Klokkene folk elsker å hate
De kontroversielle klokkene (nesten) ingen liker.
Publisert 20. nov. 2020
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 668 ord
Foto: Produsenten
Tidligere ukjente merker har på få år blitt allmenn viten for den voksende gruppen av entusiaster og samlere, og nordmenns kunnskap om armbåndsur har neppe vært høyere. Merker og forhandlere smir mens jernet er varmt, og bredden av klokker til salgs over disk er større enn noensinne. Samtidig har mange klokkeinteresserte blitt mer bevisste på hva de vil ha – men også mer verbale rundt hva de ikke liker.
INGEN ENTUSIASTFAVORITT: Invicta. Foto: Invicta
De sjelløse kvartsurene fra Daniel Wellington avfeies av de fleste entusiaster som motetilbehør fremfor «skikkelige» klokker. La oss derfor heller starte med amerikanske Invicta, som påberoper seg å være et rendyrket klokkemerke, med en historie som begynner i La Chaux-de-Fonds i 1837. Foruten merkenavnet er det imidlertid lite ved dagens Invicta som minner om den sveitsiske urprodusenten som opprinnelig forsvant under kvartskrisen på 1970-tallet.
De seneste tiårene har Invicta vært ensbetydende med en nært bedragersk prisstrategi, hvor de veiledende prisene har vært villedende – ofte mange ganger høyere enn de reelle utsalgsprisene. Kombinert med tvilsom kvalitet og vulgære design, er oppskriften på en av klokkeverdenens mest forhatte merker komplett.
HOMAGE: Steinhart. Foto: Steinhart
Homage-diskusjonen
Til sammenligning er det lite å si på Steinhart når det gjelder kvalitet og pris. Designene er det derimot mange som finner provoserende, hvor inspirasjonen fra historiske og moderne modeller fra Rolex og Tudor er åpenbar.
Mange beskriver klokkene som skamløse kopier, men tilhengere av det tyske merket omtaler det gjerne som «homage». På avstand kan modellene være nærmest umulig å skille fra «ekte» vare – noe som har vist seg å kunne skape pinlige situasjoner for kontaktsøkende Rolex-fans og entusiaster.
Corum
Sveitsiske Corum er etter alle mål en skikkelig klokkeprodusent, som hverken er basert på en uærlig forretningsmodell eller kopiering av de store. Problemet er derimot at klokkene ofte bikker over i det for egenartede og originale.
OBSKUR SVEITSER: Corum. Foto: Corum
Med et gigantisk buet glass, klønete proporsjoner og kunstneriske sprell på urskiven, har Corum Bubble nærmest blitt et symbol på klokkeverdenens galskap. I det norske klokkemiljøet har kolleksjonen blitt en yndet skyteskive – om enn med et glimt i øyet.
Hublot
I en bransje preget av konservative sveitsere har Hublot alltid vært forfriskende skamløse. Merket har lenge vært forbundet med brautende fotballspillere, oppmerksomhetssyke kjendiser og nyrike jetsettere – et image Hublot har gjort liten innsats for å endre.
AMBIVALENT: Visse Hublot-modellerskaper svært sprikende meninger hos entusiastene. Foto: Hublot
Assosiasjonen er ikke tilfeldig, for klokkene er som oftest av den usjenerte og maksimalistiske sorten. Her hjemme har dette gitt Hublot omtrent samme status som en knallgul Lamborghini – lite kompatibel med politisk korrekthet og sofistikert høykultur – men tidvis beundret i det skjulte av selv de mest uttalte kritikerne.
Überflashy
En lignende situasjon gjelder også amerikanske Jacob & Co, som hadde stor suksess som hoffleverandør til flere kjente hip-hop-artister på starten av 2000-tallet. Mange forbinder nok fortsatt merket med den fargerike (og giantiske) «Five Time Zone», som kunne vise tiden i fem ulike tidssoner samtidig ved hjelp av batteridrevne kvartsurverk.
De seneste årene har imidlertid Jacob & Co stått bak flere eksepsjonelle mekaniske klokker, som har vært utviklet i samarbeid med noen av industriens dyktigste urmakere. Misnøyen med Jacob & Co kan nok i mange tilfeller være mer basert på hva merket var, snarere enn hva merket faktisk er i dag.
DEN MANGE LIKER MINST AV KLOKKEN ALLE LIKER: Rolex Submariner er svært populær, men modellen med blå skive og del-gull er nok blandt de minst populære utgavene. Foto: Rolex
Rolex?
Som en liten bonus kommer vi ikke unna Rolex. Selv om etterspørselen langt overgår tilbudet, er det fortsatt en andel klokkeinteresserte som ikke ville rørt i klokkene fra den sveitsiske tungvekteren selv med ildtang. Kritikerne kan oftest deles i tre grupper – hvor den mest klassiske innfallsvinkelen er Rolex som noe vulgært, harry og strebersk.
Andre peker på høy pris og manglende håndverk – gjerne sammenlignet med tradisjonsrike merker som Jaeger-LeCoultre, IWC, Blancpain og Glashütte Original. Den siste gruppen kritikere er resultatet av et forholdsvis nytt fenomen, hvor årelange ventelister, profittjagende «invistorer» og et spinnvilt annenhåndsmarkedet, har skapt en generell avsky mot merket.
