Debattinnlegg: Erik Johansen, direktør, og Dag Henning Jacobsen, fagdirektør, begge i Finans Norge
Forskriftsreguleringen av bankenes utlånspraksis har virket i snart ti år, og Finanstilsynet har anbefalt videreføring. Innføringen i 2015 var begrunnet med lave renter og økt husholdningsgjeld. Intensjonen var en midlertidig makroregulering som skulle bidra til en bærekraftig gjeldsutvikling.
Siden 2021 har rentene økt kraftig, gjeldsveksten i husholdningene er på det laveste nivået siden midten av 1990-årene, og gjeldsgraden, forholdet mellom gjeld og inntekt, har avtatt. Premissene for reguleringen er endret.
Har forskriften virket etter hensikten? Det har flere forskere belyst, og svaret ligger tett opptil et «nei». Reguleringen har bare i begrenset grad dempet gjeldsutviklingen i makro, men samtidig er trolig kostnadene store (Fjære-Lindkjenn m.fl., 2024).
Tilgangen til «foreldrebanken» er åpenbart skjevt fordelt, noe som påvirker adgangen til boligmarkedet
I diskusjonen om forskriften synes flere å glemme at de fleste nye lån ligger godt innenfor forskriftens krav til betjeningsevne, belåningsgrad og gjeldsgrad. Bankene har et visst rom – såkalte fleksibilitetskvoter – til å kunne gå ut over forskriftens grenser, men dette har et begrenset omfang. Finanstilsynets boliglånsundersøkelse for 2023 viser eksempelvis at bare 2 prosent av nye boliglån ligger over forskriftsgrensen til maksimal gjeldsgrad, og hovedtyngden ligger klart under (figur 1).
Mange av dem som i utgangspunktet rammes av forskriften finner dessuten alternative tilpasninger som gjør banklån og boligkjøp mulig. Det ser vi særlig i Oslo, der boligprisnivået er høyest. Som figur 2 viser, fikk cirka halvparten av yngre boligkjøpere i hovedstaden i 2015 foreldrestøtte. Dette økte til hele to tredjedeler i 2023!
Bruken av «foreldrebanken» tydeliggjør utlånsforskriftens slektskap med tidligere kredittreguleringer, som med god grunn ble avviklet for cirka 40 år siden. Når myndighetene søker å regulere frem et lavere låneopptak enn det som følger av etterspørselen til gjengs rentenivå, utvikles alternative finansieringskilder. Hvis derimot lånekostnadene øker kraftig, avdempes lånevolumet gjennom lavere etterspørsel. Pengepolitikken virker, mens kredittrasjoneringspolitikk er krevende.
Reguleringens kostnader handler om dem som anses høyst kredittverdige, men som likevel blir sterkt begrenset eller forhindret av forskriften, og som ikke finner alternative løsninger. Tilgangen til «foreldrebanken» er åpenbart skjevt fordelt, noe som påvirker adgangen til boligmarkedet. Reguleringen gir trolig enda større fordeler for dem som har det beste utgangspunktet, og formuesforskjellene går i arv.
Noen vil kunne mene at forskriften likevel bidrar til forbrukervern selv om makroeffekten er liten. Til det bør det sies at:
Gitt forskriftens beskjedne måloppnåelse, betydelige kostnader, endrede makroøkonomiske premisser og lavere risiko, samt annen regulering som sikrer forbrukervernet, er tiden nå moden for å avvikle utlånsforskriften.
Dersom finansministeren likevel beslutter videreføring, bør det gjennomføres vesentlige lettelser for å avbøte kostnadene.
Erik Johansen
Direktør
Dag Henning Jacobsen
Fagdirektør
Begge i Finans Norge
