Er Norge i ferd med å få et «rødt flagg»?

På stranda minner røde flagg oss om at det er fare forbundet med bading. I næringslivet snakker man om røde flagg for å advare om risiko forbundet med investeringer.

Mye går bra i Norge, langt bedre enn man skulle vente med den internasjonale situasjonen og en nylig gjennomgått pandemi. Det skal vi være glade for. Men begrepet «politisk risiko» er i ferd med å feste seg ved oss. For et land som er kjent for stabilitet og forutsigbarhet rundt sentrale rammebetingelser, er disse signalene dramatiske.

Anniken Hauglie. Foto: Moment Studio

Nylig fortalte en forvalter fra det finske investeringsselskapet Taaleri norsk presse hva dette betyr i praksis. Hun forvalter pengene til finske pensjonister, og har hatt et langsiktig perspektiv på vindkraftinvesteringer i Norge. Nå vurderer hun å ta Norge av kartet. Forvalteren er ikke nådig om hvilke konsekvenser det vil få dersom Norge innfører grunnrenteskatt på eksisterende vindkraftanlegg: Hun kommer ikke til å investere i norsk infrastruktur eller energiproduksjon igjen.

Dersom vi får høyere risikopremie her enn andre steder, risikerer vi at investorene over tid heller investerer i andre land

Ifølge Statistisk sentralbyrå utgjorde utenlandske direkteinvesteringer i Norge rundt 1.450 milliarder kroner i 2021. Det grønne skiftet og overgangen til et mer bærekraftig samfunn krever store investeringer i mer fornybar kraft, ny infrastruktur, ny teknologi, nytt utstyr og ny kompetanse. Det er helt utenkelig at vi greier dette uten kompetent kapital fra utlandet. Selv om NHO heier på det norske private eierskapet, er faktum at vi ikke har tilstrekkelig risikovillig kapital på private hender i Norge. Dersom vi får høyere risikopremie her enn andre steder, risikerer vi at investorene over tid heller investerer i andre land der risikoen er mindre. Uten investeringer fra utlandet, kommer omstillingen til å gå altfor sakte.

Kun syv ganger mellom 1917 og 2000 har Norge innført midlertidige eller situasjonstilpassede skatter og avgifter. I 2022 kom to nye skatter og avgifter helt uten forvarsel. Ta grunnrenteskatten på vindkraft: Mange investorer – som Taaleri – har allerede investert store beløp i eksisterende anlegg. Det har faktisk hjulpet oss med å gjennomføre vedtatt norsk politikk. Kostnader og inntekter er låst inn i langsiktige avtaler. Nå kan flere av de etablerte prosjektene bli ulønnsomme. Investorene kan bli påført store tap.

Vi ser det også på velferdsfeltet. For 20 år siden inviterte Stortinget private aktører til å bygge ut full barnehagedekning gjennom et bredt forlik om en barnehagereform. Både norske og internasjonale aktører har engasjert seg og investert store beløp. Nå har regjeringen satt ned et utvalg for å vurdere hvordan private aktører skal fases ut av velferdstjenestene.

Summen av de brå skatteendringene og graden av uforutsigbarhet investorene nå må forholde seg til, overgår hva vi historisk har vært vant med

Usikkerheten rundt elektrifisering av sokkelen er et annet eksempel. Petroleumsnæringen har fått regler og incentiver for klimaomstilling. Formålet var å gi forutsigbarhet for næringens omstilling, og bedriftene har jobbet målrettet med å følge opp Stortingets vilje. Da er det avgjørende at lønnsomme tiltak som fjerner utslipp kan bli gjennomført. Men i stedet er elektrifisering blitt et stridstema på Stortinget med usikkert utfall.

Eksemplene illustrerer at det kanskje ikke så rart om utenlandske investorer ser røde flagg på «stranda» vår.

Det er klart vi skal diskutere politiske løsninger. Det hører med i et demokrati. Det er heller ikke noe nytt at vilkårene for en næring blir justert. Men summen av de brå skatteendringene og graden av uforutsigbarhet investorene nå må forholde seg til, overgår hva vi historisk har vært vant med.

Det er tidkrevende å bygge opp igjen tapt tillit. Men det går an. Som en start burde regjeringen ikke bare nedjustere skattetrykket for norske eiere, men den burde også i det kommende statsbudsjettet avvikle skatter og avgifter som ble beskrevet som midlertidige eller situasjonsbetingede da de kom – som ekstra arbeidsgiveravgift på høykompetansearbeidsplasser og høyprisbidraget på kraft. Først da kan fargen på flagget bli endret.

Anniken Hauglie

Viseadm. direktør i NHO