Nordmenn har brukt 200 millarder på hytte

Så smalt det. Coronaviruset var ikke lenger et problem i land lang borte. Solberg-regjeringen innkalte til pressekonferanse og stengte ned AS Norge med umiddelbar virkning.

Først løp redde nordmenn på butikken og kjøpte hermetikk og dopapir. Deretter stakk de på hytta.

Det igjen utløste panikk i både hyttekommuner og media, og hytteeiere ble kjeppjaget hjem igjen, mens kjeften var høylydt i sosiale medier.

Er hytteeiere selvopptatte idioter, eller hva var det egentlig som skjedde?

Hvorfor dro så mange på hytta midt i en helsekrise? Og hvorfor ble alle så sinte på hverandre?

– Hytta er viktig for nordmenn. Det er tydelig. En rett frem måte å beskrive hvordan, er at hvis folk har noen kroner til overs så putter de dem i hytte, sier Tor Arnesen ved Østlandsforskning. Forskeren, sivilingeniøren og filosofen har forsket på nordmenns forhold til hytter og fritidsboliger.

Det har siden slutten av 1980-tallet vært et skifte, ifølge Arnesen. Et skifte i strukturene som er bygget opp langs fjell og kyst. Hyttene som bygges har en teknisk og komfortmessig standard på høyde med boliger.

– Det som er blitt mer og mer synlig er at disse fritidsboligene er en del av hjemmet. Stadig flere har flerhushjem, altså hvor en husholdningen fordeler hjemfunksjonene på flere boliger.

Kort fortalt, en bolig for dagliglivets formål, og en for rekreasjonsformål.

– Selvsagt kan det flyte over i hverandre. Jobbe fra hytta og ha rekreasjon hjemme, men det er hovedformål i boligene vi eier, sier Arnesen.

Når det først smalt reiste tusenvis av nordmenn nærmest instinktivt på hytta for å komme lengst mulig unna folk.

Ikke bare er hytta vårt andre hjem og tredje hjem. Det er også en forsikring i kriser.

– En av grunnene er at hytta historisk sett har hatt et sikkerhetsaspekt. Om alt går til helvete har de iallefall hytta. Det er bare å se på hyttebelåningen, sier Bjørn Erik Øye i Prognosesenteret.

Han viser til at 80 prosent av norske hytter er uten belåning. Historisk sett er det hytta man betaler ned først. Da var man sikret.

Sikkerheten er ikke et nytt fenomen.

Kong Haakon gjemte seg på fylkeslegens hytte da tyskerne bombet Molde, under flukten fra Norge for 80 år siden. Gutta på skauen var teknisk sett ikke på skauen. De var på hytta.

– I krisesituasjoner, som for eksempel terrorfare, så tenker mange at det er hytta som er sikker. Det har vært en reell problemstilling, fra lenge før krigen. I krisescenarioer rømmes byen og da er første tanke hytta. Det så vi også nå, sier Øye.

Mens hytta vil være et selvsagt tilholdssted i krisetider, terror og krig, viste det seg denne gang å kanskje ikke være like smart.

Epidemi og et underdimensjonert helsetilbud er ingen god kombinasjon. Et godt eksempel er Geilo, hvor innbyggertallet, ifølge hyttemegler Christian Haatuft, øker fra noen få hundre til 30–40.000 hyttefolk i høysesongen.

Hol kommune, hvor Geilo ligger, har ett legekontor. De er ikke alene om en såpass begrenset helsekapasitet.

Fulle hyttegrender fjerner ikke smittefaren. Tvert imot flytter den antagelig bare problemet fra byen til fjellet. Et ramaskrik senere og så kom meldingen om at folk måtte pakke sammen og dra hjem.

Og da begynte rabalderet.

Til tross for myndighetenes bestemmelser om at folk måtte dra, valgte mange likevel å bli. Et betydelig antall nordmenn forsøkte å melde permanent flytting til hyttene sine, hyttekommunene fikk postkassene fulle av søknader om dispensasjon fra forbudet og enkelte steder satte folk seg så på bakbeina at Hol kommune ba Heimevernet om hjelp.

– Du har det like komfortabelt på fritidsboligene, som du har det hjemme i byen. Og det er der kjernen til bråket er, sier Tor Arnesen og legger til:

– Når du blir bedt om å pelle deg hjem, så oppfattes det som urimelig, for du er på en måte allerede hjemme. Jeg tror det er viktig å skjønne det forholdet vi har til denne type boliger, kontra de mer enkle såkalt tradisjonelle hyttene som vi bruker mindre.

Arnesen forklarer at pendling ikke lenger bare er forbeholdt arbeidslivet. Det er en grunn til at nordmenn venter med den store elbilen til den kan klassifiseres som SUV. Bilen må komme seg på hytta. Hva er ellers poenget?

– Nordmenn driver med rekreasjonspendling, som er like regulær som jobbpendling er for sine formål.

Men pytt. Dette er bare tilpass for eliten som til vanlig får det akkurat som de vil. Rike hytteeierne med store, elektriske SUVer som mesker seg med dyre dråper tusen meter over havet. Dette er en myte, ifølge Arnesen.

Hytta er langt mer allmenn enn mange tror.

Ser vi alle husholdninger i Norge under ett, så eier 22 prosent av dem en fritidsbolig. Og halvparten av den norske befolkningen sier de har tilgang til hytte. Det er forøvrig det samme tallet som i 1970, og viser at fritidsboligfenomenet har utviklet seg i takt med en grunnleggende endring i husholdningsstrukturen her til lands.

Når vi begynner å se på investeringene i hytter og fritidsboliger begynner det for alvor å bli oppsiktsvekkende.

Bare se på de 117 kommunene som utgjør fjellområdene i Sør-Norge (se kart).

– Fra 2000 til nå er det oppført, konservativt beregnet, hytter for 120 milliarder kroner i disse kommunene. Så kommer påkostninger og omkostninger av eldre fritidsboliger i tillegg, i størrelsesorden 60 til 80 milliarder kroner. 75 prosent av denne kapitalen - finansieringen av dette - kommer fra byregionene rundt storbyene, som Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.

Dermed er det fort snakk om rundt 200 milliarder kroner i hytter. Det er den største overføringen av privat kapital fra by og ut i Distrikts-Norge.

– Så når du spør om hvorfor hytte vekker så mye følelser, er det fordi det er her nordmenn putter alle sine ledige kroner. Det forklarer på en måte de sterke følelsene som er knyttet til dette. Det er jo helt frivillig penger. Det er ikke noe mer spekulativt dette enn i det vanlige boligmarkedet

Alle i Norge virker enige om at vi skal holde oss hjemme. Langt fra alle er enige om hvor.

Debatten om hvor vi skal være innendørs har tatt en helt annen vending i sosiale medier. Hytteeierne er i harnisk over å ikke få bruke hyttene sine, mens kommentarfeltene er fylt med hatske meldinger om hyttefolket som ikke følger forbudet.

Hvorfor blir folk så sinte?

Vi vender oss tilbake til Bjørn-Erik Øye i Prognosesenteret, som er forbauset over idiotstempelet på hytteeiere.

– Det overrasker meg ikke at nordmenn trodde de kunne dra på hytta. Det burde alle sett for seg. Idiotiseringen av dem i kommuner, sosiale medier og media er derimot veldig merkelig. 

Han avviser at det er en klassegreie. Det er rett og slett ikke tilfelle at det bare er rike nordmenn som drar på hytta.

– Norge har en halv million hytter. I gjennomsnitt er det minste to husstander som har tilgang pr. hytte. Det betyr at 2,5 millioner nordmenn har tilknytning til en form for hytte. Hytte-Norge er ikke en rikinggreie, mener Øye.

Jada, det finnes rike hytteeiere. Men gjennomsnittshytta i Norge koster 1,9 millioner kroner. Og det baserer seg som oftest på nyere hytter.

– En stor del av hyttene i Norge er bygget før 1980, har enkel standard og brukes av alle samfunnslag. Hafjellstoppen og andre topper, er ikke representativt for hytteverdenen. Hytte-Norge er snittet av Kari og Ola, og av det norske.

Selv om Arnesen pekte på at de var de mer moderne hyttene som ble tilfluktssted nå, er hytta  langt mer enn hjem og privatøkonomi, ifølge Marianne Elisabeth Lien.

Hun er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, hvor Lien forsker på hytter, slekt og familie sammen med professor Simone Abram.

De ga også ut bok om nordmenns forhold til hytte i fjor, «Hytta - Fire vegger rundt en drøm».

Sosialantropologen forklarer at for dem som pleier å bruke hytta i påsken, blir det som et rituale som er med å markere veksling av årstider og sesonger, og en mulighet for samvær med familien.

– For det første er mars-april en veldig viktig årstid for hyttefolk, særlig for dem på fjellet, - det er den fineste tiden på fjellet, synes mange. Bare halvparten av dem som bor i Norge har riktignok tilgang til hytte, men for de som har en fjellhytte er påskeferien viktig.

– I tillegg har vinteren i lavlandet vært dårlig mange steder og folk har kanskje gledet seg til skitur på påskefjellet.

Hyttemegler Christian Haatuft i Eiendomsmegler 1 på Geilo sier hyttedrømmen går langt tilbake, og viser til boken «Til fjells i Norge» av William Cecil Slingsby. Slingsby beskriver de tidlige ski– og klatremiljøene som tok i bruk DNT-hyttene og setrene til overnatting på starten av 1800-tallet, gjerne i maleriske beskrivelser.

– Jeg tror hyttekulturen ligger godt plantet i den norske folkesjelen. De drømmer om de gamle setrene i Rondane, selv om det i dag ofte ender med kjøp i moderne hyttefelt. Hyttekulturen er blitt overført fra generasjon til generasjon, derfor tror jeg skuffelsen var desto større da folk ble nektet å dra, sier Haatuft.

Drømmen er Rondane og seterrømme. Realiteten i dag er seter med garasje, el-billader og fem minutter til nærmeste spa.

Og med unntakssituasjonen vi nå erfarer, er hytta blitt desto mer attraktiv.

– Min mor er 92 år gammel, sprek og bor alene. Da denne epidemien ble et tema tidligere i vinter tenkte jeg umiddelbart «blir det for ille, tar jeg med mamma og drar på hytta». Det er et kvarter å gå fra bilvei. Vi ville vært isolert, og det slo meg som et logisk sted å dra, sier Lien.

Gitt at nordmenn legger enormt mye tid, energi og penger i hyttene sine, er det mulig å se det fra hyttefolkets side?

Arnesen poengterer at de materielle avtrykkene av hyttebyggingen har gjort at vi har bygget opp store oppsamlinger av boliger utenfor de tradisjonelle bysentrene.

Coronaviruset er med all sannsynlighet kommet for å bli. Det kan komme en ny epidemi.

Det kan oppstå andre samfunnskriser. Det blir ikke siste gang folk instinktivt vil søke ut av byen.

Dermed er det betimelig å spørre: I hvor stor grad er det hytteeiernes skyld at infrastrukturen ikke er på plass – og ikke minst – hvor mye ansvar må tillegges hyttekommunene?

– Det har gått under radaren for myndighetene at vi har bygget opp en boligstruktur utenfor storbyene. Helseproblematikken og andre problemstillinger har ikke fulgt med, sier Arnesen.

Dermed er det naturlig å tro at viruskrisen i 2020 har avdekket et annet stort problem.

– Det har vært bygget ut svært mye de seneste 30 årene som har gitt store inntekter i kommunekasser, uten at hytteeiere egentlig føler de får så mye tilbake, sier Øye og legger til:

– Og dermed vil det også komme en diskusjon etter epidemien om hvordan man burde planlagt og ikke i denne type situasjoner.

Øye mener at epidemien har gjort problemstillingen veldig tydelig.

– Det skal bli spennende å følge debatten i etterkant om hvordan hyttebygder skal tilrettelegges også i eldrebølgen. Mange vil ønske å bo mest mulig på hytta. Det sparer sentrale strøk, men hyttekommunene vil få noen av kostnadene.

ƒƒHan mener også at det vil bli en konkurransefordel for de bygdene som tilpasser seg, og vil bidra til å drive opp hyttepriser i områder som tilrettelegger.

– Det finnes ingen regnskap som bare har inntektssider. Alle har en kostnadsside. Det er noe hyttekommuner og fylker må ta. Man kan ikke si ja takk til titusenvis av hytter, uten å ha tenkt på at disse vil ha behov for tjenester lokalt. Det kan ikke komme som en overraskelse lenger, sier Øye.

Skal folk fortsatt ha hytter etter krisen?

– Definitivt – og kanskje enda sterkere enn før. Jeg tror det vil være drevet av frykt for å reise, spesielt fordi en del nordmenn er strandet i utlandet. Da kan det være fint å ha kort vei hjem, og den usikkerheten kommer nok til å gagne hyttemarkedet, sier Haatuft.