Regjeringens 400 milliarder kroner i tiltakspakker siden 12. mars savner sidestykke i norsk historie. Med bred pensel gjorde man raske grep for å underlette frafallet av inntekter. Målet var å sikre levedyktige virksomheter og arbeidsplasser slik at det er noe å komme tilbake til.
Nå, tre måneder etter, ser vi at faktisk eller opplevd smittefare og sosial distanse vil prege den delen av økonomien hvor mennesker er i interaksjon med hverandre. Myndighetsgrep for å begrense smitte og psykologiske sperrer hos konsumentene vil påvirke etterspørselen etter en rekke varer og tjenester inntil vi har en vaksine – som er antatt å være tilgjengelig i slutten av 2021. Da er det en utfordring at dette gjelder for rundt 80 prosent av norsk økonomi.
Dette er bakgrunnen for at Petter Stordalen i Choice og en rekke sentrale næringslivsledere har hevet stemmen for en forlengelse av krisetiltakene. Mens dette er forståelig fra deres ståsted, er det problematisk for samfunnet å opprettholde en økonomisk unntakstilstand. På ett tidspunkt må krisepakkene stoppe og næringslivet ta grep for å tilpasse seg den nye normalen. På et tidspunkt må pasienten frakobles respiratoren.
Stikkordene for store deler av tjenestetilbydernes hestekur er kapasitetstilpasning og innovasjon. Når tjenesteytere må forholde seg til sosial distanse, sier det seg selv at man ikke kan fortsette som før med å fylle Ullevål eller Øyafestivalen med publikum, fylle restaurantene og hotellene med gjester, ha samme utforming av butikken, eller drive universiteter og høyskoler på samme måte. Med halvparten av kapasiteten og omsetningen borte, tvinges man til innovasjon i produksjonen og leveransen av tjenestene for å få en god økonomi.
Jo lenger man blir værende på tiltak, jo lenger skyter man ut i tid det kravet til innovasjon og omstilling som vil måtte komme.
Norske ledere er tilnærmet verdensmestere i innovasjon for kostnadsreduksjon. Jeg er derfor ikke bekymret for denne delen av hestekuren. Derimot er jeg bekymret for deres evne til å innovere for å skape verdier for kundene. Våre data viser at det er denne delen av innovasjonsarbeidet hvor ledere sliter.
Data fra NHH og DIGs innovasjonsindeks, som er implementert i flere land, viser det samme bildet: kundene opplever de målte bedriftene som ikke særlig innovative. Av dette kan vi lære at ledere raskt vil ta grep for å tilpasse produksjonskostnadene til den nye hverdagen, men at de vil slite med å innovere sin forretningsmodell og markedstilbud for å tilføre kundene reelle verdier. Uten kunder vil selv den mest effektive virksomheten gå konkurs.
Det er denne virkelighetsforståelsen lederne som vil forlenge krisepakkene må ta inn over seg. Jo lenger man blir værende på tiltak, jo lenger skyter man ut i tid det kravet til innovasjon og omstilling som vil måtte komme. De som tar hestekuren nå – blir uavhengig av staten – vil være de virksomhetene og de arbeidsplassene som Norge kan bygge sin fremtidige økonomi på. Et næringsliv på NAV er ingen tjent med.
Tor W. Andreassen
Professor ved Norges Handelshøyskole (NHH) og tilknyttet DIG og The HUB@NHH
