Restaurant Caspar i Sandvika snubler litt

– Jeg føler meg nesten litt kriminell, sier Short.

Hun er på hjemmekontor i Bærum og har akkurat ringt kollega Long. Også Long har både hjemmekontor og hjemmeadresse Bærum.

– Kong Raymond har i praksis stengt ned Oslo og satt innbyggerne i sosial isolasjon, og så skal vi på lunsjguide i håp om at vi finner en åpen restaurant, spør Long, åpenbart forbauset over Shorts forslag.

– Du må ikke tenke slik. Se på mulighetene. Det er rundt 35.000 som har arbeidssted i Bærum, og ikke alle sitter på hjemmekontor. Og om de har det, har alle godt av å lufte seg litt. For oss bæringer er det ikke forbudt å bruke lokalmiljøet så lenge vi holder avstand, har rene hender og bruker munnbind. Og arbeidslivet skal jo fortsette også etter denne epidemien, lokker Short.

Long er fortsatt skeptisk, samtidig som hun forstår Shorts argumentasjon.

– Hadde jeg bodd i Oslo ville jeg ikke reist til Bærum for å spise lunsj. Det blir som «båtflyktningene» ved forrige nedstengning da oslofolk tok båten til Nesodden for å drikke øl.

Coronavennlig og stort utvalg

Long lar seg overtale, setter seg i bilen og fanger Short et par kilometer unna. De setter kursen mot Sandvika, nærmere bestemt Restaurant Casper ved rådhuset. Short har vært der før. Long er førstereis.

– Velkommen, sier servitøren og viser dem til et vindusbord. Det er glissent i lokalet. Bordene står langt fra hverandre, munnbindbruken står til terningkast seks og det samme gjør opplevelsen av renhold.

– Vi har spritet bordet, skynder servitøren seg å si idet de to setter seg.

Lunsjduoen setter seg på skrå overfor hverandre på firemannsbordet for å maksimere avstanden. De belønnes med et «bra at dere gjør det slik» og de får utdelt hvert sitt spisekart.

God jul, liksom...

Utvalget er stort og spenner fra pizza, fisk, supper, indrefilet og burger til salater, pasta, småretter, snacks og et par utpreget juleinspirerte varianter som juletoast, pinnekjøtt og lutefisk.

Tåken ligger tykk utenfor vinduene og temperaturen er ikke mer enn et par grader. Det får Short til å nærmest umiddelbart velge burgeren.

– Hvorfor bruker jeg alltid så lang tid på å bestemme meg? sier Long, mer til seg selv enn makkeren.

– Jeg kan gjøre det for deg, for du er blant dem jeg kjenner som setter mest pris på et godt fiskemåltid. Hva med ovnsbakt kveite med pastinakkpure, smørsaus, marinerte cherrytomater og løk, servert med ovnsbakte småpoteter?

Long lytter interessert, men det er ingen entusiasme å spore. Det viser seg at hjemmekontor-tilværelsen tærer kraftig på humøret.

Burger over og pasta under pari

– Har dere bestemt dere? spør servitøren. Om hun er blid eller sur er umulig å si, for nærmest hele ansiktet er dekket av kommunens pålagte munnbind.

Short peker på burgeren servert på brioche med aioli, tomat, løk, grønn salat, cheddar, løkmarmelade med bacon og pommes frites. Munnbindet nikker som en kode på at hun har oppfattet bestillingen.

–Er spaghetti all’arrabbiata med indrefilet av okse, chili og tomatsaus sterk? spør Long, som ikke er spesielt begeistret for sterkt krydret mat.

– Litt sterk, sier servitøren.

– Men ikke veldig sterk? spør Long igjen.

– Nei, ikke veldig sterk, beroliger servitøren og får et bestillende nikk fra Long i retur.

– Hmmmm. Jeg pleier å lage pasta all’arrabbiata uten fløte og som en vegetarrett, men indrefilet høres egentlig godt ut, sier Long etter at servitøren har gått.

Valgsmell

De to blir sittende og snakke om det spesielle 2020. På den ene siden skal de vaske hender og bruke penger for å gjøre sitt for å holde hjulene i gang. Reiselivs- og serveringsbransjen er i ferd med å blø i hjel. Samtidig er det flere steder skjenkestopp og det oppfordres til sosial isolasjon. De føler at de har tapt uansett hvilken strategi de velger.

– Oj, nå angrer jeg umiddelbart, utbryter Long plutselig. Hun har fått øye på servitøren som i den ene hånden bærer Shorts burger og tallerkenen med Longs pasta i den andre.

– Den burgeren din ser helt fantastisk ut.

Short smiler fornøyd, men er som vanlig skeptisk til de friterte potetstrimlene.

– Vanvittig gode pommes frites. De er rykende varme og helt sprø. Ta et par, dipp i aioli og nyt mens de er helt ferske, nærmest beordrer Short. Long gjør som hun blir befalt. Coronafisker forsiktig ut pommes frites som stikker lengst ut av bollen og viser straks den samme begeistringen som Short. Potetene står til terningkast fem. Det viser seg at også resten av burgeren holder den samme, høye kvaliteten. Kjøttet er grovkvernet og luftig og smaker fantastisk. Briochen har vært en tur innom grillen og også resten av tilbehøret er over pari.

– Det vanskeligste er egentlig å spise uten at den velter. Denne burgeren er høy som et hus!

Longs pastarett når ikke de samme høydene. I tillegg til å være sterk, smaker den kjedelig.

– Bitene av indrefilet er egentlig det beste i denne retten. Resten smaker sterkt, og spaghettien er ikke hva man kan kalle al dente, oppsummerer Long, fortsatt like lite entusiastisk.

Den labre stemningen fortsetter

Short gjør et mislykket forsøk på å spre litt glede tross en halv-laber matopplevelse i Sandvika:

– Men vi er jo heldigvis ikke i karantene. Er ikke det bra da?

Long innrømmer at mye kunne vært verre, og at alt skal bli bra til slutt.

– Når dette er over, våren kommer, solen skinner, temperaturen øker betraktelig og de klaustrofobiske munnbindene er en saga blott, da kommer jeg tilbake til Sandvika for å sitte på en av uteserveringene langs Sandvikselven. Det som før het Musikkflekken, nå Sandvika Folkebad, er skikkelig bra. Der var maten også bedre enn her, sier Long.

Hun med den kjedelige pastaen er på en treer. Burgerspiseren er på en femmer. De deler søsterlig og lander på en firer.