I en kronikk i Finansavisen 4. februar forsøker Jan Wengen fra Vadsø å avkle fem myter om reindrift. Hans hovedpoeng er at reindriftssamenes tilgang på beiteområder er blitt favorisert i århundrer, på bekostning av øvrig landbruk og spesielt sjøsamiske fiskeriinteresser. Et sentralt poeng for Wengen er at reinbestanden har eksplodert forbi et bærekraftig nivå, og han illustrerer dette ved blant annet å påstå at rein var et sjeldent syn i Kvalsund på 50-tallet, der gruveselskapet Nussir vil grave etter kobber og dumpe avfallet i Repparfjorden.
Her er det mye som skurrer.
For det første er kronikkforfatterens tallmateriale i beste fall misvisende. Tallene, som demonstrert under, viser at reinbestanden har gått ned de siste årene.
For det andre tyder det meste på at reindrift er en svært levedyktig næring, og for det tredje vil Nussirs planer være ødeleggende for både reindrift og fiske i Kvalsund.
Det tredje og viktigste først: Nussirs gruveprosjekt utgjør en eksistensiell trussel mot både beite- og fiskeområder i Kvalsund. Det er velkjent at den planlagte gruven legger beslag på store beiteområder for rein, men Repparfjorden er også én av 29 nasjonale laksefjorder, og et gyteområde for torsk. Fiskeridirektoratet har advart mot negative effekter på fisken i fjorden ved bygging av sjødeponi, og Norges Kystfiskarlag har gang på gang uttrykt bekymring for det samme.
Gruvedriften truer reinbeiteområdene på land, mens sjødeponiet truer fiskeressursene i Repparfjorden
Wengen påstår at tamreinbestanden i Finnmark faktisk har doblet seg «de senere årene». Tallene henter han fra 1939, 1959 og 2010, hvor han plutselig gir seg. Han unnlater å nevne at antallet rein i Finnmark sank med 31.200 fra 2010 til 2019 (SSB ). Det siste tiåret kan regjeringen samtidig melde om økt salg av reinkjøtt over hele landet, og kiloprisen til reineier har mer enn tredoblet seg i samme periode. I dag utnyttes hele dyret, der mye ble kastet tidligere, så næringen er mer bærekraftig enn noensinne. Det viser at reindrift ikke bare er en levedyktig næring, men en næring med betydelig vekstpotensial.
Når det i tillegg er kjent at tilgang på beiteområder er reindriftens største utfordring, er det urovekkende at sterke politiske interesser ønsker å prioritere en gruvegigant over ikke bare én, men to av Norges viktigste og mest tradisjonsrike næringer.
For motstandere av gruveprosjektet i Kvalsund har argumentene vært klare hele veien; gruvedriften truer reinbeiteområdene på land, mens sjødeponiet truer fiskeressursene i Repparfjorden. Hvorfor Wangen sprer misvisende informasjon, og bruker Nussirs planer til å skape splid mellom sjø- og reindriftssamer er vanskelig å si.
Det er mulig han har selektiv hukommelse og tallgrunnlag. Det kan også tenkes at han ikke har sett oppdatert informasjon. Eller kanskje ønsker han ikke å få fakta på bordet. Det sistnevnte har vært gjennomgående blant dem som på død og liv vil tvinge gjennom gruvedrift i Kvalsund og dumping i Repparfjorden. Gang på gang legges det frem fakta om hvorfor gruveprosjektet er en dårlig idé – men til intet gehør.
Uansett er den såkalte myteavviklingen fra Jan Wengen en distraksjon. Faktum i saken er at samiske næringsdrivendes lovfestede rett til å drive eksisterende, bærekraftige næringer trues av motstridende, pengesterke, interesser.
Gruver har kommet og gått, spesielt i nord, men reindriften har vært der i uminnelige tider og har grunnlag for å være der i uoverskuelig fremtid – så lenge vi tar vare på den. Derfor burde alle som ønsker lokal, bærekraftig og langsiktig verdiskapning – og som samtidig vil verne om urfolksrettigheter – si nei til gruveplanene til Nussir og sjødeponi i Repparfjorden.
Are Figved
Adm. direktør i Finnmark Rein
