Favorittklokken blant de aller rikeste

De repper alle Richard Mille. Et litt mystisk, sveitsisk klokkemerke som aller helst ikke selger klokker under millionen. Høyklokkekultur for de som er høyt på den sosiale og monetære rangstigen. Her er det ingen som misunner deg å ha betalt toganger listepris for en Rolex i stål. Her er i stedet øynene rettet mot knallsterk karbon, knæsje kolører og kanakas kronometri. 

Men hva er så storyen bak de svindyre klokkene som flashes uforholdsmessig på myke, rike, slanke håndledd? 

Hvem er Richard Mille?

Mil etter Mille. De fleste av verdens mest profilerte klokkemerker ble grunnlagt for mer enn 100 år siden. Richard Mille presenterte imidlertid sin første klokke, RM 001 Tourbillon, på Basel-messen i 2001. Med andre ord er de såvidt tørre bak urmakerørene. 

Bak annerledesklokken stod selskapet Horométrie SA, grunnlagt av Richard Mille (70) og Dominique Guenat (69). Førstnevnte hadde allerede ledet klokkedivisjonen til et fransk konglomerat. Etter en periode i smykkeindustrien begynte Mille arbeidet på sitt eget merke – Richard Mille – sammen med Guenat i 1998. Guenat er forøvrig sjef og medlem av familen som eier den sveitsiske klokkefabrikken Montres Valgine, hvilket var en grei match for Milles urmakerbehov. 

Tung lettvekter

Sålangt høres historien om milliardærfavoritten ut som hvilket som helst ordinært gründeropplegg; engasjert person møter engasjert person, og sammen mekker de noe stæsj. Produktet de to skulle levere skilte seg imidlertid ut blant de ellers konservative haute horlogerie-merkene i Sveits. 

Hvilket som helst klokkemerke med nok mynt i Goyard-lommeboken kan mekke en tourbillon, så lenge de er villige til å kaste nok sveitserfranc mot veggen. Men få greier å lage noe som ikke bare er mekanisk, men også estetisk imponerende. Utseendemessig kan deres første modell sies å ha vært litt som Tesla Cybertruck ved introduksjonen. Ganske crazy. Ganske fiffig. En merkelig appeal. Et umiddelbart it-objekt. Ville de klare å gjøre noe ut av dette?

Så avgjort. 

«A racing machine on the wrist», skriver Richard Mille på sine billboards. Og det er nettopp dette de er kjent for nå. Siden starten i 2001 har interessen vært stigende. I dag må den sies å være på en all-time-high. 

Følgelig er også bruktprisene høye. Taster du inn «RM» i søkemotoren på salgsnettsiden Chrono24.com skal du slite med å finne en klokke under millionen. Hypen er ekte. 

Og det bekrefter tallene. I følge Morgan Stanley og LuxeConsults årlige rapport på den sveitiske klokkeindustrien har Richard Mille en overraskende stor posisjon i markedet, sett i lys av årlig omsetning. Rapporten rangerer klokkemerket som det syvende største, med en omsetning på 788 millioner sveitserfranc. Dette er beregnet fra en antatt produksjon på nokså moderate 4.800 klokker (årlig) og en gjennomsnittlig butikkpris pålydende over 183.000 sveitserfranc (før moms). 

På plassene over Richard Mille finner en giganter som Omega, Cartier og Longines. Rolex topper forøvrig listen med en estimert omsetning på 4.420 millioner sveitserfranc. 

Hvorfor?

En appeal for avansert ekstravaganse. Ikke bare er klokkene dyre. De ser dyre ut også. Det beste? At de ikke engang prøver å legge skjul på det. 

Samtidig opprettholder RM en viss form for humor. På Genèves klokkemesse SIHH i 2019 lanserte de eksempelvis en serie kalt BonBon, inspirert av nettopp godteri. Kolleksjonen var fullstapet av pastellfarger og håndmalt «munngodt». Noen av modellene, eksempelvis «Marshmallow» og «Réglisse» (lakris), må sies å være noen av den nokså stivpyntede messens mest avbildede klokker det året.

Prisene er på en annen side ikke totalt ubegrunnede. Selv om enkelte av deres referanser kan falle i lekmannens kategori for «pampete». Kostnadene drives av ville materialvalg og avansert mikromekanikk. Richard Mille benytter seg av noen av de mest kostbare boksene en klokkeprodusent kan krysse av for i produktutviklingen. Titan. Gull. Smidd karbon. Komposittmaterialer med tallrike navn. For ikke å snakke om spinnville custom komplikasjoner. Eksempelvis vibrerende vekkerklokker, kompass og roterende, erotiske tallskiver (jepp, sistnevnte er selvsagt navngitt RM 69). 

I fjor gjorde de også sitt første, helt egenproduserte urverk. Det kom i flyback-kronografen RM 72-01. Kassens tønne-aktige form (på klokkespråket omtalt som «tonneau»-kasser), er blitt et kjennetegn for merket. Det samme gjelder gummiremmene som tilnærmet sømløst glir inn i kassen. 

Nettopp bruken av gummiremmer er interresant. For dyre klokker var det Hublot som først gjorde denne komboen populær. Da i stedet for intrikate, integrerte lenker (se til Audemars Piguet) eller glattpolert krokodillelær (se til Patek Philippe), går Richard Mille for gummi og tekstil. Hvorfor? Svaret er overraskende enkelt. Det matcher merkets sporty branding og målet om ultralette klokker. Se bare på Rafael Nadals RM 27-03 – en håndopptrukket tourbillon med unibody karbonkasse (urverket monteres som en del av urkassen) og tekstilrem. Total vekt? 31,7 gram. Pris? 725.000 dollar. 

Dette er RMs stil. Og det funker tydeligvis.