I perioden 1949 til 1961 flyttet cirka 3,2 millioner østtyskere til Vest-Tyskland – mange høyt utdannet. For å hindre en fortsatt utflytting og økonomisk undergang for staten Øst-Tyskland, bygget regimet en mur rundt Øst-Berlin. Regimet valgte å stenge sine innbyggere inne fremfor å bedre deres levekår.
Den pågående diskusjonen om formuesskatt, utbytteskatt og «utflyttingsskatt» i Norge synes å ha enkelte likhetstrekk med denne historien.
De fleste store formuer i Norge er knyttet til verdier i aksjer. På formuer over 20 millioner kroner er skattesatsen 1,1 prosent. Å eie aksjer eller annen formue innebærer i seg selv ingen særskilt skatteevne, da formuen ikke utgjør en kontantstrøm til å betale formuesskatt med. I realiteten må formuesskatten finansieres med utbytte fra selskapet. For den norske aksjonæren fremstår utbyttet som privatøkonomisk nødvendig for å kunne betale formuesskatten. Utbytte kan imidlertid være i strid med selskapets behov og bedriftsøkonomiske interesser. Det er dessuten en forutsetning at utbyttet er selskapsrettslig lovlig og at det vedtas av et flertall av aksjonærene. De fleste utenlandske aksjonærer betaler ikke formuesskatt, og kan dermed ha andre prioriteringer enn norske aksjonærer.
Utbytte beskattes nominelt med 22 prosent, men som følge av en oppgrossingsfaktor på 1,72 er utbytteskatten 37,84 prosent. Den reelle formuesskatten for aksjeformuer kan derfor sies å være cirka 1,77 prosent (summen av formuesskatten og skatten på utbyttet som må tas ut for å betale formuesskatten).
De synes å være mer opptatt av stadig økt kapitalbeskatning, samtidig som det etableres en skatterettslig Berlinmur
Fra regjeringspartiene og deres støttespillere er retorikken rundt skatteskjerpelsene at «de rike må bidra mer» og at «folk flest» skal få det bedre. Jeg skal la diskusjonen om hvem som er «de rike» og hvem som er «folk flest» ligge, men mitt inntrykk er at grenselinjene for «folk flest» nok går helt andre steder enn flertallspolitikernes retorikk tilsier.
Under Palme-regjeringen på 1970-tallet ble kapitalbeskatningen i Sverige skjerpet, noe som førte til betydelig utflytting av svenske kapitaleiere. Tilsvarende har vi i 2022 sett en akselererende utflytting av betydelige kapitaleiere fra Norge. I Sverige ledet kapitalflukten til at politikerne innså at landet trengte lokal kapital til opprettholdelse og videreutvikling av sitt næringsliv og sine arbeidsplasser. Det ledet til endringer i det svenske skattesystemet som gjorde det attraktivt for kapitaleiere å være bosatt i Sverige. Det ble lagt vekt på stabilitet og forutberegnelighet, noe som synes å være fulgt i årene siden, uavhengig av hvilket parti som har hatt regjeringsmakt.
Ved kapitaleieres utflytting fra Norge, vil landet gå glipp av fremtidige skatteinntekter som vil kunne være betydelige, mens kostnadene til helse, omsorg, skole og annen offentlig infrastruktur i Norge forblir tilnærmet uendret. Konsekvensen vil derfor være at «folk flest» vil måtte betale mer skatt, hvis velferdsstaten, slik vi kjenner den, skal kunne opprettholdes.
Regjeringspartiene og deres støttespillere synes imidlertid ikke å være opptatt av å skape et Norge som et attraktivt land å være bosatt i for kapitaleiere. De synes å være mer opptatt av stadig økt kapitalbeskatning, samtidig som det etableres en skatterettslig Berlinmur, gjennom innføring av en skjerpet utflyttingsskatt, slik at utflytting blir minst mulig lukrativt.
For norske gründere med gode ideer vil ikke nødvendigvis en slik utflyttingsskatt ha noen betydning. De kan fritt flytte og ta med seg sine idéer til utlandet og der bygge sine virksomheter og sine formuer. For norsk næringsutvikling og norske arbeidsplasser er det et skremmende scenario.
Det er på tide at det norske politikerfellesskapet ser viktigheten av å skape et stabilt og forutberegnelig skattesystem som gjør det attraktivt også for (rike) kapitaleiere og gründere å være bosatt i Norge, slik at disse også ser nytten av å skape i Norge og bidra til det store spleiselaget for den norske velferdsstaten og det norske, demokratiske samfunnet vi alle ønsker å opprettholde og videreutvikle.
Johan S. Seland
Advokat i Advokatfirmaet Seland | Rödl & Partner
