Villa Paradiso består

Tenker du på pizza i Oslo, tenker du kanskje på Villa Paradiso. Jan Vardøens annektering av Italia har bestått som hovedstadens go-to pizzarestaurant, for de som vil unngå pizza som ligner mer på pai eller vaffel, gjerne til samme pris. Konseptet har fylt norske hjerter og blodkar med smeltet ost og tynne pizzabunner. Det har gitt Vardøen fem fulle restauranter.

Trodde lunsjduoen. Men da de ankom det nyeste tilskuddet i porteføljen til restaurantkongen, i beste lunsjtid en mandag, var kun to av bordene besatt i det famøse og gedigne Mona Lisa-huset, som har vært scene for både masseslagsmål og matslakt. For deg som ikke kjenner konseptet til Vardøen består det av art-deco, steinovner og grønne fliser. Og engelsktalende betjening. Resultatet? En godt over norm atmosfære med tente lys på alle bord. 

– Det er nesten litt perverst, som kjelleren til en seriemorder fra 1600-tallet. Noter at lyskubbene står rett på bordet, bemerker den pertentlige Short. 

Italiensk vokabular 

En åpenbar hovmester viser de to til et av de mange ledige bordene i overetasjen, med utsikt over salgene i butikkvinduene i Grensen. Rosa moonboots er på 30 prosent avslag. Menyen består av et voldsomt italiensk vokabular, uten nærmere forklaring fra den germanske språkgrenen. Lunsjkameratene leter entusiastisk etter velkjente ord. 

Hovmesteren returnerer med halvåpen gylf for å ta imot bestillingen. De to bestemmer seg for å dele to forretter i det de tror er god italiensk stil, etterfulgt av hver sin steinovnspizza. 

Etter knapt ti minutter dukker forrettene opp for å få igang appetitten. En såkalt caprese-salat, bestående av fersk bøffelmozzarella og cherrytomater og diverse oster og spekemat. 

– Du smaker at mozzarellaen er fersk. Den må komme rett fra en italiensk ku, sier Long fornøyd. 

– Og det var god størrelse på porsjonene. Flott at jeg ikke har spist frokost i dag, svarer lunsjentusiasten Short. 

Begge har i tillegg fått hver sin italienske brus etter anbefaling fra hovmesteren. Tassoni Cedrata og La Nostra Aranciata Rossa. 

– Overraskende god. Jeg liker Vardøens detaljfokus, helt ned til brusdelen av drikkekartet. 

Duoens noe kortere medlem setter pris på trauste drikkevarers fravær. 

Lukten av tomatsaus 

Lydnivået i restauranten er unormalt diskret, til forskjell fra hva de to er vant med fra andre Villa Paradiso-restauranter. Ikke så rart, når det kun sitter noen få andre i det store lokalet. Lav instrumental musikk spilles over høyttalerne. 

Så kommer pizzaen. Umiddelbart reagerer lunsjduoen på at de fremstår som mindre enn forventet. Men den tiltrekkende skorpen, lukten av tomatsaus og store mengder topping gjør opp for størrelsen. 

– Tomatsausen har akkurat passe sødme og skorpen er perfekt, men midten av pizzaen er litt soggy, sier Long og henviser til den nå bløte tallerkenen. 

Lunsjkameratene hiver innpå med smeltet ost og diverse topping, og skyller ned med leskedrikk med uforståelige navn. Den ene pizzaen med parmaskinke og parmesan. En pizza hovmesteren utnevnte som en av favorittene i restauranten. På andre siden av bordet ligger det spicy salami og rødløk. Og oliven. Som Long pirker vekk fra pizzaen og ned på tallerkenen. 

– Parmesanen var litt tam, og manglet den siste punchen, men resten av pizzaen var prima. Som jeg tror de sier i Italia, tillegger Short. 

Fraværende service 

Et restaurantbesøk som begynte med tilstedeværende og god service, noe som for så vidt bare skulle mangle når kun tre bord har gjester, utvikler seg til manglende oppmerksomhet. Det tar lang tid før tallerkenene blir ryddet av bordet og de to får bestilt hver sin kaffe. 

– Jeg blir alltid glad når man får noe godt til kaffen, som i dette tilfellet en biscotti, sier Long og smiler før hun dypper den italienske kaken i sin velsmakende cappuccino. 

Kaffekoppenes sorte gull blir drukket opp – og minuttene går. Long og Short er de eneste gjestene igjen, men ingen servitører er å se. Etter en stund skimter Short en ansatt i det fjerne. Han reiser seg og nærmest roper utover lokalet. 

– Kan vi få regningen? 

– Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta å spise her hvis restauranten er fullere, sier Long til kameraten i det han setter seg tilbake. 

Består pizzatesten 

Lunsjkameratene betaler under tusenlappen for to forretter, to pizzaer, tre brus og to kaffe. De er gode og mette når de går ut på brosteinen utenfor restauranten, og vender tilbake til kontoret på Smestad. 

– Jeg kommer gjerne tilbake og spiser igjen, fordi pizzaen er veldig god. Men samtidig finnes det bedre pizza i Oslo, sier Long. 

– Og bedre service, istemmer Short.