Låtskrivere, musikere, kunstnere og Tono jubler, mens polske myndigheter har allerede krevd oppheving av reglene med ytringsfrihet som brekkstang. Så hva er egentlig greia med de nye opphavsrettsreglene?Digitalmarkedsdirektivet ble vedtatt 17. april 2019 og har som formål å ytterligere harmonisere lovgivningen om opphavsrett i det indre markedet, spesielt grenseoverskridende bruk av opphavsrettslig beskyttet innhold. Direktivet inneholder blant annet nye krav om at sosiale medie-plattformer filtrerer opplastninger for potensielle brudd på opphavsretten. Youtube og Facebook mv. har fått kritikk for ikke å betale rimelige vederlag til artister og andre rettighetshavere for bruk av deres verk på sine plattformer. Kritikken har vært at de har kunnet tjene godt på innhold, for eksempel musikk, uten at inntektene deles med de som har skapt musikken. Internettplattformene har forsøksvis samarbeidet med musikkbransjen om gjenkjennelsesmetoder for registrerte innspillinger, og stoppet en del uautorisert opplasting, dog med varierende hell. Dette endres ved at EU nå legger opp til et system hvor ansvaret for å autorisere opplastinger legges på internettplattformene selv. Reglene omtales som en seier for kunsten av noen, men det er grunn til å moderere denne entusiasmen.Vil tette «verdigapet» EU vil sørge for at de som tar bilder, lager musikk mv. mottar vederlag for at innholdet deres deles. Den såkalte «verdigap-bestemmelsen» (direktivets artikkel 17) slår fast at kommersielle nettplattformer utfører en overføring til allmennheten når de gir tilgang til opphavsrettsbeskyttede verk lastet opp av brukerne. Denne bruken skal internettplattformene nå måtte betale opphaverne et rimelig vederlag for.Formålet med reglene er å tette verdigapet, det vil si oppfatningen om misforholdet mellom plattformenes inntjening fra tilgjengeliggjøring av beskyttet innhold sammenholdt med betalingen til rettighetshaverne. Dette står i motsetning til vederlagssystemet knyttet til strømmetjenester og radioavspilling, hvor rettighetshavernes vederlag er forhåndsavtalt og innkreves via rettighetsorganisasjon før de fordeles til rettighetshaverne. Ingen av direktivets motstandere antas å være prinsipielt imot opphavernes rett til et rimelig vederlag, men problemet ligger i hvordan dette skal skje i praksis.Strengt ansvar og få alternativerDe nye reglene innebærer at internettplattformen er direkte ansvarlig for innhold som er lastet opp på plattformen av brukerne. Dette betyr at dersom en bruker laster opp krenkende innhold, er plattformen ansvarlig for bruddet. Plattformene må dermed finne en måte å håndtere den enorme ansvarsrisikoen de nå vil kunne utsettes for. Direktivet tilbyr per i dag kun to alternativer; enten å inngå lisensavtaler eller å filtrere innholdet.Lisensieringsalternativet Ved ansvarliggjøring av internettplattformene kommer et behov for en enorm rettighetsavtale for plattformene. I teorien kan dette bety at de må forsøke å lisensiere alt opphavsrettsbeskyttet innhold i verden, all den tid plattformene ofte har globalt nedslagsfelt. Dette reiser igjen spørsmålet om innholdsbransjen er i stand til og villige til å gi paraplylisenser til alle typer verk. Det er også på det rene at innholdsbransjene historisk sett har tilnærmet seg spørsmål om grenseoverskridende lisensiering på veldig ulike måter, noe som vil medføre utfordringer.Filtreringsalternativet Begrepet filtrering er ikke benyttet i direktivet, men det fremgår av direktivets artikkel 17, at internettplattformer viser «best efforts» for å sikre «utilgjengelighet» av opphavsrettsbeskyttede verk som ikke er lisensiert. Dette kravet vil i praksis innebære automatisert filtrering av innhold som lastes opp, ettersom personalkostnadene knyttet til en manuell kontroll neppe vil være praktisk gjennomførbar for de aller fleste plattformer. Sensur i praksis?En automatisert filtrering av innhold kan være svært problematisk i forhold til ytringsfrihet. En følge av automatiseringen kan være at aktører som Facebook og Youtube fjerner mer innhold enn det som er nødvendig i frykt for trusler om søksmål og økonomiske krav. Dette kan igjen resultere i at brukerne hindres i delta i samfunnsdebatten ved å ytre seg på internett.I tillegg er det risiko for markedskonsentrasjon ettersom de største aktørene som Youtube og Facebook allerede innehar filtreringssystemer og vil dermed sette standarden for andre plattformer, noen som gjør at filtreringsforpliktelsen vil skape en inngangsbarriere for nykommere og de mindre plattformene som ikke har ressurser til like sofistikerte filtreringssystemer som de største. Konsekvensen av dette vil være overdreven filtrering på potensiell bekostning av ytringsfriheten. Bransjeorganisasjonen; Edima, som representerer Amazon, Apple, Facebook og Google hevder at direktivet vil «ødelegge internett» slik vi kjenner det i dag. Hvilke konsekvenser vil direktivet få for oss her hjemme? Digitalmarkedsdirektivet er EØS-relevant, og Norge er dermed forpliktet til å endre åndsverkloven og eventuell øvrig lovgivning i samsvar med direktivforpliktelsene. «Verdigap-bestemmelsen» i artikkel 17 finnes det per i dag ikke tilsvarende parallell til i gjeldende norsk lovgivning. Det er uklart hvorvidt lovgiver her hjemme vil klippe og lime inn direktivet i sin helhet, og etter all kontroversen, gjenstår det å se hvordan medlemslandene implementerer direktivet. Fremtiden vil vise om bestemmelsene vil være hemmende for tilgjengeliggjøringen av rettighetsbeskyttet materiale eller om de tvert imot vil øke opphavernes inntektsgrunnlag. Artikkel av: Limita Lunde (advokatfullmektig) og Christian With (partner) Bing Hodneland Advokatselskap DA