Europakrisen – hvor ille, egentlig?

Det er ingen tvil. USA er i støtet på utviklingen av ny digital teknologi, inntjeningen i bedriftene har steget bra og aktørene på aksjemarkedene er åpenbart svært optimistiske med hensyn på bedriftenes fremtidige inntjening. Veksten i økonomien er bra og arbeidsledigheten lav.

Fortellingen om Europa er at det meste har gått galt og at utsiktene er elendige. Krigen i Ukraina og bortfallet av russergassen er hovedårsaken til doblingen av gass- og elektrisitetsprisene i Europa. Det bidro ikke positivt at atomkraften i Tyskland ble avviklet på et forkjært tidspunkt, for å si det mildt. Det er politisk trøbbel i Frankrike og Tyskland. Reguleringsmaskinen i Brussel har trolig blitt kjørt for hardt, på ESG-rapportering, compliance-krav (i alle fall i finans) - og nå kanskje AI-området. Handelskrig med USA truer. Og det er ingen tvil, den materielle levestandarden i USA er godt over nivået i Europa.

Men hvor ille er det egentlig? I dag handler det om makrotallene og ikke fortellingene vi forteller til hverandre. Hent en kaffe og ta ett punkt om gangen.

Foran i BNP

• Verdiskapingen, nivået: Verdiskapingen per innbygger justert for forskjellene i prisnivået er klart høyere i USA enn i Europa. IMF anslår at EMU nå ligger på 74 prosent av amerikansk nivå, OECD melder 69. (Men Mississippi, en av de fattigste delstatene, er ikke foran Frankrike, slik noen hevder).
• Verdiskapingen, veksten: BNP i USA vokser raskere enn Europa, de 10 siste årene (3 år glattet) med hhv. 2,1 og 1,4 prosent. Men skal vi vurdere hvor godt økonomien fungerer, må vi justere for veksten i befolkningen i arbeidsfør alder (15 – 74 år), de som kan bidra til å produsere BNP. Da blir veksten 1,7 prosent i USA og 1,3 prosent i EMU. Går vi 20 år tilbake: 1,2 prosent i USA og 1,0 prosent i EMU, ikke rare forskjellen. Men USA er sprekere de siste 5 årene, 1,8 prosent mot 1,0. På så kort sikt har imidlertid avvikene ofte vært store, begge veier.
• Arbeidstimene: Amerikanerne arbeider 1.800 timer pr år. I Europa er gjennomsnittet 1.500 timer. Forskjellen, 20 prosent, utgjør nesten 1 arbeidsdag ekstra per uke og forklarer dermed mesteparten av forskjellen i materiell levestandard mellom USA og Europa. Trenden er ned for begge, men rundt ¼ prosentpoeng raskere pr. år i Europa. Differansen forklarer halvparten av forskjellen i veksten i BNP/innbygger mellom USA og EMU de siste 10 årene og hele forskjellen de 20 siste årene. Et lavere skattenivå i USA, som gjør det mer lønnsomt å jobbe, forklarer en del. Også organisering av arbeidsmarkedet, med sterkere fagforeninger og offentlige reguleringer som ferielover i Europa bidrar. Men kortere arbeidstid og mer ferie er jo goder som de aller fleste verdsetter og ønsker seg. I Europa har den kollektive fornuften blitt satt i system, i USA neppe, har noen forskere konkludert.

Hva med andre indikatorer?

• Industrien: Etter starten på Ukraina-krigen og energisjokket, har industriproduksjonen i eurosonen falt med 5 prosent, mens USA er ned kun 1 prosent. Men går vi 10 år tilbake er produksjonen ned 1 prosent i EMU og 8 i USA, om vi regner pr. person i arbeidsfør alder. 20 år tilbake: EMU er ned 2, USA 14 prosent!
• Utenriksøkonomien: Eurosonen eksporterer mye mer enn den importerer, og er åpenbart konkurransedyktig. Tar vi med tjenester og kapitalinntekter, har EMU et overskudd på driftsbalansen mot utlandet på 2 prosent av BNP. Tyskland har et overskudd på nær 7 prosent av BNP (og har det største overskuddet i verden, målt i dollar), men også resten av regionen er i sum i pluss. USA har et underskudd på vel 3 prosent.
• Arbeidsledigheten: Eurosonen har 6,3 prosent ledighet, laveste nivå siden tidlig på 80-tallet og det faller fortsatt. Ledigheten er vel 3 prosentpoeng lavere enn gjennomsnittet fra 2000 til pandemien. Ledigheten er fortsatt høyere enn i USA, hvor den er 4,1 prosent, men her er den «bare» knapt 2 prosentpoeng lavere enn snittet før pandemien.
• Sysselsettingen: Andelen i jobb har steget mye i EU de to siste tiårene og stiger fortsatt. Tyskland imponerer: For 20 år siden var 56 prosent av tyskere mellom 15 og 74 år i jobb. I dag er det 68 prosent. I USA har andelen i samme periode falt fra 67 prosent til 65 prosent. Tyskland har gått fra 11 prosentpoeng bak USA i sysselsetting til 3 foran! EU samlet er ikke like imponerende, men andelen i jobb har steget fra 55 til 62 prosent. Dermed er avstanden til USA mer enn halvert. I Sør-Europa jobber fortsatt (altfor) få kvinner.
• Statsbudsjettene: I Eurosonen har landene et budsjettunderskudd på 3 prosent av BNP i gjennomsnitt. I USA er underskuddet på nær 8 prosent, uten noen økonomisk krise som kunne ha forklart det! Men Italia og Frankrike er ikke helt på plass, de heller, med 4 og 5 prosent i minus. Tyskland har et underskudd på kun 1,5 prosent.
• Statsgjelden: I Eurosonen er offentlig sektors (netto)gjeld på 59 prosent av BNP og trenden er flat. Tyskland har 27 prosent. Italia og Hellas er på 126 og 128, men er i det minste på vei ned. USA har en nettogjeld på 101 prosent, og den stiger raskt fordi underskuddet er så stort. Jeg tviler på at Trump vil prioritere kutt i underskuddet. Eksplosjonen kommer jo dessuten først etter 2028, så hvorfor bry seg med det, nå?
• Tyskland sliter: Det enorme overskuddet på driftsbalanse viser at landet produserer mye mer for eksport enn landet trenger for å betale importregningen og at landet sparer mye mer enn det investerer hjemme. Litt kynisk, kanskje, men derfor er det egentlig bra at tysk bil- og tungindustri nå sliter. De produserer jo altfor mye! Landet trenger jo heller mer aktivitet og folk i tjenestesektoren (og kanskje i byggesektoren). Kanskje litt Trump-toll kan fremprovosere en nødvendig omstilling i landet? For krisen i «gjerriglandet» er kanskje også en annen enn den du har fått deg fortalt.

Sjekk tallene! De viser et litt annet bilde enn historien du garantert har fått servert gang etter gang.