Publisert 7. des. 2020
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 3 ord
MYE DYRERE I NORGE: Selv uten avgifter er mange varer betraktelig dyrere på norsk side av grensen. Her fra en Meny-butikk i Oslo. Foto: Oliver Orskaug.
Det kom meg for øre at en redaktør i bladet Finansavisen, Trygve Hegnar, spanderte meg en visitt for min artikkel i VG der jeg ironiserte over dagligvarebransjens bruk av avgifter som retorisk PR-strategi i sagaen om svenskehandelen. Min påstand er at avgifter er underordnet avansen, og at det ikke er reelt fri konkurranse i dagligvarebransjen. Dette er for meg elementært, men redaktøren er sarkastisk og polemisk og vil ha tall. «Det bør man kunne forlange av en professor.»
Runar Døving. Foto: Høyskolen Kristiania
Jeg har mange. Her er et utvalg:
I butikken koster en flaske Corona om lag 40 kroner (120 kroner literen). Alkoholavgiften er 21 kroner per liter. Momsen (for øl) er på 25 prosent. Avtalen mellom Norgesgruppen og leverandør er hemmelig, så jeg kjenner ikke den presise avansen, men jeg vil tippe at de er flinke jegere i høstjakta. Min favoritt-lettøl er billigere på Vinmonopolet enn på Meny. De opererer med en flat avanse som man finner på vinmonopolet.no.
På Biltema i Frogn koster en halv liter vann 7,50. Meg bekjent er det hverken alkohol- eller sukkeravgift på vann. I butikken der jeg handler koster en lignende flaske om lag 20 kroner. Biltema er riktignok svensk, men jeg vil tro at de forholder seg til norsk moms, tariffer og avgifter. Ellers er det nettopp et godt eksempel på svenskehandelen.
Da Konkurransetilsynet endelig fikk ut finger’n og gjorde razzia hos Orkla og Norgesgruppen for et år siden, fant de ekstrem prisdiskriminering. Leverandørene tok mer enn 15 prosent høyere pris fra Coop og Rema enn Norgesgruppen (og enda mer for de som er utenfor). Ja, det bør være en forskjell på å kjøpe én flaske brus og en pall eller lastebil. Men slik jeg tolker markedsloven, bør det ikke være store forskjellen i prispåslag å kjøpe 100 enn 200 lastebiler.
Det uforklarte restleddet økte fra 2,9 milliarder kroner i 2005 til 35,7 milliarder kroner i 2017
Ivar Pettersen sammenligner i Mot bedre vitende i norsk matsektor mat med lett omsettelige konsumvarer som sko og klær fra 2005 til 2018, og finner et stort og voksende uforklart restledd.
«For sistnevnte er prisforskjellen forsvunnet over de senere år, mens den er økende for matvarer.»
Det uforklarte restleddet økte fra 2,9 milliarder kroner i 2005 til 35,7 milliarder kroner i 2017.
Ekskludert alle avgifter er utsalgsprisen på en Pepsi 14 kroner i Sverige og 26 kroner i Norge
«Alkoholfrie drikkevarer har femdoblet differansen [mellom Norge og Sverige/Danmark], fra 10 til 50 prosent.»
Ekskludert alle avgifter er utsalgsprisen på en Pepsi 14 kroner i Sverige og 26 kroner i Norge.
Formuen til familien Johannson kan man lese i Kapitals lister.
Jeg overlater til journalister å regne ut om brus, alkohol og tobakk stiger eller synker mer enn avgiftene justeres over tid. Jeg setter tallet 1000 på det første.
Næringslivspressen har alltid vært på selgerens side, ikke forbrukerens. Det er forsåvidt greit, men det virker som om denne Hegnar faktisk tror at markedet er fritt, at forbrukerne er rasjonelle og fullt informert, og kjøper den beste varen til lavest pris, og at det fører til billige priser og bredt utvalg med høy kvalitet. Han har kanskje en teoretisk økonomisk modell som viser at så er tilfellet. I den empiriske virkeligheten, derimot, finnes markedsmakt, grådighet, plukkhøyde, lobbyvirksomhet, politisk naivitet, servil presse og bondefangeri.
Runar Døving
Professor ved Høyskolen Kristiania