Hit flokker finansguttene på Aker Brygge

Lunsjguiden har besøkt stedet tidligere, for fire år siden, like etter åpningen. Den gangen til terningkast fem. «Verdt å vente på», var vår konklusjon.

– Siden den gang har Winther åpnet enda en restaurant. Har de klart å holde nivået oppe selv om det er blitt en kjede, spør Long.

Stedet holder til i et rødt mursteinsbygg vis-à-vis Latter. Et steinkast unna ruver det nye Nasjonalmuseet. En stor uteservering med planter og franskinspirerte stoler i blått og hvitt møter dem. Denne dagen faller små regndråper på bakken, og uteserveringen er følgelig tom.

– Sikkert ikke et dumt sted å nyte solen hvis været tillater det, sier Short i det de går mot den store inngangsdøren.

Pasta og pizza

Vel innenfor dørene er det umulig å glemme at man nå befinner seg på Aker Brygge. Et vell av blå dressjakker, hvite skjorter og pensko fra Ecco åpenbarer seg for Long og Short.

– Så det er her alle businessfolkene befinner seg ved lunsjtider, sier Short.

– Og ikke én eneste kvinne, påpeker Long.

– Det er nesten en bedre kjønnsbalanse i Det norske selskab.

En servitør – kvinnelig sådan – tar dem imot og viser dem til et av de få ledige bordene. To menyer blir lagt på bordet foran dem.

Lunsjmenyen består av en del klassiske italienske retter. Hovedsakelig pasta og pizza. Og noen andre varianter, eksempelvis et utvalg oster og et par salater. Pizzaene er laget på surdeig, kan de lese. Nærmest alle ostene er laget på stedet, i deres eget ysteri.

– Jeg kjører en pizza. Den er jeg spent på, sier Long.

– Da blir det pasta på meg. Carbonara er ofte den store lakmustesten, istemmer Short.

Etter en stund kommer den blide servitøren tilbake. Hun beklager at det tok litt tid, før hun tar både drikke- og matbestillingen.

– Dette er midt i lunsjrushet, unnskylder hun.

Selvlaget ostefat

Ganske så raskt blir et ostefat servert, på deling. Den utadvendte servitøren forteller nøye i detalj om de fire ostene som lages her på Aker Brygge, og spesifiserer hvilken de burde ta til sist – på grunn av den kraftige smaken. En annen skal visstnok minne om comté.

– Deilig med en grundig forklaring når alt er laget her. Det er jo litt derfor vi har kommet hit, sier Long.

Alle de fire ostene faller godt i smak. De er ganske så milde, og serveres med to typer kjeks, nøtter, tørket aprikos og hjemmelaget eplesyltetøy.

– Min favoritt er den første her. En myk og kremet ostebit som ble forklart som «frokostvennlig», sier Short.

I glassene nipper de til hver sin limonade, henholdsvis sitron og appelsin.

Ekte carbonara

Osten er fortært, og minuttene går. Lunsjkameratene blir smått utålmodige, men husker på at de tross alt har fått en beklagelse allerede fordi det er en travel dag. Etter rundt 30 minutter er servitøren tilbake. En rykende fersk pizza lander på bordet foran Long. «Calabria» er laget med tomatsaus, restaurantens egne mozzarella og pølsene n'duja og spianata calabra.

– Strålende deig. Svært luftig skorpe, litt napolitansk i stilen. Veldig god ost, og akkurat nok av de deilige pølsene.

På pastafronten snurrer Short gaffelen i en kremete carbonara. Pastaen og sausen, i et herlig sammensurium, er kremfarget med hint av gult, og nærmest søt på smak.

– Det er åpenbart brukt gode råvarer og det hele smaker godt, men jeg ønsker meg mer guanciale. Det er godt, nærmest nødvendig, å knaske på noe salt blant all pastaen, uttaler Short.

Godt oppsummert

Den sedvanlige ventetiden fra rydding av bordet til betaling er, som ved så mange andre spisesteder, av det lengre slaget hos Winther. De to bruker lediggangen til å diskutere dagens terningkast. Maten må sies å være god, men ikke i grensesprengende grad. Man kan la seg imponere av hvor fornøyelig selve konseptet er, og at det tydeligvis er populært blant de «lokale».

– Terningkast fem henger høyt. Samtidig vil jeg si totalen her ligner på en svak femmer. Man kan ønske seg raskere service, men dette besøket var jo midt i det største lunsjrushet.

– Og servicen var tross alt svært imøtekommende og hyggelig, legger Long til.