Test av Ladbar Hyundai: En ting er vesentlig bedre enn på forgjengeren

Du er herved introdusert for Hyundais nyeste versjon av den kompakte SUV-en Tucson. Denne gangen testet som plugg-inn-hybrid, med oppgitt elektrisk rekkevidde inntil 62 km (WLTP). 

I det Sør-Koreanske merkets line-up faller den noe under storebror Santa Fe, som også kommer som hybrid med ledning i år. Blant konkurrentene i denne populære kategorien finner du slike som Toyota RAV-4, Volvo XC-40 Recharge, Ford Kuga og MG EHS. 

Er Hyundaien verdt din oppmerksomhet? Følg med videre.

Tucson på 30 sekunder

Hold fast. Her er følger den «viktigste» informasjonen: Startprisen for en 2022-modell av Hyundai Tucson Plug-In Hybrid er den nette sum av 474.900 kroner. Høyeste utstyrsnivå er «Premium», med pris pålydende 509.000 kroner. Hybridsystemet leverer totalt 265 hestekrefter (produsenten selv påstår at det er sporty hestekrefter, men det kan vi ikke med hånden på hjertet si oss helt enige i). Batteriets ytelse er 13,8 kWt. Den elektriske rekkevidden oppgis, som allerede nevnt, til inntil 62 km. Hengerfeste? Null stress – Tucson kan dra 1.650 kg. Firehjulstrekk. Bagasjerommet rommet 558 liter. Toppfarten er 190 km/t (verdifull informasjon om du er den første potsensielle Hyundai-hybrid-kjøperen til å lure på slikt). 

Designet er friskt og vesentlig bedre enn forgjengeren. Hyundaien ser overraskende bra ut i person, spesielt om du kanskje velger en litt sprekere rød eller sort lakk. En kan til og med argumentere for at Tucson ser hakket bedre ut enn storebroren Santa Fe. At det Sør-Koreanske merket har kommet ut av sitt noe beskjedne designskjell har de allerede bevist med den spreke elbilen Ioniq 5. Tucson deler noe av dette utadvente språket, men dog en hel del mer subtilt gjennomført. 

Detaljene? De er mer enn OK, men ikke tro hybriden er finisjert som en sveitsisk klokke. Interiøret har noen fine detaljer. Rattet er eksempelvis komfortabelt – hverken for tykt eller tynt, med de mest brukt kontrollene lett tilgjengelig.

Teknologimessig er testbilen fint utstyrt. Blant annet med bagasjeluker som åpner seg bare ved at du nistirrer på dem og fiffige kameraer som lar deg sjekke blindsonen med et blikk i dashboardet før en sving. For ikke å nevne en nokså god cruise-control. I «Trend»-spec (med laveste pris) får du masse nyttig utstyr som avanserte kjøreassistenter (SmartSense), trådløs mobillader, multifunksjonsratt og 19" lettmetallfelger. Går du opp til «Premium» er blant annet aktive dempere og automatisk klimaanlegg med tre soner standard. Slenger du på litt over 10.000 kroner du også ett stort panoramaglasstak. Mye tech og stæsj for pengene. 

Smooth, you know what I'm saying?

Det er ikke så fryktelig mange nedsider ved Tucson. Dette er en snusfornuftig motorvogn, som ga oss et forbruk på under 0,6 liter på milen når den helelektriske rekkevidden var over. Men noen småting må vi nesten få lov til å liste opp. 

Først: Bensinmotoren med slagvolum pålydende 1,6 liter. Det er kult, og høres kult ut, i en Lancia Fulvia Sport fra 70-tallet, men ikke nødvendigvis i denne Hyundaien fra nåtiden. Ved engasjert gasspådrag (for eksempel når du prøver å kjøre forbi elbilførere med rekkeviddeangst på to-felts motorvei) hveser den litt, og det kan bli smånykkette når datamaskin, automatkasse, elmotor og bensinmotor tenker seg om samtidig.  

Ting nummer to: Står du bak bilen din med nøkkelen i lommen (hvilket en gjerne har) piper bilen et par ganger og åpner bagasjelokket. Praktisk når du er på vei ut fra Kiwi. Ikke kult når du bare passerer bilen i oppkjørselen på tur med hunden eller når du stolt viser frem bilen til naboen. 

Apropos piping: Det er en litt vel irriterende piping hver gang du setter deg i bilen, som antageligvis er der for å indikere at bilen er på vei til å gjøre seg klar, at du burde ta på sikkerhetsbeltet (selv om bilen er i park) og at du enda ikke har lukket døren. Samtidig får du lyst opp på skjermen at du «må følge trafikkreglene». Bruker en kjøreassistenten – som også kan hjelpe å styre rattet –  fikk vi ikke sjeldent varsel om å holde hendene på rattet, til tross for vi allerede holdt fast med begge hender. Kanskje litt vel overbærende. Spydige biler vil ingen ha, og det er ingen bileiere som ringer Volkswagen i Tyskland hver gang de starter sin Golf for å fortelle produsenten at de ikke må fuske med utslippstestingen av dieselmotorene sine. 

Ting nummer fire: Som vi påpekte i testen av hybridutgaven uten ledning i januar, er ikke touchskjermen topptrent – litt treg. 

Grei å ha med å gjøre

Sånn ellers er bilen fin på veien. Den relativt tunge vognen har et adekvat antall hestekrefter. 

Spennende? Nei. Styrefølelsen er litt nummen. 

Praktisk? Ja. Etter en uke med bilen har plugg-inn-hybriden vist en rekke gode sider ved seg selv. Den er nokså enkel å ha med å gjøre, går langt i helelektrisk EV-modus og bruker fint lite bensin. Tucson kan gjøre mye for familien.

Apropos EV-modus. På ren elektrisitet er bilen stille og rolig. På ingen racerbil (eller Tesla), men skal du gønne på får du heldigvis – plutselig – hjelp av bensinmotoren. Veistøy finnes, og lydisolasjonen er sånn midt på treet. 

Konkurransedyktig

I området rundt 500.000 kroner finnes flere verdige konkurrenter med ledning. Billigste plugg-inn-versjon av Toyota RAV-4 koster eksempelvis 514.200 kroner og har mindre bagasjeplass, men har både litt mer i rekkevidde (75 km) og flere hestekrefter under panseret. En annen konkurrent er Ford Kuga, med startpris på 469.000 kroner og elektrisk rekkevidde inntil 56 km. 

Blant konkurransen står Hyundai ut med et lekkert design. Interiøret er dog ikke det mest spennende, men har noen unike detaljer som hever inntrykket. Ei heller er ytelsen innenfor «sporty»-kategorien, men samtidig må vi minne oss selv om at bilen kan kjøpes for vel under 500.000 kroner. Sånn sett er Tucson attraktiv. Om den oppgitte rekkevidden er nok får være opp til deg å vurdere for din bruk. Men vi vil ikke påstå at det nødvendigvis er verdt å velge en dyrere bil for å skvise inn muligheten for et fåtall flere elektriske kilometer. 

Rekkeviddetest

Som en avslutning på denne biltesten byr vi på ekte forbrukerjournalistikk – en uhøytydelig rekkeviddetest i det ekte liv. For fremtidig referanse kan vi legge til at i det batteriet i gulvet var 100 prosent oppladet viste kjørecomputeren selv en antatt rekkevidde på 55 km. 

Turen startet med landevei, gikk over brorparten på motorvei og ble avsluttet med diverse bykjøring. Radioen var i bruk, vi toppet opp mobiltelefonen med den handy, trådløse laderen i midtkonsollen og airconditionen gjorde en sommerdag i juli sval. Kun én gang slo bensinmotoren inn under litt over middels akselerasjon, men slo seg straks av igjen. 

Selv uten nitrist «spare-mest-mulig-strøm»-kjøring kom vi hele 67 km før rekkeviddeviseren viste null og bensinmotoren følgelig sparket inn. På dette tidspunktet viste batterinålen i dashbordet noe under 1/4 batteri gjenværende. Det brukes til å holde hybdridsystemet gående. Ikke dumt.