SMIL FOR POKKER: Ingen var stjerne på 60-tallet uten å ha blitt fotografert av et Leica M3-kamera. Rammesøkeren var yndet for sin utskiftbare tyske optikk og plettfrie byggekvalitet.  Foto: Getty Images

Leica M: Historien bak det ekstremt ettertraktede kameraet

Ingen andre kameraer har greid å replisere statusen til Leica M. 

Kjendistryner er tryner av en grunn. Og fotografer er fotografer av en grunn. Men når kjendisene selv tar opp kameraet er det en type de (nesten) alle velger: Leica. Noen har attpåtil gått denne reglen i revers, og blir A-listet for sine skills med det tyskproduserte designobjektet i blank messing.

« I dag er vi oppe i M10, med 24 megapixler og fullformatssensor. Prisen er den samme høye: Fra 71.000 kroner. »

En klassereise

I likhet med Rolex startet Leica sin reise som bruksobjekt. Nå er det luksus til tusen. Helt siden den første skrumonterte ur-Leicaen skjøt sitt første skudd i Wetzlar i 1913 har kameraene vært yndet for sine nette proposjoner og unektelig tyskpertentlige byggekvalitet. 

Men det var i 1954 at produsenten virkelig la seg i nikkersselene og satset. Da lanserte Leica en bajonettmontert rammesøker ved designasjonen M3. Ikke var det et våpen, men mange legendariske (og ikke fullt så kjente) fotografer har siden kriget med en slik rundt halsen. Hemmeligheten bak den kompakte størrelsen lå i at rammesøkeren ikke trengte et innvendig speil foran lukkeren, hvor filmen eksponeres gjennom lyset fra objektivet. 

FØRSTELINJE: Den britiske fotografen Tim Page dokumenterte Vietnam-krigen i 1966 - med en Leica M3 (øverst) i hånd. Det samme året, under et fotoppdrag, ble han skadet etter at Amerikanske jagerfly som ved en feiltagelse tok skipet han var på for å tilhøre fienden. Foto: Getty Images

Et verktøy

Kameraets virkelige ildprøve var som pressefotografens yndling. Under Vietnam-krigens mest intense periode, rundt 1968, var det mer enn 600 journalister ute i felten blant soldatene. Mange av dem sverget til Leicas rammesøkere, og da typisk i kombinasjon med en japanskprodusert speilrefleks: Nikon F. Her kom M-kameraet til sitt ess, med rask manuell fokus og intuitiv layout. 

Gjennom 60-tallet og videre kom en rekke nye tilskudd: M4, M5 og M6 – i flere varianter. Alle hadde den grunnleggende konstruksjonen som hadde gjort kameraets ry: Konstruksjonen i messing, manuelt opptrekk og rammesøkerens enkle fokusering. Ikke minst det som også har blitt et kjennetegn for Leicas kvalitet: Glasset. Objektivene er kjent for sin sylskarpe gjengiving – for ikke å glemme de sinnsvakt høye prislappene. 

Digital luksus i analog innpakning

I 2006 kom den første digitale utgaven i form av Leica M8. Den beholdt kjendisstatusen selv om BMI-en hadde vokst for å akkomodere for den digitale sensoren. Et par år senere gjorde det tyske selskapet noe få trodde de hadde fotoballer til: Å lansere et digitalt kamera som bare kunne ta sort-hvitt-bilder. Neserynkerne skulle bare ha visst. Dette ble toppet for ikke lenge siden, da en ny versjon kom helt uten skjerm – slik at du ikke kunne se på bildene før du hadde lastet de inn på PCen. Dette for å perverst emulere slik tilstandene var i «gode gamle dager» med analog film og eviglang ventetid. 

I dag er vi oppe i M10, med 24 megapixler og fullformatssensor. Prisen er den samme høye: fra 71.000 kroner. Men selv nå, snart 70 år etter M3, beholder Leica M-serien sin ikoniske form og magiske tiltrekningskraft som kun et klissvått luksusmerke kan skilte med.