– Den gang trodde alle – meg selv inkludert – at jeg var splitter pine gal. For 35.000 pund kunne du få en ny Rolls-Royce, men jeg betalte det samme for en 15 år gammel Ferrari. Uten å prute – til selgerens store forundring – så jeg fikk tilslaget med en gang, smiler Nick Mason når han minnes kjøpet av sin Ferrari 250 GTO høsten 1977.
Den profilerte trommeslageren i Pink Floyd er verdens hyggeligste og mest tilgjengelige når han er på sin andre hovedarena: historisk racing.
Masons eksemplar ble levert ny i juni 1962 til den belgiske Ferrari-importøren Jacques Swaters, som umiddelbart sendte den i krigen på Le Mans for sitt racingteam Ecurie Francorchamps.
Bilhobbyens Warren Buffett
– Den ble nummer tre totalt og nummer to i GT-klassen det året, og den hadde en meget aktiv racingkarriere. Men viktigst for meg var at det var akkurat denne jeg så på Goodwood sammen med faren min i 1964.
Nick hadde falt totalt for de vakre linjene kombinert med de rå ytelsene den hadde allerede den gang, og i 1977 hadde han, takket være «The Dark Side of the Moon»-suksessen, råd til å betale det som fortonet seg som en real overpris.
– Mer enn 45 år senere betraktes jeg som en slags bilhobbyens Warren Buffett, sier han beskjedent med underfundig, lavmælt understatement-humor uten å være cocky.
Vel vitende om at de 35.000 pundene nok har formert seg til et sted opp mot 50 millioner av arten i 2024.
En del av familien
Verdien av denne, og de mange andre perlene i samlingen, har aldri vært noe han har fokusert på. Han har kort og godt penger nok til å dyrke hobbyen uten å tenke på de regningene som må plukkes opp når bilene brukes hardt og mye. Og salg er ikke et diskusjonstema.
– Den er en del av familien, og jeg kan ikke tenke meg noen bedre utsikt i hele verden enn bak rattet i en 250 GTO. Nesten uansett hvor, men på Le Mans er det magisk. Det er og blir det store racet.
Nærmere et titall av bilene i samlingen har tilknytning til 24-timersløpet. Et løp han selv deltok i første gang i en Lola T297 i 1979, rett før utgivelsen av «The Wall». Totalt ble det fem opptredner i det berømte løpet frem til 1984, med en 18. plass som beste resultat. Siden har det blitt noen opptredener med GTO-en i Le Mans Classic.
– Min lidenskap for biler har en mye lengre historie enn musikken. Far pleide å ta meg med i sin 4,5-liters Bentley til løp for klassiske racerbiler og til noen av de store løpene i England på 1950- og 1960-tallet. Jeg fikk lukten av racingsolje og miljøet både på banene og i depotene inn med oppveksten.
Faren var ansatt hos Shell Oil, hvor han ledet dokumentaravdelingen som blant annet lagde en serie herlige filmer om racingens historie.
Fra racer til samler
– Jeg hadde aldri noen plan om å samle på biler. Jeg ønsket å race. Men så har jeg vært så heldig at musikkarrieren ga meg mulighet til å beholde bilene jeg har kjøpt.
For han har ikke ligget på latsiden etter at royality-kontoen begynte å legge på seg utover 1970-tallet.
Samlingen spenner over hundre års fantastisk racingshistorie med høydepunkter som Bugatti T35B, Alfa Romeo 8C 2300, tre stykker Aston Martin Ulster, BRM V16, Jaguar D-Type, Maserati 250F og Birdcage og Ferrari-legender som 250GTO, 512S, 365 GTB/4 Daytona, 312T3, F40 og Enzo, en Porsche 962, samt en McLaren F1 han kjøpte ny i 1995 og har han hatt siden. Redskap som bringer en tilskuer rett inn i drømmenes teater.
– Jeg har racet i over 50 år uten å skade meg. Det betyr sannsynligvis at jeg ikke har prøvd hardt nok. Men du verden så mye moro vi har bak rattet, både Annette (kona) og døtrene mine!
Hans danske kone Annette racer oftest i en 1949 Frazer Nash Le Mans Replica og døtrene i Ulster. For racing er familieaktivitet hjemme hos «The Masons». En familie som åpner eiendommen hvert år og inviterer publikum til bilutstilling til et godt formål.
Hundre års historie
– Interessen for de aller eldste bilene skyldtes også faren min som tok meg med til «London – Brighton»-løpet første helgen i november. Å se 300-400 biler eldre enn 1905 forlate Hyde Park i morgengryet var stort for en ung gutt.
– Etter hvert som jeg ble eldre økte også lysten på en virkelig veteranbil som kunne kjøre til Brighton. Siden alle bilene mine har tilknytning til racing, var jeg spesielt fornøyd med å få tak i denne 5-liters Panharden som i vant løpet Paris – Nice i 1901. Med 50 hestekrefter når den toppfarten på nesten 100 km/t i løpet av et drøyt halvminutt. Men vi er blant de første som når Brighton, avslutter Mason.
Hvert år fylles den snart 125 år gamle bilen med hele familien for den kjølige og strabasiøse høstutflukten. Entusiaster er bare fornavnet.
