Publisert 3. mai 2021 kl. 19.57
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 601 ord
LITE EGNET TIL SJELEFRED: At fradragsretten for 100 millioner kroner skal avhenge av skattekontorets saksbehandlingstid, fremstår som en primitiv regel, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB

Reglene for moms er i overkant spennende

Spenning bør være forbeholdt fornøyelsesparker, mens eiendomsoverdragelser bør preges av forutsigbarhet. Slik er det imidlertid ikke, skriver Deloitte-advokat Ivan Skjæveland.

Det kan sies mye bra om merverdiavgiftsloven, men når det gjelder overdragelser av fast eiendom, er det etter mitt syn rom for forbedringer. Her tør jeg påstå at Lord Justice Sedleys syn på mva-lovgivningen i England har noe for seg: 

«Beyond the everyday world, lies the world of VAT; a kind of fiscal theme park in which factual and legal realities are suspended or inverted.»

Ivan Skjæveland. Foto: Deloitte Advokatfirma

Spenning bør være forbeholdt fornøyelsesparker, mens eiendomsoverdragelser bør preges av forutsigbarhet. Følgende eksempel illustrerer at det ikke er slik:

Hvis et næringsbygg føres opp for utleie til avgiftspliktige leietakere, og utleier i den forbindelse betaler 100 millioner kroner i mva, er det lovgivers hensikt at avgiften skal komme til fradrag. Det er også lovgivers hensikt at fradragsretten skal være i behold selv om bygget overdras til et selskap som viderefører utleien. Det overdragende selskapet skal imidlertid ikke trå mye feil før de 100 millionene går tapt.

For det første er det en forutsetning at overdragende og overtagende selskap signerer en såkalt justeringsavtale innen oppgavefristen for den termin som overdragelsen av eiendommen fant sted.

Satt på spissen, vil det medføre at de som signerer justeringsavtalen én time for sent, må tilbakebetale 100 millioner kroner til staten

Hvis overdragelsen fant sted 28. april, betyr det at signert justeringsavtale må være på plass innen 10. juni. For de som er oppmerksomme på regelen, er fristen rimelig uproblematisk. Problemet er de uheldige sjelene som ikke har fått dette med seg.

Satt på spissen, vil det medføre at de som signerer justeringsavtalen én time for sent, må tilbakebetale 100 millioner kroner til staten. Det er vanskelig å se hvorfor ikke forholdet skal kunne repareres med en justeringsavtale på et senere tidspunkt, når det aktuelle bygget både før og etter overdragelsen er og har vært 100 prosent utleid til avgiftspliktig bruk. Statens reaksjon på en slik formfeil fremstår som svært uforholdsmessig.

For det andre er det en forutsetning at overtagende selskap faktisk er mva-registrert innen samme frist. Eiendomstransaksjoner gjennomføres ofte ved at eiendommen fisjoneres ut til et nystiftet selskap som må mva-registreres. Her er det ikke tilstrekkelig at søknaden om mva-registrering er sendt innen fristen – man er faktisk prisgitt at skattekontoret har saksbehandlet søknaden og gjennomført registreringen innen fristen. At fradragsretten for 100 millioner skal avhenge av skattekontorets saksbehandlingstid, fremstår som en primitiv regel, som er lite egnet til å gi de næringsdrivende sjelefred.

Her bør lovgiver stille seg spørsmålet om de ulike hensyn er tilstrekkelig balansert

For det tredje er det en forutsetning at overtagende selskap blir mva-registrert med virkning fra samme termin som overdragelsen fant sted. Lovens hovedregel for å oppnå registrering i samme termin er at omsetningen har oversteget 50.000 kroner innen utløpet av avgiftsterminen. Hvis overdragelsen fant sted 28. april, vil man være avhengig av at leieinntektene i perioden 28. til 30. april overstiger 50.000 kroner, for å få riktig virkningstidspunkt for registreringen. Hvis overdragelsen skjer sent i en termin, kan det altså vise seg umulig å beholde fradragsretten.

For det fjerde er det en forutsetning at en ikke på forhånd hadde til hensikt å overdra eiendommen. Hvis hensikten var overdragelse og ikke utleie, så ryker fradragsretten på 100 millioner uansett. At man her skal være prisgitt myndighetenes vurdering av den subjektive hensikten, fremstår både som uheldig og unødvendig. Her bør den inngåtte leieavtalen være styrende for fradragsretten, og lovens justeringsregler være styrende for den etterfølgende overdragelsen av eiendommen.

Her bør lovgiver stille seg spørsmålet om de ulike hensyn er tilstrekkelig balansert. Slik det er nå, kan man snart ende opp i spøkelseshuset istedenfor i radiobilene.

Ivan Skjæveland

Partner og advokat (H) i Deloitte Advokatfirma