I 2020, et år som har handlet om stengte grenser og lokk på all utenlandsreise, har vi endelig fått i gang en ordentlig diskusjon om eksport. Debatten har vært etterlengtet og er helt nødvendig, for fakta er nedslående. Målt i kroner og øre har norsk eksport holdt seg relativt stabil de siste årene, men den norske andelen av totalmarkedet internasjonalt har falt år for år. Norske varer og tjenester blir mindre synlige globalt. Ikke minst går vi glipp av innovasjons- og produktivitetsveksten som følger av internasjonal handel og samarbeid. Det er dramatisk.
Det haster med å ta grep for å øke norske bedrifters eksportevne. Vi har nok analyser og rapporter
Tredje kvartal 2019 er også første gang Norge har hatt et handelsunderskudd siden 1998. Det er ingen hemmelighet at det er salget av olje og gass som holder oss flytende (olje og gass står for mellom 35–40 prosent av samlet norsk eksport). Med en planlagt omstilling av denne sektoren over de kommende årene må det raskt implementeres en plan for hvordan andre norske næringer skal overta som eksportmotorer.
La det ikke være noen tvil – det er bedriftene selv som må stå for innovasjon, teknologi- og produktutvikling. Her er det all grunn til optimisme. Norge har verdensledende utviklingsmiljøer innen alt fra edtech til energi, for å nevne noe. Men mange av bedriftene med størst eksportpotensial er små, og har ikke ressurser til å reise seg i noen av verdens mest krevende og raskt-voksende markeder. For det er i disse markedene vi må lykkes, skal vi snu trenden og etablere oss som en kraftfull og diversifisert handelsnasjon. Til det trenger vi muskler. Det er her virkemiddelapparatet må komme inn.
Det er umulig å fastslå eksakt korrelasjon mellom myndighetenes innsats for å fremme eksport og faktiske resultater. Men det er ingen tvil om at våre naboland bruker mer ressurser på eksportstøtte, har mer koordinerte og fokuserte eksportsatsinger
Eksportkreditt og Menon presenterte i august en sammenligning av eksportstøtte i de nordiske landene. Det er umulig å fastslå eksakt korrelasjon mellom myndighetenes innsats for å fremme eksport og faktiske resultater. Men det er ingen tvil om at våre naboland bruker mer ressurser på eksportstøtte, har mer koordinerte og fokuserte eksportsatsinger, og at bedriftene lykkes bedre og er mer fornøyd med hjelpen de får, enn hva tilfellet er i Norge.
Innovasjon Norge presenterte nylig forslag til en ny eksportrigg. De foreslår blant annet fokusert eksportinnsats i de mest relevante markedene, spisset og dedikert støtte til bedrifter med høyt eksportpotensial, og større involvering fra næringslivet. Tiltakene kan være nettopp den medisinen næringslivet trenger, men spørsmålet gjenstår om det er Innovasjon Norge som bør være hjem for den nye eksportmotoren. Det kan fort bli umulig å lykkes med en så stor snuoperasjon i et statlig selskap som fra før sliter med altfor mange eiere og ulike interesser å ivareta.
En bedre idé vil være å samle den beste eksportkompetansen fra Innovasjon Norge, Eksportkreditt, GIEK og andre, og skape en ny one-stop shop for internasjonalisering i næringslivet. Selskapet (det bør være et AS, ikke en etat) må integreres tett med UD, og forankres øverst i Regjeringen. Næringslivets egne ønsker må veie tyngst når det besluttes hvilke markeder man skal legge størst innsats i.
Det haster med å ta grep for å øke norske bedrifters eksportevne. Vi har nok analyser og rapporter - tiden er inne for beslutninger og handling. Det kan bety tøffe politiske prioriteringer, og det trenger Norge nå.
Liv Freihow
Direktør for politikk i IKT-Norge
