Alle myndighetsinngrep i borgerens rettssfære krever grunnlag i lov. I tillegg må de aktuelle lovene og inngrepene være innenfor rammene av hva Grunnloven tillater. Grunnloven danner den ytterste ramme for hva myndighetene kan foreta seg.
Dette gjelder også i situasjoner som den vi befinner oss i nå. Våre utøvende myndigheter – det vil si regjeringen og kommunestyrer med deres underliggende etater som helsevesen, politi mv. – kan ikke gi eller håndheve pålegg som ikke har hjemmel i en lov gitt av lovgiver: Stortinget. Og Stortinget kan ikke vedta lover som er i strid med Grunnloven.
Når det gjelder pandemier som den vi opplever nå, gir smittevernloven svært vide fullmakter til myndighetene, med hensyn til å vedta bestemmelser som er nødvendige for å trygge folkehelsen. Smittevernloven er den loven som gir myndighetene de videste fullmakter i fredstid. Smittevernloven gir blant annet regjeringen fullmakt til å vedta forskrifter som avviker fra gjeldende lovgivning. Slik sett kan man si at smittevernloven gjør et unntak fra maktfordelingen mellom regjering og Storting, ved at regjeringen får midlertidig lovgivningsmakt.
Når det gjelder pandemier som den vi opplever nå, gir smittevernloven svært vide fullmakter til myndighetene
Smittevernloven inneholder ellers en rekke fullmakter til at både kommunale og statlige myndigheter kan vedta en rekke begrensninger i folks bevegelsesfrihet, stenging av virksomheter som samler flere mennesker og så videre. Det er dette vi har sett eksempler på de seneste dagene, når det gjelder mange av de forskriftene som er vedtatt av både regjeringen og lokale myndigheter.
Selv om det i smittevernloven er gitt vide fullmakter til slike inngrep, må de ikke brukes på en måte som er i strid med Grunnloven eller med blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) eller EØS-avtalen. Når det gjelder den typen inngrep som vi har sett hittil, gir både Grunnloven, EMK og EØS-avtalen staten i utgangspunktet adgang til å foreta slike inngrep, dersom de er nødvendige for å trygge folkehelsen, herunder å hindre at den infrastrukturen som må være på plass for at de relevante samfunnsinstitusjonene skal fungere, bryter sammen.
Tiltakene må også være forholdsmessige, og de skal ikke opprettholdes lenger og i videre utstrekning enn nødvendig for formålet. I disse vurderingene vil myndighetene gis en viss skjønnsmargin, fordi det dreier seg om kompliserte faglige spørsmål og vanskelige avveininger som må vurderes og foretas raskt og under press. Det vil likevel stilles krav til at nødvendigheten av alle slike vedtak evalueres løpende, slik at de oppheves/endres dersom det viser seg at de ikke lenger er nødvendige.
Jo mer inngripende vedtakene er i enkeltpersoners grunnleggende friheter, jo strengere vil kravet til begrunnelse være. Pålegg om at et enkeltindivid skal være fullstendig isolert fra andre, vil for eksempel kreve en langt bedre begrunnelse enn de mer fleksible karantenereglene vi har sett.
Det siste gjelder etter min vurdering også vedtak som det såkalte «hytteforbudet». Forbudet har nok foreløpig fått en litt uheldig/uklar utforming, som bør justeres, men begrunnelsen om både å hindre spredning av smitte gjennom at folk forflytter seg unødvendig og å unngå at underdimensjonerte lokale helsetjenester bryter sammen, fremstår i dagens situasjon som forsvarlig, sett opp mot at inngrepet i den enkeltes frihet er forholdsmessig lite. Men ettersom brudd på mange av disse bestemmelsene er belagt med straff, er det viktig at de utformes så presist som mulig, slik at folk forstår hvilke handlinger som er straffbare.
For mange av de vedtak som treffes, finnes det klageordninger i forvaltningen, og alle vedtak kan uansett til syvende og sist prøves av domstolene, forutsatt at noen som berøres av dem bringer saken inn for domstolene – eventuelt ved at enkeltpersoner forsøkes straffet for overtredelse av forbud/påbud.
Det er den enkeltes soleklare rett å være uenig i de vedtak som treffes, og det er viktig at pressen og befolkningen opprettholder et kritisk blikk på hvordan myndighetene håndterer situasjonen. Jeg vil imidlertid råde folk til å benytte de tilgjengelige klagemulighetene, fremfor gjennom selvtekt å « overprøve» myndighetenes pålegg, da det kan være vanskelig for den enkelte av oss å ha den oversikten som gjør det mulig å overprøve særlig de smittevernfaglige vurderingene som ligger bak påleggene.
Nettopp det siste er et eksempel på hvorfor det er viktig at vi har en kritisk presse som løpende kan bidra til at myndighetenes handlinger ettergås. Det fordrer også at myndighetene selv utøver den åpenhet som Grunnloven forutsetter.
Selv om myndighetene i utgangspunktet er gitt svært vide fullmakter i situasjoner som vi opplever nå, er det viktig at de forvaltes innenfor Grunnlovens og menneskerettslige rammer. Det som kjennetegner en demokratisk rettsstat, er at man selv i unntakstilstander opprettholder den liberale rettsorden så langt som mulig, og at man gjenoppretter normalen så snart den akutte faren er over.
Jon Wessel-Aas
Partner og advokat (H), Advokatfirmaet Lund & Co.
