Rentene gir og tar

Norges Banks rentekutt har betydd mer for å hindre tapere enn de fleste andre coronatiltak. Det er bare å grue seg til renten skal opp.

Omfordeleren: Når Ole Christian Bech-Moen og Norges Bank endrer renten, treffer effektene langt fra likt.  Foto: Brian Cliff Olguin
Markedskommentarer

Det fordelingsgrepet som trolig har betydd mest for å kompensere for økonomiske problemer under pandemien, kommer ikke via noen av departementene, NAV eller andre etater. Norges Banks rentekutt til 0 prosent hindrer at de fleste unge og lavt utdannede kommer ut kraftig i minus.

Fortsatt er ledigheten unormalt høy, selv om det er uklart hvor mange av de permitterte som kan vende tilbake til gamle jobber når restriksjonene lettes. Gruppen som merker det hardest på kroppen er unge arbeidstakere, og blant disse igjen særlig de lavest utdannede. Det er deres jobber som nå er lagt på is, og det er deres lønnsutvikling som er mest syklisk.

Under Samfunnsøkonomenes valutaseminar i forrige uke presenterte Ole Christian Bech-Moen, «sjeføkonom» i Norges Bank, en studie som viser at det er de unge, og særlig de lavt utdannede, som taper mest både i inntekt og formue ved en etterspørselskrise.

Hverken Norges Bank eller andre sentralbanker har noen tradisjon for å se på fordelingsvirkninger av pengepolitikken. Men det er på vei, varsler Bech-Moen, som særlig viser til hvordan Janet Yellen som Fed-sjef koblet pengepolitikk og fordeling. 

Fordelingen påvirker hvordan pengepolitikken fungerer, og pengepolitikken påvirker igjen fordelingen, sier Bech-Moen. 

Norges Bank illustrerer dette ved et etterspørselssjokk, hvor produksjonsgapet faller med nesten 1 prosent og sysselsettingsandelen nesten like mye. Hvis sentralbanken svarer med å kutte styringsrenten med litt over 75 basispunkter, vil rentekuttet nesten perfekt oppveie de negative fordelingsvirkningene fra etterspørselssjokket.

De unge har høyest boliggjeld i forhold til inntekten, og har størst negativ nettoformue. Ved et rentekutt får de lettere for å betjene lånet, og får størst glede av at boligprisene stiger. Normalt vil også rentekuttet stimulere til økt aktivitet, igjen noe de yngste, og særlig lavt utdannede med svakere kobling til arbeidsmarkedet, tjener mest på.  

Taperne ved rentekuttet er de eldste, som har positiv nettoformue, og dermed heller renteinntekter enn renteutgifter, og ingen gevinst av et bedre arbeidsmarked. Plasteret på såret for de eldste er at et rentekutt gjerne også løfter aksjekursene, og dermed øker deres finansformue. Alle grupper får imidlertid et fall i nettoformuen, selv om sjokket utløser et stort rentekutt.

Når smittevernrestriksjonene trappes ned, vil først tiltakene over finanspolitikken trappes ned. Litt senere, kanskje i desember og senest i mars neste år, planlegger Norges Bank å begynne med rentehevingene. Da går selvsagt fordelingsvirkningene av rentekuttene i revers. Rentehevingene vil isolert sett redusere boligprisveksten, de vil gjøre lånebetjeningen tyngre og de vil, igjen isolert sett, redusere aktiviteten på arbeidsmarkedet.

Det blir herlig når verden er «normal» igjen, og de fleste vil i hvert fall få mye mindre usikkerhet. Men de som står igjen uten jobb når det meste av unormale permitteringsordninger, lånegarantier og støttetiltak er skrudd av, har liten grunn til å juble. De fleste av disse vil være unge, og lavt utdannede står bakerst i køen. De vil også tape mest på at nullrenten fjernes.

Paradokset ligger i at Norges Bank er «avhengig» av grupper som de unge, lavt utdannede for å få maksimal effekt ut av pengepolitikken. Det er først når man har grupper med høy gjeld, store boliglån og sykliske arbeidsinntekter at rentekutt virkelig gir «bang for the bucks». Det gjelder også når renten skal opp for å hindre overoppheting.