Avslutningen redder veteranen

– Et norsk spisested uten kaffe umiddelbart tilgjengelig? ramler det ut av Short i det lunsjduoen er alene. 

– Dette må vel være første gangen det skjer her siden 1855, funderer Long. 

– Kanskje under krigen, men da hadde de vel i det minste noe kaffeerstatning i form av brente løvetannrøtter, sier Short spørrende. 

– Sagene-snerk! etterligner Long i Oslo-losens stil. 

Det er nærmere 170 år siden det første smørbrødet ble servert i denne trevillaen på hjørnet mellom Maridalsvannet og Arendalsgata. Hvor a-endingene møter Oslo nord. Navnene har vært mange, men siden 1953 har sjappa gått under navnet Sagene Lunsjbar. Siden 2007 har bygget stått i sin nåværende form. Det bevitner førstesiden av menyen stolt. 

– Hva har vi her da? 

Den skinninnbundete blekka blas igjennom. 

– Menyinnholdet er tradisjonelt. Og det passer helt fint. 

De to føler trangen til å teste to versjoner av norsk mat: Karbonadesmørbrød og hamburger. 

– Som å bestille margharita på en pizzarestaurant. Dette er varer som burde sette standarden.

Historietime 

– Og til å drikke? spør Sagenes lunsjservitør. 

– Hylleblomstsaft, leser Short fra menyen.

– Den er vi tom for, dessverre. 

– Rabarbara da. 

– Den er vi også tom for. 

– Da blir det eplesaft, medgir Short i forakt mot å måtte gå for cola. 

Lokalet går fort fra tomt til halvfullt. Business og amming foretas side om side. Nabobordet er reservert og fylles av en gjeng ikledd business casual. 

– Konsulenter. Tipper de stikker etter 30 minutter, gjetter en dømmende Short. 

Maten virker å være forhåndsbestilt og serveres tilnærmet umiddelbart til reisefølget. Når maten er fortært løper de fornøyd videre. 

– Man kan ikke fakturere kunden for lunsjtid gitt, observerer Short. 

Så blir det lunsjduoens tur. Ventetiden var passende. Long og Short er klare for å hugge innpå. 

– Har dere noe majones til denne karbisen? spør Short.

– Nei, dessverre, svarer servitøren igjen. 

– God burger da, melder Long kontant. 

Den er bygget lag på lag, med innholdet du forventer, toppet av pretzel-aktig brød. Short lar derimot lovordene om karbonadesmørbrødet vente på seg. En norsk hjørnesten som denne retten må gjøres riktig for å ikke falle mellom stolene. Løken er ikke brun som seg hør og bør, og brødet kunne vært litt mer stekt, mens egget er på kontrært vis for mye stekt. 

– Her burde eggeplommen renne nedover, uansett preferanse, melder Short. 

Maten spises derimot helt opp. Det er ikke direkte dårlig, men glemmes fort. 

Dessert på fransk

– Dessert! Er kaffen oppe og kjører? spør Long servitøren, som gledelig nok kan bekrefte at vi atter er ute av ekvivalenten til tysk okkupasjon med kaffe-nekt. 

Dobbel espresso og vanlig sort kaffe ankommer raskt. Men ingen servitør returnerer for dessertbestillingen. Lunsjduoen virker forglemt i det kundemassen steg rundt klokken 12, der de sitter alene med dessertmenyen. 

– Dette er stikk i strid med det jeg har hørt om Sagene av Oslo-losen. Jeg trodde de hadde fryktelig dårlig tid her, da de angivelig har den laveste levealderen i hovedstaden. 

Til slutt huker de tak i nærmeste ansatt. 

– Gulrotkake og créme brûlée, takk! 

Etter litt mer ventetid ankommer det som bestilt. 

– Jeg lurer på om ikke desserten virker å være bedre enn jeg forventet for lunsjen, sier Long. 

– Absolutt for min del, svarer Short. 

Den fransk-ættede retten har en krisp sukkeroverflate, for ikke å snakke om riktig konsistens. Gulrotkaken er saftig, overøset med hjemmelaget topping. 

Desserten ovegår lunsjen på Sagene. 

– Denne lunsjbaren er et sted for raske gode lunsjer, men kanskje aller mest for en lang dessert, triumferer Short bombastisk.