+ mer
Foto: Steffen Oftedal

Henley Royal Regatta: Nordmenn på overklassens rofest

Henley Royal Regatta er antageligvis det eneste idrettsarrangementet hvor topptrente deltagere må navigere gjennom sigarrøyk, elleville hatter og stettglass for å nå målstreken. Blant deltagerne er en norsk klubb.

Henley-on-Thames, England:

– Om man taper i andre regattaer tar man en kald dusj og reiser hjem. På Henley blir man gjerne værende.

Finansanalytiker og roer Peder Strand (38) myser mot en stekende sommersol i den britiske småbyen Henley-on-Thames. Han er en av de fire norske roerne som akkurat har slått ut det Australske laget Mercantile R.C i semifinalen for Norske Studenters Roklubb.

Sammen med lagkameratene Patrick Een Sture (24), Hallvard Bjørkelund (27) og Matti Saborowsky (23) kaster han i seg en engelsk frokost på utøvernes område. Pulsen er fremdeles høy, håret nydusjet og ansiktene rødmusset.

– Man får ekstremt mye melkesyre i kroppen. Derfor er vi nødt til å kaste oss rett på en sykkel etter et race for å få syren ut av kroppen, fortsetter Strand.

Norske Studenters Roklubb gir alt de har i innspurten mot australske Sydnes R.C Foto: Steffen Oftedal

De har akkurat rodd 2,2 km på rett under syv minutter. Et intensivt race, der NSR – etter å ha ligget bak i lenger enn halvparten av racet - plutselig skøyt fart og seilet forbi motstanderen.

De lokale britiske kommentatorene lot seg imponere. Langs elven kunne man høre noen få tilreisende rope: «Oslo». Laget fra Norske Studenters Roklubb er en såkalt «firer» - altså fire mann som sitter på rekke i en 12 meter lang båt med ryggen mot målstreken.

Bredden på båten er omtrent 60 cm – knapt nok plass til en voksen rumpe – for en utenforstående kan se ut som fire muskuløse menn som balanserer på en forlist bananbåt med hver sin åre, i en fart på 12 knop nedover en elv.

Å ro for livet

Kapproing er en av de mest fysisk krevende sportene i verden. Som den verdenskjente og mest-vinnende olympieren Sir Mathew Pinsent en gang fortalte til The Guardian: «Man må ro som om det handler om liv-og-død».

De fleste roerne mister flere kroppsfunksjoner under innspurten. Syn, hørsel og smertefølelse må vike om kroppen skal klare å prestere frem til målstreken. Synet av en fransk ung-fole som ligger langs bryggekanten og spyr mens et dusin dresskledde menn står og klapper for han, er høyst beskrivende.

Foto: Henley Royal Regatta

– Dette er noe eget. Det er 70 deltagere i ­regattaen vår, men bare èn vinner. Det er ingen andre eller tredje plass. Det er viktig å vinne Henley Royal Regatta i løpet av karrieren, skyter den tysk-fødte Matti Saborowsky inn.

« Det er 70 deltagere i ­regattaen vår, men bare èn vinner. Det er ingen andre eller tredje plass. »

Klubbkos

De fire roerne fra Norske Studenters Roklubb sitter på rekke langs en ujålete benk. Å kalle det et studentlag er i dette tilfellet misvisende.

Peder Strand har en lang karriere bak seg som analytiker i Arctic Securities, SEB og har i mange år har ligget på toppen av listen over de best betalte analytikerne i Norge. På genseren står det Harvard 04´.

Hjemme venter kone og barn. Derfor konkurrerer Norske Studenters Roklubb i «Wyfold Challenge» – en regatta for klubblag.

– Jeg er belastet med en bakgrunn fra finansverden, der vi leter etter datapunkter og informasjon, ler Strand.

- Hva gjør du her, din gamle krok? Peder Strand (38) forteller om møtet med ungfolene fra Harvard, som registrerte at det stod `04 på Harvard-genseren hans. - På laget kaller de meg bare onkel Peder nå, ler han. Foto: Steffen Oftedal

Før morgendagens race skal de forberede seg med stoppeklokke, en laptop og proteinholdig føde. Det er finale. En milepæl for det norske laget som har jobbet målrettet mot akkurat denne regattaen.

– Dette er på en måte erkerivalene våre. I fjor vant vi over dem på grunn av diskvalifikasjon, derfor er det ekstra gøy om vi slår de i år, forteller arkitektstudenten Patrick Sture fornøyd.

Utenfra og inn

Mens verdens-eliten av toppidrettsutøvere er samlet i et kårslig telt langs målstreken med spinning-sykler, fellesdusj og enkel mat, er resten av elvestripen erobret av sommerkjoler, dressjakker, slips og aparte hattekreasjoner.

- Monsieur, where is your glas? Marguerite King vandrer rundt med en flaske champagne og sørger for at alle gjestene får tilstrekkelig påfyll i sølvtøyet. Charles, til venstre har vært på Henley i 45 år. (1 / 4)

The Henley Royal Regatta er kjent som det aller mest snobbete sportsarrangementet i verden - skreddersydd for en singulær elite som har en sosial posisjon de må forvalte. Helt siden 1839 er pressen bevisst utelatt.

Her har overklassen kunnet føre sin anarkistiske livsanskuelse i fred. Skjulte formuer, au pairer og elskerinner skal kunne omtales fritt. Kleskoden derimot, er streng. Slips og dressjakke for herrer, lange kjoler for kvinner.

Helst med en hattekreasjon.

Om man skal få inngang til tribuneplassen på «Stewards Enclosure» må man være medlem- eller komme i følge med noen som er det.

Prisen?

Her kan man ikke kjøpe seg inn, men man kan sette seg på en venteliste. I skrivende stund står det over ti tusen i kø. Noen må dø for at en av disse plassene blir tilgjengelig.

Mobilnekt

– De vet at det ikke er lov til å bruke mobiltelefonen før de kommer hit, så det burde egentlig ikke være et stort problem.

« – De vet at det ikke er lov til å bruke mobiltelefonen før de kommer hit, så det burde egentlig ikke være et stort problem. »
Dommerne i følgebåten langs elven følger nøye med. Ifølge de britiske kommentatorene var æresdommer Sir Matthew Pinsent nødt til å heve flagget ved flere anledning. Foto: Steffen Oftedal

Stewarden Cyril Barrett står foran Moët & Chandon sitt telt inne på «Stewards Enclosure» og passer på at alt går ryddig for seg.

Uten mobiltelefon vel og merke. Britiske tradisjoner er ikke som andre, og en viktig bestanddel av denne er mobilforbudet. Her inne må mennesker som til vanlig står ovenfor uendelige valgmuligheter i hverdagen, legge bånd på seg selv.

– Om jeg allerede har bedt deg ta bort telefonen to ganger, ringer jeg til sikkerhetsvaktene og får deg eskortert ut herfra.

Streng kode

Barrett har jobbet som «Steward» i 32 år og sett det meste under The Henley Royal Regatta. Lettkledde kvinner som blir forvist fra området. For mye utringing. For kort skjørt. Slipsløse typer som fikser så mye med telefonen at de er villige til å ofre tribuneplassen.

– Det er som oftest kvinner som ikke har hatt riktig bekledning. For mye pupper og for kort skjørt, kniser han.

Inne på Stwards Enclosure er det kun medlemmer som får komme inn. Der slurpes det østers og drikkes champagne en masse. Det eneste tilgjengelig er Krug, Dom Pérignon eller Moët & Chandon. Erkebritiske Pimms blir en fattig manns trøst. Foto: Steffen Oftedal

Det slurpes østers. Noen middelaldrende menn i dress konverserer stående over en flaske på kjøl. Skapene bak baren er utelukkende fylt opp med flasker fra Krug, Moët & Chandon og Dom Pérignon. Det finnes ingen andre alternativer.

Og de selges kun flaskevis.

Flere av bordene gjester familiegenerasjoner. Besteforeldre, barn og barnebarn med hattekreasjoner som sporer flere år tilbake i tid. The Royal Henley Regatta har markert starten på sommeren for britisk overklasse i 180 år.

Et pressepass kommer til kort. For å komme inn på den eksklusive tribuneplassen, måtte det en norsk ringrev på banen.

Foto: Steffen Oftedal

Bittelitt mindre formelt

– Jeg har vært her i nærmere 15 år nå. Før var det mer formelt, det var flere hatter og det var ikke noen medier i det hele tatt. De har åpnet opp mer de siste fem årene, forklarer Knut-Arthur Mosness Norstad.

Nordstad er tidligere president i Norges Roforbund med en lang karriere i rosporten bak seg. I år er han lagleder for den regjerende verdensmesteren Kjetil Borch, som til alles forbauselse akkurat har røket ut av semifinalen for singel-roere.

Sammen med samboer Kristin Dahl-Pettersen er han blitt en fast gjest til denne begivenheten.

De kjenner hver krik og krok på Henley. De har for lengst fast plass på et av hotellene, som naturligvis har en årelang venteliste. De er på fornavn med alle som betyr noe her.

– Theresa May kommer hit i morgen. Vi skal på den samme lunsjen, forteller han en passant.

Den norske roer

Kristin Dahl-Pettersen er utdannet fysioterapeut, i dette tilfellet, en del av Borch sitt team. Rettere sagt – de er teamet. Kledd i blomstrete sommerskjørt og en windsor rutete dressjakke med emblemer.

Foto: Steffen Oftedal

Nordstad jobber også med roeren Olaf Tufte, som er en av de få norske roerne med millioninntekt og eget sportsmerke. Et slags prakteksemplar på norsk bondestand og hva man kan få til med hardt arbeid og et vinner-instinkt.

– Du må huske at Norge har hatt en unik posisjon i internasjonal roing siden 1970-tallet. Roing er den sporten med flest norske medaljer i sommer OL, fortsetter Nordstad.

– Du må huske at Norge har hatt en unik posisjon i internasjonal roing siden 1970-tallet. Roing er den sporten med flest norske medaljer i sommer OL,

I Norge er roing i stor grad forbundet med Olav Tufte, som gjentatte ganger har vist frem rosportens fysiske overlegenhet på TV. Imaget til Tufte står i sterk kontrast til britiske tradisjon, preget av kostskoler, eliteuniversiteter og skreddersydde dressjakker.

De kjente Ivy League universitetene i USA, har for lengst sørget for å bevare tradisjonene. På Harvard, Yale og Princeton er ro-klubben det gjeveste man kan være medlem av.

I Norske Studenters Roklubb arves jakkene fra tidligere roere. Patrick Stures er fra 1970-tallet og i ull. (1 / 4)

Historisk roing

Det er vanskelig å ikke tenke på Winklevoss brødrene - de eneggede tvillingene som gikk til søksmål mot Facebook-grunder, Zuckerberg – og som i filmen, The Social Network portretteres som et perfekt bilde av amerikansk overklasse på Harvard.

Brede skuldre, høye kinnben og en krusete sleik - som tatt rett ut fra en Ralph Lauren-reklame på 1980-tallet. Et bilde av en amerikansk overklasse, hvis livets vei ble staket ut allerede ved fødsel. «Kegg-parties», hager med badebasseng, sixpack og en uovervinnelig selvtillit.

Muligens èn flau episode med sentralstimulerende og ny-bulket sportsbil ved inngangsdøren. En livssyklus, der det ellers forekommer få nevneverdige nederlag.

Hvit overklasse

Ironisk nok var det nederlaget i finalen under ro-regattaen på Henley som var katalysatoren til søksmålet i filmen om Facebook-grunderen. Scenen ble filmet under Henley mens det var Tea Time og tiden stod stille.

Harvards rolag er klare. Foto: Steffen Oftedal

Bildene viser et blikkstille vann og topptrente, muskuløse armer som drar hver sin åre motstrøms mens «Dovregubbens Hall» spilles i bakgrunnen. I USA finnes det ikke noe som signaliserer hvit amerikansk overklasse på samme måte som roing.

Stripete dressjakker, lyseblått, Oxford-materiale og chinos. Man kan kjenne igjen de forskjellige universitetene på lang avstand. Hele vennegjenger som går sammen i burgunder-røde jakker med en «H» på høyre brystlomme.

Langt i det fjerne tusler en ensom ung mann i «Cambridge-blått» med en ro-caps laget av ull på toppen av hodet.

Yale har en egen logo, bestående av to årer i kryss over en «Y», lik «Skull and bones», det hemmelige studentsamfunnet som har eksistert på universitetet siden 1832.

De nederlandske lagene har en egen tradisjon der hver jakke er nedarvet fra en tidligere roer på universitetet, og kan dernest ikke repareres mer enn en gang i løpet av året.

Gjenkjennelig møkk, hull og grove reparasjon-sømmer over det hele. Det gjør det ikke enklere at de hvert semester arrangerer en årlig brytekamp der målet er å dra i stykker motstanderens jakke.

Før NSR skal ut mot Sydneys rolag pumpes stemningen. Foto: Steffen Oftedal

Dette er et hjørne av verden der mote betyr langt mindre enn tradisjon og arv. Man kan kanskje tenke at en nyinnkjøpt dressjakke fra en av samtidens designere signaliserer velstand og smak, men det er allikevel småpenger sammenlignet med studentavgiften til et privat eliteuniversitet i USA.

Sett fra et mote-perspektiv er den burgunder-røde dressjakken med en «H» på brystet et av de dyreste plaggene som finnes. Den aspirer i motsetning til noe langt større: lederstillinger, hemmelige klubber, sunne fritidsaktiviteter og nedarvet kunnskap som ikke kan kjøpes for penger.

Preppy party

– Preppy mote ble utelukkende brukt på de private universitetene av den øvre middelklassen i USA for å symbolisere gamle penger, forklarer Jeremy Hackett.

– Preppy mote ble utelukkende brukt på de private universitetene av den øvre middelklassen i USA for å symbolisere gamle penger

En rask email-korrespondanse med den britiske designeren Jeremy Hackett kan kanskje forklare hva den amerikanske estetikken gjør på britisk territorie. Hackett London har vært en ivrig sponsor på Henley Royal Regatta i mange år, og Mr. Hackett er sportsarrangementets lokale designer.

Foto: Steffen Oftedal

– Preppy har alltid vært en dresskode som er enkel å forstå for de som kjenner referansene. Nå har det blitt en egen motesjanger for de som ikke er interessert i high fashion lenger, fortsetter han.

Egne spilleregler

I følge Hackett var det såkalte WASPs (White Anglo-Saxon Protestants) som ønsket å differensiere mellom gamle- og nye penger langs østkysten i USA på starten av 1900-tallet.

En egen måte å snakke på, en egen etikette, egne universiteter og dyre fritidsaktiviteter som seiling, tennis, polo og roing med påfølgende kleskoder.

– John. F Kennedy er nok det beste eksemplet, ifølge Hackett.

Chinos, button down skjorter, oxford stoff, blått, lyseblått, kanskje lakserosa på en solskinnsdag. Det siste året har preppy-moten nok en gang gjenoppstått i motebildet. Rojakkene – som tidligere har vært forbeholdt regattaer og fester på klubbhuset, er blitt en ettertraktet vare.

Inne på Leanger Club er det høy flaskeføring - Champagne og Pimms om hverandre. Klibbhuset langs Themsen minner langt mer om en medlemsklubb for en svirelysten sosietet enn for en idrettsforening. Foto: Steffen Oftedal

Ikke bare er den en signalmarkør på «gamle penger», men konstruksjonen er også perfekt for det aktive 24-timers mennesket. Ingen skulderputer, ingen linning, helt uformelle lommedetaljer og enkel konstruksjon. Hverken for pyntet eller for slaskete.

I 2014 ble det utgitt en hel bok om forskjellige jakker fra universiteter og klubblag. I butikken «Rowing Blazers», New York selges det replikaer til rundt syv tuen kroner.

Orginale vintage plagg fra Ivy League universitetene kan gå for langt mer. Roing står tydeligvis høyt i kurs. For en aspirerende WASP oppleves Henley regattaen som selve episenteret av mote.

Bare roing

Historien om The Henley Royal Regatta starter på Leander Club. Dette er den mest eksklusive roklubben i Storbritannia, om ikke i verden. Norstad loser inn. Nok et tollerblikk og en dørvakt som befaler at slipsknuten skal strammes opp. Dette er roernes hellige gral.

Vi har fått audiens med Mike Sweeney, som er visepresident i The Henley Royal Regatta og sjef for Leander Club.

– Hvem er Kanye West? Jeg vet ikke hvem du snakker om, vi er fra en annen generasjon.

Sweeney ser ut som et spørsmålstegn, men forsøker å ro det inn på sympatisk vis.

– Vi bryr oss mest om de som er medlemmer innen rosporten. Det er ikke noe media her. Vi holder lav profil. Det er nesten ingen journalister som får komme hit, fortsetter han.

Det er «luncheon» inne på Leander Club. Hvite duker, porselen og sjøkreps på menyen. Ingenting ved dette stedet minner om et sportsarrangement. Det minner langt mer om en medlemsklubb for en svirelysten sosietet. Egentlig er det hele en gigantisk fest.

– Vi har et veldig spesielt arrangement her. Vi må aldri belage oss på pengene fra sponsorer. Dette har fungert i 180 år, og det kommer til å fungere fremover.

Gammel forretning

Sweeney forteller historien bak den internasjonale ro-regattaen som har vokst frem i den lille byen, Henley. Den leder tilbake til «Stewards Enclosure».

En forretningsidé som baserte seg på at hvert medlem betalte for sin plass, slik at arrangementet kunne holdes levende ved hjelp av medlemskontingenter.

– Det startet med 500 medlemmer. Nå er det 7.000 medlemmer og det er ikke plass til flere. Om man vil bli medlem må man faktisk vente på at noen andre dør, fortsetter han.

« Om man vil bli medlem må man faktisk vente på at noen andre dør »

Før arrangementet har startet, er det allerede spyttet inn mer enn 1 million pund i potten. Deretter kommer det ekstra inntekter fra brosjyrer, suvenirer, klær og reklameinntekter fra merkevarer som Moët & Chandon, Hackett London og Aston Martin.

– Det var byen selv som iverksatte dette arrangementet av kommersielle grunner. De levde av elven, men fikk problemer da jernbanen ble bygget ut og elven ikke lenger brakte med seg handel, forklarer Sweeney.

En stor dugnad

Hele arrangementet er basert på innsatsen fra en komité av «Stewards». Et prosjekt så vellykket at Pierre de Coubertin brukte regattaen som modell da han skulle sette sammen de Olympiske Lekene i 1896 .

Siden den tid har regattaen vokst litt etter litt. I år var det rekordmange roere som hadde meldt seg på: 660 lag, 17 nasjoner og 1.900 utøvere til sammen. Nytt av året, var et lag fra Saudi Arabia og Kina.

Ellers er det britisk hegemoni langs ­elven. Hver dag ankommer over 100.000 ­besøkende. I helgen regner de omtrent 300.000 mennesker som ankommer for å feste.

Til daglig er den rolige småbyen en slags «Postmann Pat»-by med 12.000 innbyggere. ­Mange velstående fraflyttere fra London som har flyttet seg to timer for å kunne nyte rolige omgivelser langs elven i Oxfordshire.

I fjor ble Henley-on-Thames offisielt det eneste stedet i Storbritannia som har gått forbi London i eiendomspriser.

– Han bonden som eier eiendommen nede ved elven har det mest innbringende gårdsbruket i hele Storbritannia. Det er big business. Nå er det barer, restauranter og nattklubber langs hele elven.

Sweeney gliser bredt.

- Har dere ikke vært nedover elven? Lykke til!

Fra fest til festival

Kontrasten fra Leander Club til den offentlige gressletta er stor. Synet av to topp-trente idrettsutøvere som forsøker å navigere seg gjennom en stim av berusete tilskuere med en regattabåt bærende over hodet er surrealistisk.

En tilfeldig forbipasserende rekker akkurat å dukke før bakenden av båten sneier hodet hans. De siste regattaene er ferdige for dagen. Noen går inn mot byen, andre går nedover elven for å besøke restauranter, barer – og etter hvert nattklubber.

- Vi har en lang tradisjon med roing i Storbrittania. Hos både universitetene, klubbene og tilskuerne går dette langt tilbake. Det blir en slags gjenforeningsfest for mange, forteller Mike Sweeney, visepresident i The Henley Royal Regatta, og sjef for Leander Club. Foto: Steffen Oftedal

Tilskuere svaier som sjøgress langs elven. Selv om det er akkurat er blitt middagstid har de aller fleste vært påseilet i flere timer.

Alkoholen er medbrakt. Dette er regattaen for de som ikke kommer inn på «Stewards Enclosure». De som ikke vet hva Leander Club er.

De som ikke kjenner rosporten, de prestisjefylte universitetene, tradisjonene og de harde treningsøktene. Dette er området for de som er på en festival.

Pop up nattklubb

Flere kjente nattklubber og restauranter har åpnet en geskjeft for anledningen. Nattklubben Chinawhite fra London – som er kjent for selvlysende «Dom Perignon» skilt, bordbestilling og kjendiser som Kate Moss og Prins Albert av Monaco har hatt sitt eget område her i flere år.

I fjor spilte DJ-legenden Pete Tong. I år har det kommersielle området vokst ytterligere. Mahiki Club fra Mayfair og medlemsklubben Hidden Garden. Det danses mellom mat-boder: Kebab Kid, Philly Cheese og Pomorolla Pizza Garden.

- Når de ser denne bowlerhatten tør de ikke finne på noe tull. Dette området er mitt, forteller steward Cybil Barrett. Foto: Steffen Oftedal

Bak skråningen skimter prakteiendommen, Remenham Hill og villaen til en av storbøndene langs elven. Det ble mørkt for flere timer siden. Noen båter tøffer inn mot sentrum i snekkefart. Rett ved broen har en flåte av fritidsbåter tauet seg sammen på brygga utenfor baren «Angel´s».

Det danses på dekk og det er allsang. Klokken er blitt tre på natten. Musikkanlegget blir tidvis skrudd av og de amatørmessige sangstemmene bærer refrenget videre. «Sweet Caroline» av Neil Diamond. Om noen få timer er det finale for Norske Studenters Roklubb i «Wyfold Challenge».

Finalen

Det norske laget skal starte dagens regatte. Norske Studenters Roklubb har samlet seg i teltet. Noen strekker leggen, andre hever armene ut i luften. Det er minutter før de skal bære båten ut mot brygga, ro sakte til startstreken, før kreftene brukes i konkurranse mot den australske erkerivalen Sydney R.C.

– En liten samling her nå, roper Matti Saborowsky mens han klapper med hendene.

De holder rundt hverandre. Noen ord blir sagt. En «pep-talk» før finalen. «Fireren» fra Oslo har med seg tidligere lagkamerater og en liten heiagjeng.

Teknologi-investor Sverke Lorgen (46) satt seg på flyet til London da han fikk nyss om at det norske laget rodde seg forbi kvalifiseringen for to dager siden. Han har tidligere rodd for både Harvard og Oxford, og representerte Norge under OL i 92.

Inne på Stewards Enclosure er kleskoden streng. Om man ikke har slipsknuten knyttet godt nok, blir man nektet inngang. Kvinner må være sparsommelige med utrining og raus med skjørtelengde. Foto: Steffen Oftedal

Den tyske søsteren til Saborowsky har brukt anledningen til en slags familiegjenforening. Faren til Peder Strand har satt seg i følgebåten og den tidligere NSR-roeren Mads Frank som har flyttet til London på permanent basis etter et opphold på Oxford Brooks roper «Oslo, Oslo, Oslo!» av full hals mens det norske laget balanserer seg på plass i båten.

– Er du her for å se NSR? Jeg husker jeg så de for tre år siden. Da vant de, opplyser Harvard-­studenten David Fleming.

Våpenskjold

På deltakernes område går verden sin vante gang. Solen har stått opp og det store teltet fylles opp av topptrente idrettsutøvere. Høye, brede, senesterke menn bærer på regattabåter og strekker muskler før dagens finaler.

Heiagjenger går kledd i moteriktige klubb-jakker. Utøvere kledd i spandex med våpenskjold og kjente universitetslogoer. Hattekreasjoner og stettglass er også på plass. For å komme seg til startstreken må de topptrente utøverne navigere seg gjennom småprat og sigarettrøyk.

– Man må gjøre noen ofringer når det kommer til festingen. For oss er fokuset utelukkende på sport. Roklubben er Harvard sin store stolthet, forteller David Fleming.

Harvard skal ro rett etter Norske Studenters Roklubb, og Fleming er en av mange fra klubben som er tilstede for å støtte finale-laget. Hans eget lag ble slått ut i semifinalen, så nå handler det utelukkende om å gi støtte til studiekameratene.

Ivy League

Han er opprinnelig fra Australia og hadde allerede nedarvet ro-tradisjon fra både far og storebror som studerte på Cambridge.

- I Nederland arver man jakken fra en tidligere roer på universitetet. I foret står alle merittene fra tidligere roere som har brukt jakken. Den neste som arver jakken må sørge for at alle merittene blir vedlikeholdt med fersk tusj, ler Berend Meijer fra Nereus roklubb. Foto: Steffen Oftedal

– Roingen er en fjær i hatten. Å komme inn på Harvard handler om akademiske egenskaper. På Ivy League universitetene er det ingen sportsstipender, understreker han.

Vennegjengen i burgunderrøde dressjakker gir noen tilrop til lagkameratene som for øyeblikket hører på hva treneren har å si. Nå er det deres tur til å holde rundt hverandre. Det norske laget er allerede på full fart nedover Themsen.

På The Henley Royal Regatta finnes det bare førsteplasser. Selv om ingen deler pallen, har deltagerne for vane å bli værende under hele regattaen, om de ryker ut. Derfor er området fremdeles fylt med roere, tidligere roere, studiekamerater og tilskuere. Noen på druen.

Finaledagen blir tatt seriøst. Rosporten er kollektiv. Som den tidligere roeren Sverke Lorgen påpeker:

– Det finnes mange reklamekampanjer med rosporten som tema. Det er fordi det er en ekstremt sterk lagfølelse i denne sporten.

En sur halvmeter

Norske Studenters Roklubb har akkurat parkerert båten langs brygga. Finale-racet er ferdig. Konkurransen fra Sidney var hard. Det australske laget ledet fra start, men som britiske kommentatoren påpekte, har NSR tidligere bevist at de klarer ta igjen et forsprang. 

Et forsøk på innspurten rett foran «Stewards Enclosure» kom til kort. De tapte med en halv meter. Nå ser de forvirret rundt seg. 

Om myten om tap av kroppsfunksjoner er sann, kan de hverken se eller høre akkurat nå. Etter noen sekunder langs brygga, reiser de seg kollektivt opp og bærer regatta-båten tilbake til teltet. 

Munnvikene er på hell.

Roingen kan bli både nervepirrende og fysisk utmattende.- Man må være ganske glup for å å ro godt. Det er en idrett man får igjen det man putter inn. Jeg har mellom ti og tolv økter pr uker på 1,5 timer, forteller Hallvard Bjørkelund (27) fra NSR. Foto: Steffen Oftedal

– Det morsomste er lagånden. Man ser på kompisen sin som fremdeles klarer å ro, og da vil man ikke være noe dårligere selv.

– Det morsomste er lagånden. Man ser på kompisen sin som fremdeles klarer å ro, og da vil man ikke være noe dårligere selv.

Den eneste som orker å snakke er rutinerte ­Peder Strand. Ellers er det stille inne i teltet.

De fire norske roerne ligger som strødd på hver sin plass. Det higes fremdeles etter luft.

Bjørklund våkner opp:

– I Norge er rosporten veldig elitistisk. Sport-elitistisk altså, Det handler mer om sport enn det sosiale.

Det er en grunn til at vi i Norge har hatt så mange gode roere. Det er egentlig ganske likt langrenn.

Etter 5 minutter på gressplenen må de inn til syklene for å jobbe ut dagens melkesyre.

– Når jeg er på mitt lykkeligste? Det er når jeg sitter i bilen på vei til Årungen og ser at det er blikkstille vann.

Matti Saborowsky forsøker å utdype:

– Det er som blå ekstra for oss.

Premium
Opplevelse