Hos Winthers venter du på noe godt

Frem til i vinter var Vérité vinbar nummer én midt i Oslos sentrale businessdistrikt. Dithen kunne finansfolket spasere etter endt pengerulling og børsstenging. 

Nå er det gründer Siri Helen Winther som har tatt over lokalene. 

– Restaurant, delikatessebutikk og ysteri? spør Short mens lunsjdoen spankulerer ned Holmens Gate.

De passerer Latter på venstre flanke. På hjørnet Grundingen og Støperigata ligger et av Aker Brygges nyeste tilskudd. En skikkelig tres-is av et tilbud. 

– Og kaffebar, sparrer Long og peker mot skiltet på utsiden. 

Multikunst

Winther Artisan Food & Restaurant er det fulle navnet. Vérités barpreg er byttet ut med matprat. Og i stedet for å være nattens magnet for magnater, stenger lokalene nå rett etter barne-TV. 

Lunsjduoen ankommer stedet litt før åpningstid – i prima lunsjtid. Dørene er åpne. De to står stille og ser ut som bortkomne kids før servitøren dukker opp. Blid. 

Ute vil de helst slippe å sitte denne juni-dagen. Servitøren viser dem opp i andre etasje til rottingstoler og spisebord. Long finleser umiddelbart spisekartet og får øye på en vegetarpasta med steinsopp, brokkolini, spinat, tomater, hvitløk og mozzarella.

– Seks av mine topp ti-ingredienser i én rett. Valget er enkelt, sier Long. 

Og i det den framifrå servitøren forteller at pastaen er hjemmelaget, svaret Long med et forventningsfullt smil. Et bredt glis. 

Vinkartet er vinøst. Og det er plenty av alkoholfrie alternativer som burde smake minst like godt om I-Pacen skal rattes ut av den tighte parkeringsgarasjen etter endt arbeid. 

– Gi meg litt tid til å velge mat jeg også da, skyter Short inn.

Long er utålmodig. 

– På drikkefronten vil jeg hvertfall ha iste, sier Short.

Atmosfærisk

På toppen av Winthers troner et romslig chambre séparée. Inne i glassburet sitter businessfolk over 45 – med blå blazer, chinos og joggesko (det er sommer, og noen tenker kanskje at det er en unnskyldning for slik platt klesetikette). 

ThinkPad-ene lyser opp ansiktene deres, der de fingrer den lille røde musen i midten av hvert sitt tastatur. Øynene deres lyser også opp i det lunsjmaten serveres. Veien er kort fra PowerPoint-modus til fråtsing. 

Short ser lengtende bort mot surderigspizzaene der inne. 

– Vi har jo ventet en stund nå, sier han. 

25 minutter har gått siden servitøren velvillig tok imot lunsjduoens bestillinger. 

Men ventetiden viser seg ikke å være forgjeves i det maten endelig ankommer. De to lyser like opp som businessfolket på chambre séparée gjorde, mens den glade servitøren beskriver hva de straks skal få spise. 

Spisetid

Foran Long plasserer servitøren en dyp pastatallerken med himmelsk penne, raust med kremet saus som likevel ikke satt seg fast i ganen som rent fett. Selv om den er en anelse syrlig er Long fortsatt i sitt himmelrike. 

– Det eneste skåret i gleden er all sausen som ligger igjen i skålen, melder Long. 

– Å spise saus med gaffel er en utfordring, svarer Short og peker mot partneres skål. 

– Derfor burde denne retten blitt servert med brød, slik at du, bokstavelig talt, kunne fått med deg hver dråpe, fortsetter den alltid like lønsingsorienterte Short mens han lager lyder som vitner om at pizzaen hans ikke er noe dårligere enn makkerens vegetar-stunt. 

Gute zeit

Han har bestilt en surdeigspizza med lovnad om topping i form av Tomat, mozzarella, norsk coppaskinke og burrata. 

– Herrejemini. Dette er digg, ramler det ut av Short. 

Bunnen er luftig, og skorpen er passe krisp. Burrataen, som er dandert i midten av pizzaen, smelter sakte utover fyllet. Det er mye mat. 

– Jeg tror man trygt kan si at vi begge er godt fornøyd med dette, proklamerer den lengste av de to. 

Lokalet er ikke fryktelig stort, men rominndelingen er romslig og lyset strømmer inn fra vinduene som klatrer oppover hele bygget. I førsteetasje ligger delikatessebutikken. Et knippe ansatte er i full sving bak diskene, som bugner av godsaker og grønnsaker. For ikke å snakke om at det konstant lukter digg hvor en du vender nesen. 

– Det frister å ta med seg et par italienske oster hjem, sier Short. 

Han bestiller en dobbel espresso for å ikke falle offer for den gode mengden god føde. Long holder seg til hvitvinen. 

Summa summarum

– Jeg er glad for at vi slipper slitsom taffelmusikk her. 

– Da hadde jeg bitt tennene sammen, og tatt med kors og hvitløk neste gang jeg kom hit. For tilbake må jeg. Dette var en framifrå lunsjopplevelse, som Snorre Sturlason ville sagt, melder en plutselig lærd Long.