+ mer
PRESIDENTEN: Kevin Baugh grunnla «The Republic of Molossia» i Nevada-ørkenen da han gikk på ungdomskolen i 1977.  Foto: Lèo Delafontaine

Verdens villeste mikronasjoner

Mens verdenssamfunnet er bekymret for global oppvarming, proteksjonisme, handelskriger og anti-globalisering finnes det statsledere som er mest opptatt av å ha nok kakedeig til å drive nasjonen sin.

Foto: Lèo Delafontaine

– Jeg tror alle som starter mikronasjoner har en diktator i seg.

En ung mann sitter ute på terrassen sin en sommerkveld i den lille forstaden Langemark-Poelkapelle, vest i Belgia. Bildene som strømmer fra den andre siden av Europa minner om en hvilken som helst forstad. Bak ham står murhus tett-i-tett. Noen trampoliner og barnebasseng er blitt dratt ut i sommervarmen. Det eneste som skiller seg ut i forstadsidyllen er et ugjenkjennelig flagg som vaier i bakgrunnen. Det tilhører Niels Vermeerschs suverene stat, Flandrensis.

– Flagget er inspirert av det gamle nasjonalflagget til Belgia. For oss symboliserer løvene storhetstiden til Flandern under middelalderen. Derfor er Flandrensis også et hertugdømme, slik det var i middelalderen, forklarer Vermeersch.

« – Vi er også det eneste landet i verden som ikke vil at landområdene våre skal være bebodd av mennesker. »
Niels Vermeersch

Vermeersch er erkehertug og grunnlegger av Flandrensis – en mikronasjon med omtrent 650 innbyggere, med egen grunnlov, eget politisk system og et geografisk territorium. Under høstferien for tolv år siden annekterte han tre ubebodde øyer på Antarktis mens han kjedet seg på universitetet. Parolen lød som følgende: «The Grand Douchy of Flandrensis – no humans, only nature...».

REKKEHUS-HERTUG: Niels Bermeerschs startet sin egen nasjon av ren kjedsomhet da han gikk på universitetet. Tolv år senere har han etablert en politisk bevegelse med 650 innbyggere, fra rekkehuset i forstaden Langemark Pelkapelle i Belgia. Foto: Grand Duchy of Flandrensis

– Antarktis er et av de få stedene i verden som fremdeles er uberørt, og vi mener at det er viktig at det forblir slik. Vi jobber aktivt for at «Antarktistraktaten» skal forlenges etter 2048, fordi vi frykter at oljeselskapene kommer til å lete etter ressurser straks traktaten går ut.

Nærmere sosial distansering eller total isolasjon kommer man ikke.

– Vi er også det eneste landet i verden som ikke vil at landområdene våre skal være bebodd av mennesker. Akkurat nå bor det kun pingviner der. Derfor er det også vårt nasjonaldyr.

En gang til. Det sitter altså en mann i Belgia som har grunnlagt sin egen stat – inspirert av flamsk middelalderhistorie – som også har annektert tre isbreer på Antarktis? Nå fortalte han altså akkurat at pingviner er hans nasjonaldyr.

Mikronasjoner

  • En mikronasjon er en politisk enhet som hevder å være en selvstendig stat, men mangler anerkjennelse av verdenssamfunnet og andre anerkjente land.
  • Mikronasjoner blir ofte startet av én person eller en liten gruppe som allerede bor i en anerkjent stat. Noen hevder geografiske områder mens mange av mikronasjonene eksisterer kun på internett.
  • Det finnes over 100 registrerte mikronasjoner i verden, og må ikke forveksles med mikrosteter som Andorra, Lichenstein, Monaco og Vatikanstaten. 
  • I Norge har det vært forsøk på forskjellige mikronasjoner, der kunstverket Kjartanistan av kunstneren Kjartan Slettemark og «Niceland» som ble startet av frimennesket Ingunn Røiseland har fått mest oppmerksomhet.

– Vi har vår egen radiokanal, en egen avis, flagg, myntenhet og selvsagt en grunnlov, fortsetter han.

En liten titt på det offisielle nettstedet viser en møysommelig skrevet grunnlov: Et kabinett, titler, lover, regler, symboler, nasjonaldager – til og med en nasjonal sikkerhetsstyrke. Er det virkelig så enkelt at hvem som helst bare kan grunnlegge sin egen stat?

Ikke anerkjent

En mikronasjon er ikke som andre nasjoner. Den aller største forskjellen er at mikronasjoner ikke er anerkjent av verdenssamfunnet. Ikke noe EU-medlemskap, EØS eller FN. Aldri nevnt i Brussel. Ingen diskusjon om Nato, Europarådet eller EU-felleskapets parlament hvor selv DVD Jons støttespillere i Piratpartiet har fått plass.

Collage: De respektive mikronasjonene

Som mikronasjon har man svært lite utøvende makt, men desto mer frihet. Friheten til å velge sitt eget styresett, sin egen nasjonalsang, nasjonalmat og valuta. Alt etter hva omgivelsene tillater. Sammenlignet med en anerkjent nasjon kan det minne om en evig hjemme alene-fest – ofte startet av en ung mann med grandiose ideer foran en datamaskin på et knøttlite gutterom. Mangelen på utøvende makt blir derimot kompensert med symbolske artefakter som pass, myntenhet, flagg, uniformer og frimerker som er designet til å overgå en hvilken som helst anerkjent stat. Det er tross alt få diktator-uniformer i bruk på den nordlige halvkule anno 2020.

– Noe av det første jeg begynte med var å designe flagget, forskjellige emblemer og frimerker. Etterhvert som jeg fikk flere innbyggere startet vi et styresett. Det var på mange måter en politisk simulasjon i starten, men nå er vi miljøpolitiske i praksis også, forklarer Vermeersch.

Flere enn du skulle tro

I skrivende stund eksisterer det mer enn hundre mikronasjoner rundt om i hele verden. De har ofte en lik form og struktur som etablerte suverene stater: Territorielle krav, offisielle styresmakter, symboler og innbyggere. Men de er langt mindre i innbyggertall og geografisk område. De aller fleste har kun evnet å annektere et domene på internett.

Flandrensis

Grand Duchy of Flandrensis

Grunnlagt: 4. september, 2008.

Areal: 14,890 km2.

Styresett: Konstitusjonelt monarki.

Statsleder: Niels Vermeersch.

Antall innbyggere: 661

Hovedstat: Siple Island

Språk: Nedelandsk.

Valuta: Flandri.

Nasjonalsang: Long Live Flandrensis.

Motto: Flandrensis Domi Nostrae (I Flandrensis er jeg hjemme).

Offisiell nettside: https://flandrensis.com/

– Det aller største for en mikronasjon er å få anerkjennelse av etablerte stater. Det er veien fra å være en mikronasjon til å bli en anerkjent nasjon. Personlig er jeg ikke så opptatt av det. For min del handler dette prosjektet om at nasjonen min skal leve videre etter min død. Jeg ser på det som et slags livsprosjekt.

Vermeersch oppklarer:

– Det er en vanlig feil å tenke at mikronasjoner er selvstendige stater. Under flyktningkrisen ble jeg kontaktet daglig av mennesker fra Syria som ønsket å kjøpe pass og flytte hit. Det var veldig vanskelig å forklare dem at dette ikke er en legitim stat som styres fra et rekkehus i Belgia sier en oppgitt erkehertug.

Bitcoin-stater og svindeloperasjoner

Konseptet «mikronasjon» kan sammenlignes med en form for kulturell nasjonalisme der gamle tradisjoner blir brutt ned, og nye skapt. Felles er at grunnleggerne tenker at de kan gjøre en bedre jobb enn lederne av den staten de allerede tilhører. De kan deles inn i forskjellige kategorier: Politiske bevegelser, kunstprosjekter, sosiale eksperimenter eller som et selvforherligende rollespill. Flere mikronasjoner er også opprettet ens ærend for å drive svindel, særlig gjennom ulovlige pengeoverføringer og hvitvasking av penger fra kriminelle aktiviteter.

Foto: Lèo Delafontaine

Den tidligste svindelen var på 1800-tallet i Poyais, Honduras og ble stiftet av skotten Gregor MacGregor. Han hentet inn store investeringer fra tilflyttere som til slutt ankom en sykdomsbefengt sump. De som ikke døde underveis reiste videre til Belize.

Den mest kjente svindelen er mikronasjonen «Dominion of Melchizedek» som har stått for en rekke falske selskaper, forsikringsselskap og fiktive banker i et land som ikke eksisterer. Ifølge en artikkel i Wall Street Journal hadde de tre personene bak mikronasjonen svindlet til seg over 500 millioner dollar da de ble tatt i starten av år 2000.

I nyere tid er bitcoin-staten «Free Republic of Liberland» som ligger ved et «eierløst» område mellom Kroatia og Serbia. Staten er blitt beskyldt for å hvitvaske penger og selge falske pass til flyktninger. Området ble annektert av den Tsjekkiske libertarianeren Vít Jedlička i 2015, og har i skrivende stund over 250 000 innbyggere. «Free Republic of Liberland» er heller ikke anerkjent av noen andre stater, tross et stort antall innbyggere, men har etablert et forhold til Somaliland (som heller ikke er en anerkjent stat).

Løse fugler

– Vi anser ikke oss selv som en mikronasjon. Vi er en ekte nasjon. Det er ikke slik at vi bare har startet en nasjon fra et gutterom i USA eller Australia, vi har vårt eget fort på internasjonalt farvann. Vi var en anerkjent stat før Zimbabwe ble et eget land, forklarer Michael Bates, også kjent som «Prince Michael of Sealand».

For hvert ord forsvinner de siste bokstavene. Det er lyden av en fortann som mangler. Bates-familien er kjent for å konsumere livet med begge hender. «Principiality of Sealand» har vært gjennom syv forskjellige kupp-forsøk, en kidnapping og en rekke skudd-vekslinger siden faren hans grunnla «Principiality of Sealand» på et forlatt fort i 1967. I motsetning til andre mikronasjoner hevder de å være en suveren stat som er anerkjent av både Tyskland, Frankrike og Storbritannia gjennom forskjellige rettsprosesser. For den gjengse brite har Bates-familien en slags kjendisstatus og er et symbol på frihet.

Sealand var også inspirasjon for spillefilmen The Boat that Rocked.

– I utgangspunktet var dette egentlig en pirat-radiostasjon som min far startet på dette fortet. Han var DJ, radiovert og entreprenør, men fikk ikke lisens til å starte sin egen kanal. Løsningen ble en pirat-radio på internasjonalt farvann.

Foto: Lèo Delafontaine

Det militære fortet er omtrent på størrelse med to tennisbaner og huset en gang i tiden den britiske marinen som voktet Storbritannia mot tyske flyangrep i Nordsjøen rett utenfor Suffolk. Ettersom fortet stod brakk etter andre verdenskrig var det et perfekt sted for pirat-radioen til eks-majoren Paddy Roy Bates. Her tilbrakte han flere måneder alene med boksmat på fortet under mottoet: «E Mare, Libertas». For å unnslippe «The Common Wealth», grunnla han sitt eget fyrstedømme, altså «Principiality of Sealand».

– Da faren min hadde radiostasjonen her var jeg rundt tolv år. Da pleide vi å dra hit på julaften og spille plater med venner. Mamma lagde kalkun og det var god stemning. Jeg sluttet på skolen som 14-åring og begynte å hjelpe faren min. Jeg har på mange måter vokst opp på dette fortet, erindrer Bates.

Historien om «Principiality of Sealand» er en såpeopera om internasjonalt rettsvesen, intriger og om hvilke mørke avkroker et pass kan ende opp. Bates var ikke mer enn 15 år før han måtte møte i retten etter å ha avfyrt skudd mot et nabofartøy fra fortet. Tiltalen ble trukket ettersom hendelsen skjedde mer enn 6 nautiske mil utenfor britisk farvann.

– Det er ikke så komplisert. Om man skal leve nybyggertilværelsen må man være i stand til å forsvare seg selv. En suveren stat må ha våpen og militært utstyr for å være trygg, konstaterer Bates.

Sealand

Principiality of Sealand

Grunnlagt: 2. september, 1967.

Areal: 550 m2.

Styresett: Konstitusjonelt monarki.

Statsleder: Prince Michael of Sealand.

Antall innbyggere: 5

Hovedstat: HM Fort Roughs.

Språk: Engelsk.

Valuta: Sealand dollar.

Nasjonalsang: E Mare Libertas.

Motto: E Mare Libertas (På havet er jeg fri).

Offisiell nettside: https://sealandgov.org/

Kansino-kuppet

Skyteepisoden i 1975 var riktignok bare et lite frampek på hvordan britiske myndigheter måtte forholde seg til internasjonalt farvann i flere tiår fremover. I 1977 ble Paddy Roy Bates kontaktet av et kobbel advokater fra Tyskland og en diamanthandler fra Nederland som ønsket å gjøre fortet om til et flytende kasino. Året etter ble Paddy Roy Bates og kona invitert til Østerrike for å diskutere forslaget. Mens de satt på vent i Salzburg landet et helikopter med væpnede leiesoldater i hjemlandet. 

Den unge sønnen Michael Bates ble overrumplet. I bakgrunnen stod diamanthandleren Alexander Auerbach og advokaten Gernot Pütz med regien. De samme mennene som Paddy Roy Bates skulle møte i Østerrike hadde gjort et kupp på fortet utenfor Suffolk.

– For meg personlig er dette det villeste i historien om Principiality of Sealand. Jeg var full av adrenalin da helikopteret landet på fortet. Jeg var ikke mer enn 26 år gammel på den tiden og visste ikke helt hvordan jeg skulle angripe situasjonen, forteller Bates.

Etter en uke på vent i Salzburg fikk Major Paddy Roy Bates mistanke om at det var ugler i mosen. Sønnen lå kneblet fast i en fiskerbåt på vei til Nederland. Principiality of Sealand var ikke i hans besittelse lenger. Den gamle majoren samlet umiddelbart sammen en liten hær av bekjentskaper og svarte med samme mynt. Fortet ble tatt tilbake.

Alle foto: Lèo Delafontaine

I videoklippet fra BBC sin nyhetsreportasje kan man se tre menn som står oppstilt med hendene i været. Gisselsituasjonen ble snudd på hodet og den tyske advokaten Gernot Pütz fikk ikke lenger dra fra Sealand før en bot på 35 000 pund var betalt. Plutselig måtte et internasjonalt rettsvesen, ambassaden i Tyskland og Nederlandske stat blandes inn i en forhandling som varte i over to måneder. Det var denne hendelsen som tvang verdenssamfunnet til å anerkjenne Principiality of Sealand som en suveren stat.

Utopia

To tiår senere skulle Sealand blandes inn i nok en internasjonal konflikt. Etter at klesdesigneren Gianni Versace ble skutt utenfor sitt hjem i Miami i 1997, ble Bates oppringt av FBI. Etterforskningen hadde ledet til et pass utstedt fra «Principiality of Sealand». Mannen som leide ut bopel til hovedmistenkte, var i besittelse av et fremmed pass og kjørte rundt med diplomatskilt fra den obskure nasjonen. Hva var landets link til Versace? Var denne boligutleieren fra et fort i Nordsjøen?

PÅ BARRKIDANE: Historien om Sealand er en såpeopera om internasjonalt ressvesen og intriger. I løpet av de siste 50 årene har landet på et fort utenfor England vært gjennom en rekke skuddvekslinger, syv forskjellige kuppforsøk, en kidnapping, samt etterforskningen av Gianii Versaces dødsfall i 1997. Foto: Lèo Delafontaine

Det var heller ikke siste gangen et pass fra fortet er blitt blandet inn i etterforskning av lyssky handlinger. Etter «skuddene i Miami» valgte Bates å annullere alle de 150 000 passene de hadde sendt ut i de siste 22 årene. Hovedgrunnen var at en internasjonal bande hadde brukt passene og falskt diplomati til å hvitvaske penger fra narkotikasalg.

– Akkurat nå har vi ikke noen konkrete planer for Principiality of Sealand. Vi har hatt mange forskjellige prosjekter. Da vi forsøkte å ha en serverfarm hadde jeg det veldig morsomt. Det var mye reisevirksomhet og moro, men det ledet ikke til så mye, fortsetter han.

I år 2000 vekket den lille staten nok en gang internasjonal oppmerksomhet da de skulle opprette en såkalt «serverfarm» på fortet. Sammen med techgrunder Ryan Lackey startet de HavenCo, som skulle gjeste datidens lukrative oppstartsselskaper: Porno, piratkopiering, gambling, pyramidespill og spam-mail. HavenCo ble aldri realisert etter en krangel om eierskap og struktur. I 2007 forsøkte det illegale fildelingsnettverket «The Pirate Bay» å kjøpe Principiality of Sealand som et siste forsøk på å unnslippe svenske domstoler, men Bates valgte som alltid å holde fortet.

« ... jeg kan fortelle at Louis VII finansierte det franske militæret ved salg av adelige titler. »
Michael Bates

 – Hvordan ser økonomien ut for Principiality of Sealand?

– Utgiftene har alltid vært den største utfordringen, men nå har vi ekstremt mange tilhengere fra hele verden som kjøper titler i butikken, så vi klarer oss.

Når man reiser til et annet land, ender man ofte opp i en butikk. På den offisielle nettsiden til Sealand bugner det av tilbud for de som ønsker seg en prominent tittel. Hva med en lord-tittel? Kun 44,99 dollar. Greve? 291.99 dollar. Om man virkelig skal smykke seg, og ønsker å bli hertug må man ut med 656.53 dollar. På Facebook-siden deres dukker det daglig opp navn på nye adelige som ønskes velkommen av webmasteren. Selv om landet riktignok er i «lockdown» går økonomien så det suser.

– Jeg ønsker ikke å informere om hvor mange adelige vi har, eller hvor mye vi tjener på denne butikken. Men jeg kan fortelle at Louis VII finansierte det franske militæret ved salg av adelige titler, sier Bates

PÅ GRENSEN: Vakter ved inngangen til mikronasjonen Seborga. Foto: Lèo Delafontaine

Å tale Roma imot

Selvforsynte og selvstyrte samfunn er ingen ny idè. Selv om mikronasjoner kan fungere som libertarianske utopier eller lekeplasser for milliardærer, med esoterisk valuta og bankvesen, minner samfunnsstrukturen mye om middelalderen. En konge, en hertug, et fyrstedømme. Lokale styresmakter som måtte stå til ansvar for noe. Hoder som rullet. Om man leter godt nok i historiebøkene er det ikke umulig å finne et glemt dynasti, kanskje også en liten lokal stat. I den italienske landsbyen Seborga, i Liguria, var det nettopp det som skjedde.

Da den lokale blomsterhandleren Giorgio Carbone fant dokumentasjon i det vatikanske arkivet på at ingen andre nasjoner offisielt eide den lille landsbyen på 14 km, gikk han til valg som demokratisk monark i 1963. 304 av innbyggerne stemte for og 4 stemte imot. Siden den tid har «Principality of Seborga» fungert som en egen stat. For en drøy måned siden kunne vi se den nyvalgte Prinsessen av Seborga holde en tale til folket for første gang siden pandemien traff Italia:

« Akkurat nå blir vårt landområde administrert ulovlig av den italienske stat. »
Prinsesse Nina

– «Jeg, Nina, Prinsessen av Seborga, sverger på Guds nåde og foran det suverene folket til å være tro mot kongeriket og overholde alle statutter og regler...»

Foto: Lèo Delafontaine

Talen fortsetter i lange drag. Rundt henne stod den lokale hæren i uniformer og munnbind designet etter flaggets farger. Lyseblått og hvit. Den lille landsbyen har kjempet for å være en uavhengig stat i snart 60 år, men har til forskjell fra andre mikronasjoner egne militære styrker drevet av frivillige. Før ankomst må man passere en væpnet grensevakt og i det offentlige rom henger det bilder av Prinsen – eller nå Prinsessen - på veggen. Finansavisen har fått digital audiens med Prinsesse Nina:

– Formelt har Seborga alltid vært en uavhengig stat. Vi ble ikke inkludert i Vienna-kongressen og har derfor aldri vært en del av Kongeriket Sardinia, heller ikke det Italienske kongeriket – og senere den Italienske republikk. Akkurat nå blir vårt landområde administrert ulovlig av den italienske stat, presiserer Prinsesse Nina.

Å TALE ROMA IMOT: Italias historie er preget av separatister, småkonger, store konger og lokal stolthet. Innbyggere sør i landet liker ingenting fra Nord-Italia. Pizzaen er annerledes, dressene sydd på en helt annet måte og økonomien totalt forskjellig. I praksis har Italia fungert som en stor smeltedigel av mikronasjoner siden Romerrikets fall. landsbyen Seborga har tatt det litt lenger enn de andre. Foto: Lèo Delafontaine

Middelalderbyen reflekterer europeisk storhetstid og et Italia som alltid har vært separert. På et tidspunkt var Seborga drevet av benediktinske munker gjennom «Det Hellige Romerske Riket» på 1000-tallet. Senere ble Seborga solgt til Kongen av Savoy – deretter solgt videre. Da landet skulle videreføres til sin rettmessige eier (det italienske kongeriket) under Vienna-kongressen i 1814, ble Seborga glemt. Mange ville kanskje kalle det en pinlig feil, men dette har resultert til at det finnes en liten utbryter-landsby nord i Italia som hevder sitt eget fyrstedømme. Hva er egentlig den store forskjellen mellom Seborga og Italia?

Seborga

Principato di Seborga

Grunnlagt: 14 mai, 1963.

Areal: 14km2.

Styresett: Demokratisk valgt monarki.

Statsleder: Prinsesse Nina Marcello (2020).

Antall innbyggere: 352.

Hovedstat: Seborga.

Språk: Italiensk og fransk.

Valuta: Luigino.

Nasjonalsang: La Speranza.

Motto: Sub Umbra Sedi (Jeg satt under skyggen).

Offisiell nettside: https://www.principatodiseborga.com/pds/

– Når du ankommer vårt land får du virkelig følelsen av å være utenfor Italia: Masse flagg, biler med egne skilter og mitt offisielle portrett som henger i de fleste butikkene.

Prinsesse Nina, fortsetter:

– Estetikken som karakteriserer oss som egen stat er ikke funnet på. Emblemet, flagget vårt, vår egen myntenhet (Luigini), nasjonalsangen vår (La Speranza) er en historisk arv fra Kongehuset av Savoy.

– Hva er den kulturelle forskjellen mellom en innbygger fra Italia og Seborga?

– Egentlig ingenting, svarer hun med et skuldertrekk.

Foto: Lèo Delafontaine

Spill for galleriet

Estetikken, titlene, uniformene og myntenhetene virker å være en viktig pådriver for enhver mikronasjonalist. Ofte sitter man igjen med følelsen av være tilskuer i et rollespill med en suveren stat i kulissene.

– For meg handler det i stor grad om å se hvor mye vi kan gjøre med ideen om å ha en egen nasjon, forteller Kevin Baugh.

« Akkurat nå har vi bare et luftgevær som forsvar. »
Kevin Baugh

Baugh er ansett som en gudfar-skikkelse blant andre mikronasjonalister. Da han grunnla sin egen nasjon sammen med barndomsvennen James Spielman i 1977 gikk de fremdeles på ungdomsskolen. På den tiden hadde de ikke den fjerneste anelse om at fantasiprosjektet hans skulle inspirere en rekke andre mikronasjonalister til å grunnlegge stater rundt om i hele verden. Ei heller at det skulle følge ham gjennom hele livet.

POLITISK SATIRE: Molossia, nasjonen Kevin Baugh startet i tenårene, har bare vokst med årene. Bebyggelsen i Nevada minner litt om en fornøyelsespark. En hjemmesnekret passkontroll, et skilt som forteller om retning til nærmeste naboland (USA). Postkontor, stempel, frimerker, selvlagde pengesedler og en tiki-bar er lakkert med en glans av ironi. På mange måter er Baugs prosjekt bygget på politisk satire. Foto: Lèo Delafontaine

– Det handler om å skape noe. Det handler om frihet. Å gå ut om morgenen å se mitt eget flagg plantet på min egen eiendom, er en god følelse.

Ifølge ham selv er utsikten upåklagelig. På gårdsplassen til Baugh er det ørken så langt øyet kan se. Sola skinner og alle innbyggerne er fornøyd med dagen, konstaterer presidenten og diktatoren av «The Republic of Molossia». Det ligger en slags form for ironi og politisk satire bak den lille nasjonen på tre hektar nær Dayton i staten Nevada.

– Her er det fredelig om dagen. Vi som alle andre har restriksjoner for Covid-19. Nå er det kun ti stykker som kan komme på besøk om gangen. Ikke at det er en turistattraksjon, men det blir jo noen besøk i løpet av året.

Bebyggelsen i Nevada minner litt om en fornøyelsespark. En hjemmesnekret passkontroll. Et skilt som forteller retning til nærmeste naboland, USA. Et postkontor, stempel, frimerker, selvlagde pengesedler og en Tiki-bar som er lakkert med en glans av ironi. Baugh fortsetter:

– Vi må beholde vårt gode forhold til USA. Om det skulle oppstått en konflikt ville vi ikke hatt en sjanse. Akkurat nå har vi bare et luftgevær som forsvar.

Han irettesetter seg selv:

– Vi har et veldig godt forhold til USA. Vi tømmer søppelet vårt der en gang i uka og barna våre jobber der hver eneste dag. Vi er helt avhengig av USA.

Foto: Lèo Delafontaine

En sandkassekrig. «The Republic of Molossia» er beskrivende for mikronasjoner som verken har en politisk agenda eller sosiale ambisjoner. Det er et selvforherligende rollespill som spilles av en enkelt person og høster størst oppmerksomhet på internett.

– Jeg er en av mikronasjonene som har vart lengst. Det krever mye arbeid. Derfor er det mange som tar kontakt når de lurer på noe. Jeg tror internett også har gjort det enklere for folk å starte mikronasjoner. Det ble en slags trend på tidlig 2000-tallet. Nå virker det som om trenden er tilbake.

Prosjektet til Baugh har allerede rukket å vare en mannsalder. Nasjonen har vært med ham uansett hvor han har bodd i verden. Da han var utstasjonert soldat i Øst-Tyskland, og var lei av å stå opp midt på natten, deklarerte han en krig som ser ut til å vare i evig tid:

Molossia

The Republic of Molossia

Grunnlagt: 26. mai, 1977.

Areal: 5 300 m².

Styresett: Republikk.

Statsleder: Kevin Baugh (1999).

Antall innbyggere: 35

Hovedstat: Baughston.

Språk: Engelsk og Esperanto.

Valuta: Valora og kakedeig.

Nasjonalsang: Fair Molossia is Our Home.

Motto: Nothing Ventured, Nothing Gained.

Offisiell nettside: http://www.molossia.org/

– Molossia har offisielt en krig mot Øst-Tyskland. Det morsomme med denne krigen er at den aldri kan gå over, fordi det ikke finnes noen som bor i Øst Tyskland lenger.

Baugh utdyper:

– Det mange ikke vet er at det finnes et lite geografisk område som heter «Ernst Thälmann Island» som ble gitt til Øst-Tyskland i gave av Fidel Castro i 1972. Det har aldri vært noen som har bodd på den, men den eksisterer fremdeles. Derfor kommer den krigen mest sannsynlig aldri til å avsluttes.

– Hvordan ser den økonomiske situasjonen ut for «The Republic of Molossia»?

– Vi har aldri hatt noen god økonomi. Vi er ikke så opptatt av penger. Vi er mest opptatt av kakedeig. Slik har det vært helt siden vi startet.

PÅ VOKS: Molossias statsoverhoder på besøk hos voksfigurer (på voksmuseet Madame Tussauds) av den britiske kongefamilien. Foto: Privat

Mens de aller fleste vestlige land har tatt i bruk «gullstandarden», bruker Molossia kakedeig etter samme prinsipp. Den lokale valutaen heter Valora og er alltid justert etter prisen på kakedeig i butikken.

– Nå hadde vi akkurat besøk av noen som hadde med tre kilo med kakedeig i gave. Det betyr at vår velstand økte betraktelig. Vi er i fred med å bli en rik nasjon, forteller presidenten.

Luftslottet

– Du vet hvor grinete franskmenn er? De klager alltid, uten å egentlig gjøre så mye med problemene. Det er bare klaging og klaging. Vi måtte gjøre noe. Jeg kom på ideen om å starte en nasjon som var inspirert av Monaco, forteller Olivier Martinez.

Et kongedømme på dugnad. Martinez (39) er grunnlegger, kammerherre og Prinsesse av «The Principality of Aigues-Mortes» – en landsby sør i Frankrike som har operert som en egen mikronasjon siden 2010. 

KONGEN OG PRINSESSEN: Olivier Martinez (t.h.) grunnla et fyrstedømme i feriebyen Aigues-Mortes sør i Frankrike. Martinez (39) jobber til daglig som flyvert i Norwegian, og liker å lire av seg fraser på norsk: - Jeg gleder meg til at kollegaene mine kan lese at jeg har min egen nasjon, kniser han. Foto: Principaute Aigues-Mortes

Ifølge historiebøkene har denne lille landsbyen på omtrent åtte tusen innbyggere hatt sitt eget fyrstedømme under Louis IX under middelalderen. Nå er det gamle slottet i ferd med å gjenoppstå som et slags et dugnadsprosjekt. Mens kollegaen hans i Nevada er mest opptatt av å ha nok kakedeig, har Martinez gjort noe som enhver mikronasjonalist drømmer om. Han har skapt en egen fungerende og gyldig myntenhet: «Flamant».

– Ifølge fransk lov, kan små kommuner å ha sin egen myntenhet. Det er en gammel lov fra middelalderen. Hittil er vi de eneste i verden som har gjennomført dette, forklarer Olivier Martinez.

Den lille nasjonen ville beskytte økonomien i Aigues-Mortes og bestemte seg for å tilby et alternativ for lokale kjøpmenn, restauranter og produsenter. Økosystemet skulle fremme lokale aktører. Totalt er det blitt trykket opp sedler tilsvarende to hundre tusen euro i verdi. En flamant er verdt akkurat like mye som en euro, men kan kun brukes i Aigues-Mortes.

Aigues-Mortes

Principaute Aigues-Mortes

Grunnlagt: 21. juni, 2010.

Areal: 57,78 km2

Styresett: Parlamentarisk monarki.

Statsleder: Jean-Pierre IV.

Antall innbyggere: 8565.

Hovedstat: Aigues-Mortes.

Språk: Fransk.

Valuta: Flamant.

Nasjonalsang: La Coupo Santo.

Motto: Je vois la vie en rosé (Å se livet gjennom rosè).

Offisiell nettside: https://www.principaute-aigues-mortes.com/english

– I en vanlig dagligvarebutikk i Frankrike kommer tomatene på lastebiler flere hundre mil unna, fra Spania. Hvorfor skal vi kjøpe tomatene våre fra et annet land når vi har tomater her i Aigues-Mortes? Det gir jo ikke mening.

Nå er det rett under hundre aktører i Aigues-Mortes som opererer med flamant. Tomatene som Martinez referer til, er handlet til en god pris av den lokale bonden – som igjen kan gå på en av de lokale restaurantene for en rimelig pris, om regningen betales med flamant. Pengene sirkulerer lokalt. Turistene som kommer på besøk må veksle til den lokale valutaen om ferien skal gå på skinner. Suvenirer i plast er fjernet fra butikkhyllene til fordel for lokalt produsert rosévin.

– Hvorfor skulle vi bare ha slike vanlige suvenirer av plast som er laget i Kina? Jeg ville at vi skulle lage skikkelige ting som representerer vår kultur.

Selv om fyrstedømmet Aigues-Mortes stammer tilbake til 1200-tallet er det en kollektiv dugnadsånd som inspirerte befolkningen til å ta spaden i egen hånd. Nasjonen driftes som en stiftelse og ingen kan ta ut en eneste flamant i lønn.

Foto: Principaute Aigues-Mortes

– Det skjedde ingen ting her. Vi trengte et narrativ. Hva er det vi faktisk har her? Vi tenkte umiddelbart på slottet som har vært her siden middelalderen. Alt vi trengte var et kongedømme.

Han tar en tenkepause.

– Monarkier har en tendens til å være så perfekte. Det er egne regler for hvordan man skal oppføre seg, og hvordan man skal gå kledd. Vi ville snu litt på det. Istedenfor å ha en vakker prinsesse har vi verdens styggeste prinsesse. Altså meg, ler han.

Hvert år arrangeres det kongelige ballet som er inspirert av Monacos «The Bal de la Rose» – det glamorøse ballet som en gang ble startet av Prinsesse Grace på 1960-tallet. Alt er nesten identisk. Landsbybeboerne går i kjole og hvit. Det sprettes champagne og spilles levende musikk slik det gjøres under et kongelig wiener-ball. Den eneste forskjellen er at alle farger som er i rødt i Monaco, er utformet i blått hos Aigues-Mortes. Det deles ut en pris til årets innbygger, og de to hundre utvalgte tar ballet svært høytidelig.

– Selv om dette er et prosjekt som faktisk utgjør en praktisk forskjell, er det viktig med litt humor. Det er jo en slags politisk satire, forteller mannen som hvert eneste år er kledd som Prinsessen av Aigues-Mortes under det kongelige ballet.

– Du kjenner til sangen «La Vie en rose»? Vi har snudd litt på det. Mens Édith Piaf så livet i nyanser av rosa, ser vi i Aigues-Mortes livet gjennom nyanser av rosè (vin), sier Prinsessen av Aigues-Mortes.

FRANSK UTGAVE: Soldater fra «The Consulate of La Boirie», en mikronasjon øst i Frankrike. Foto: Lèo Delafontaine

Premium