Problemet med begrenset konkurranse og høye priser i dagligvarebransjen har vært et diskusjonstema i flere tiår. Samtidig har situasjonen gått fra vondt til verre. Regjeringen har satt ned en hurtigarbeidende komité som blant annet skal vurdere hvordan NorgesGruppens innkjøpsmakt kan reguleres slik at alle kjedene får «like» innkjøpspriser. En slik detaljregulering vil resultere i mindre konkurranse og et tungrodd byråkrati.
En hovedårsak til dagens problemer er at det hviler en usynlig hånd, oligopolets hånd, over dagligvaremarkedet. Et oligopol eksisterer når et lite antall bedrifter dominerer et marked, hvilket er tilfellet i dagligvarebransjen. Dette inviterer de tre største aktørene, som til sammen har rundt 95 prosents markedsandel, til et stilltiende samarbeid.
Tilsynelatende konkurrerer de sterkt på pris og kampanjer, for eksempel «Kiwis prisløfte: Vi gir oss aldri på pris.» Kiwi lover kundene å matche prisen hvis de finner en lavere pris hos en konkurrent. Dette budskapet er først og fremst rettet mot konsument, men det er også indirekte en påminnelse til Coop og Rema 1000 om at de aldri kan konkurrere på pris med NorgesGruppen, den suverene prisleder med 44 prosents markedsandel.
Konkurransemyndigheten kan la seg inspirere av hva som skjedde i USA da Standard Oil i 1911 ble tvunget oppdelt i 34 mindre selskaper
Nå er det ikke slik at det ikke er konkurranse i dagligvaresektoren. Partene søker å øke sine markedsandeler og forbedre lønnsomheten gjennom driftseffektivisering, produktkampanjer, service og lokasjon, men uten effektiv priskonkurranse.
I en slik oligopolsituasjon er markedskreftene vesentlig redusert. Rema 1000 og Coop vet det ikke er lønnsomt å prøve seg på priskrig, de er dømt til å feile. Da er det bedre å småkrige om juleribber og grillmat til sommeren og ellers holde seg på et «fordelaktig» prisnivå. Dette muliggjør god lønnsomhet for alle tre, og særskilt den største. Samtidig er det heller ikke ønskelig for den største aktøren å konkurrere så mye på pris at den ytterligere øker sin markedsandel. Det øker risikoen for at myndighetene krever en oppdeling av selskapet i mindre enheter.
Oligopoler utmerker seg med høye etableringskostnader for nye aktører som kunne vært med å skape en sunnere konkurranse. Dagligvarebransjen krever store investeringer i nye lokaler, arbeidende kapital og merkevarebygging, samtidig som de tre eksisterende aktørene til sammen er usedvanlig dominerende og kapitalsterke. Lidl og ICA måtte kapitulere og trekke seg ut av Norge på grunn av de ovennevnte faktorene.
Kanskje det er på tide at myndigheten skifter fokus fra prisregulering til reduksjon av markedsmakt, det vil si å kreve at de(n) største aktøren(e) deles opp i flere selvstendige enheter med ulike eierstrukturer. Uvanlig kost, men slett ikke umulig. Konkurransemyndigheten kan la seg inspirere av hva som skjedde i USA da Standard Oil i 1911 ble tvunget oppdelt i 34 mindre selskaper og American Telephone and Telegraph i 1984 i syv mindre selskaper. Begge meget vellykkede oppdelinger som resulterte i likere konkurransevilkår, mer dynamikk og høy vekst og verdiskapning. En vinn-vinn-situasjon.
Sven O. Hegstad
Harvard MBA og investor
