er litt av et kunststykke. Der inne har ikke engang fangene telefon. Nå har besøksvennene teamsmøter med de innsatte. Den samme løsningen har vi på eldresentre og sykehus. Det er også laget et digitalt system for nye venner hvor ungdommer møtes. Dessuten er vinduslykke blitt populært.

– Vinduslykke?

– De som har hund har kommet på eldresenter med hundene slik at de eldre kan klappe hundene og ha dem på fanget. Det er kjempepopulært, men kan ikke gjennomføres nå på grunn av pandemien. Men i stedet for ikke å komme, kjører de egne hundeshow og annen underholdning på gårdsplassene utenfor eldresentrene. Kreativiteten blomstrer, og jeg er mektig imponert over hva de frivillige får til.

– Norges Røde Kors har 3,3 milliarder kroner i kontanter og ulike fond. Hvorfor skal jeg gi mer penger til dere?

– Våre reserver gjør at vi nesten alltid setter inn egne penger i nødhjelpsarbeidet med en gang, til forskjell fra mange andre organisasjoner. Våre fondsmidler stammer fra årene Røde Kors drev med spilleautomater. På tross av at inntektene fra automatene falt bort har Røde Kors på grunn av dette fondet og tippemidler klart å opprettholde den humanitære innsatsen. Dette skyldes blant annet at vi hvert år bruker den forventede realavkastningen fra finansporteføljen. Det gir oss mulighet til å ta ut 75-80 millioner årlig til humanitært arbeid. De siste 10 årene har Røde Kors tatt ut nærmere 900 millioner til våre aktiviteter.

– Hvordan gikk det forresten med ham dere måtte redde etter den utenomekteskapelige aktiviteten?

– Det gikk helt fint med ham.