+ mer
BEVART: Mens toppetasjene på klubber ofte ser sobre og diskret ut, er innsiden spektakulær. Baren i underetasjen på The Ned er et gammelt bankhvelv. Døren veier 20 tonn, og langs bordene finner man over 30.000 små safer som en gang tilhørte bankens kunder. Hver og en nøkkel er fortsatt bevart, men boksene er ikke i bruk. Foto: Simon Brown

Medlemsklubbene i London åpner opp

I dag er Londons eksklusive medlemsklubber litt som Starbucks, mener John Gapper. Alle vet hva det er, og alle kan få – så lenge lommeboken er tykk nok.

LONDON: – Folk er som dyr, de er sosiale. Jeg tror det i bunn handler om at folk ønsker å sosialisere seg med likesinnede. Tanken om at man er i samme rom med folk som er lik en selv. Det handler vel også om engelsk snobberi – om klasseskille.

John Gapper er spaltist i Financial Times. Han lar seg fascinere av at folk bruker flere tusen pund i året for å kunne gå over dørstokken til Londons eksklusive klubber, de såkalte Members Clubs.

– I praksis tror jeg disse menneskene ønsker å være en del av eliten, i form av penger, yrke og utdanning, synser Gapper.

Foto: Simon Brown

Litt kvalmt, men svært tiltrekkende

Det er fredag formiddag. Londons hverdagsliv går sin vante gang. Menn i litt for stramme skjorter nipper til halvliteren utenfor puben, stressende taxisjåfører ligger nærmest over hornet mens turister knipser vilt rundt seg. Bydelen Mayfair i London ligger et steinkast unna travle Oxford Street, og er hakket roligere enn turistfellene. Området beskrives som posh, med dyre handleposer og gater fri for tyggegummi og annet søppel. På slutten av 1700-tallet ble det et svært fasjonabelt boligområde, noe det fortsatt er. 

– ARBEIDSSONE OG MØTESTED: John Gapper, spaltist i Financial Times. Foto: Simon Brown

Bor du i Mayfair har du penger, og det er ikke overraskende at det er i dette området man finner de herskapelige medlemsklubbene, side om side med butikker som Omega, Victoria Beckham og Chanel. Smak på ordet VIP. Litt kvalmt, litt ekskluderende, men likevel svært tiltrekkende – så lenge man får lov til å være en del av det. For å få innpass må du må ha penger, vanke i visse kretser og samtidig kjenne noen som allerede er medlem. Lysekroner, dyre drinker og nulltolleranse for joggesko er bare noe av det som kjennetegner universet.

Klubben

Midt i bydelen ligger et 25.000 kvadratmeter stort murhus. The Arts Club ble etablert i 1863, en tid der Charles Dickens var en av stamgjestene, på lik linje med Wilkie Collins og musikeren Paolo Tosti. Utenfor bygningen vokter tre butlere med hatt og gjenkneppet, lang frakk. En lyseblå Lamborghini og en hvit Rolls Roys har parkert ved fortauet. Biler man knapt ellers i sentrale London, har funnet veien til den eksklusive klubben som huser tre etasjer med ulike kafeer, restauranter og et hotell, som kun er for medlemmer. Flere forbigående tar bilder av bilene, men også det flotte inngangspartiet, som kunne vært tatt rett ut fra en film fra det tidlige 1900-tallet.

– Hemmeligheten bak en klubb er mangfold. The Arts Club prøver i aller høyeste grad å inkludere alle mulige typer mennesker, uansett alder, kjønn eller yrke. Vi ønsker ikke å være dømmende, sier Alica Chadwyck-Healey, som er Executive Director for klubben. Hun har bestilt et glass vann fra baren, som er innrammet i brun marmor. Måten vannglasset blir dandert med tørket frukt og plassert på en svært pen bordbrikke sier sitt. Dette er ikke en hvilken som helst kneipe, men en bar det koster 2.000 pund i året å sitte ved, ved siden av en engangssum som lyder det samme. Chadwyck-Healey snakker om et slags mangfold som er vanskelig å få tak på. Rundt bordene i den ene restauranter sitter noen av medlemmene iført stramme dresser. De fleste av damene er kledd i dresser de også, eller kjoler som går under knærne. Kleskoden er pen, og på klubbens hjemmeside står det svart på hvitt at slitte jeans og joggesko ikke er tillatt.

Strengere før

– Members clubs har alltid vært en del av den britiske kulturen. I St. James Street, hvor vi sitter nå, har klubbene alltid eksistert. De siste 10–15 årene har det vært en eksplosjon av ulike Members clubs. For meg føles det ut som om alle er en del av en klubb. Nå finner man en klubb for alt, alt fra klubber for vinelskere til egne klubber for kvinner, sier Chadwyck-Healey, og fortsetter:

– Før i tiden var klubbene eid av medlemmene selv. Alt var veldig mye strengere, fra hvem som kom inn døren, kleskoden og lojalitet.

Fenomenet medlemsklubb så dagens lys i Vest-London på 1800-tallet. Den gang het det Gentlemens club, og ja, det var kun forbeholt menn fra overklassen. Medlemsklubber har siden den gang vært en stor del av den britiske historien. Ser man til India og Pakistan i dag, finner man fortsatt klubbene, der kun menn er velkomne.

I London er klubbene i dag blitt mer liberale, men på 1800-tallet var det kun kortspill, høylytte diskusjoner, sigarer og dyr whisky som sto på menyen. Klubbene ble ofte brukt som et slags andre hjem, der menn kunne slappe av sammen med likesinnede, studere, spille – og på noen av klubbene kunne man også overnatte.

Markedet har eksplodert

BANKERS: The Ned åpnet i 2017 i de gamle lokalene til Midland Bank. Nick Jones, som også startet Soho House i 1995, brukte 200 millioner pund på å transformere den ærverdige bankbygningen til et av de største hotellene og medlemsklubbene i den britiske hovedstaden. Foto: Simon Brown

Alt tilrettelagt for at mannen kunne få fri fra familiemas og hverdagen. Fellesnevneren bak elitedørene var status, en høy formue og kjennere av tidligere medlemmer (slik det ofte er i dag også) – svært ettertraktet og svært eksklusivt. Etter hvert som klubbene begynte å multipliseres, ble det også flere nisjeklubber. På en av klubbene kunne likesinnede innenfor kunstscenen vanke, på en annen kunne sport stå sentralt. Ventelisten vokste, og på et tidspunkt var det over 16 års venteliste på de mest populære klubbene.

I dag har markedet for Member clubs eksplodert. Fra å gå fra å være forbeholdt det artistokratiske, har dagens klubber fokusert på mangfold, være trendbevisste og servere et tilbud som passer folk flest. Vel, folk flest som i at man har en fet nok lommebok til å slippe forbi dørvakten. Chadwyck-Healey forteller at i dag har de fleste klubbene i London myknet opp. For å bli en del av The Arts Club må du likeve gjennom en ildprøve. Hun nevner politikk, kunst, filosofi og teknologi som hovedknaggene. Flere intervjurunder står for tur, samt at man allerede må kjenne to medlemmer.

– Vi ønsker å vokse organisk, og at alle som bruker klubben kjenner noen fra før. På den måten blir vi som en stor familie. Enkelte bruker klubben kun mandag morgen, når det er rolig og stille her. Andre kommer kun i helgene, når de har mulighet til å ta med barna. Det finnes også medlemmer som er her hver eneste dag – en fin balanse, sier hun.

– De moderne medlemsklubbene er en versjon av de originale fra 1800-tallet. Soho House for eksempel, endret strategien, og åpnet opp for et nytt publikum, sier Gapper.

Han gjentar navnet Nick Jones, som er verdt å merke seg. Jones gjorde Member clubs liberale da han åpnet Soho House i London for 20 år siden. Advokater, journalister og skuespillere med kjendisstatus uteble – klubben skulle være for folk med kreative yrker. Det skulle handle om mangfold. Ideen slo an. Det var ikke bare velstående menn som ønsket en del av den eksklusive kaken – den dyre velkomstporten lokket også unge og lovende entrepenører. I dag er det over 18 Soho House fordelt i metropoler over hele verden. New York, Istanbul, Berlin og London er bare noen av dem - med over 70.000 betalende medlemmer.

Ettertraktet i USA

– I lang tid var Soho House kun å finne i London, noe som gjorde klubben eksklusiv i seg selv. De siste 10 årene er kjeden blitt stor. Noen snakker om at den kanskje mister eksklusiviteten. Det finnes tre Soho-hus bare i USA, et marked som man lenge trodde ikke var klar for private medlemsklubber. Amerikanerne sosialiserte seg på annet vis, ble det sagt. I dag er det et av de mest ettertraktede markedene for dette konseptet, forteller Gapper, og nevner også mindre foretak som en grunnfaktor for at klubbene ekspanderes.

IKKE DÅRLIG: Utsikten fra toppetasjen gir god oversikt. Foto: Simon Brown

– Flere gründere og frilansere bruker disse klubbene som arbeidssonen sin. Det blir som et slags møtested, sier han, men innrømmer at han selv ikke er medlem av en klubb. Han har andre ting å brukene pengene sine på.

– Klubbene er nok blitt mindre eksklusive, men man finner alltid folk som er villig til å betale for luksus. Jeg liker å sammenligne klubbene med Starbucks. Før var det eksklusivt å gå rundt med en Starbucks-kopp, men i dagens samfunn har dette endret seg drastisk. Nå finner man kafeen på hvert hjørne

Denne saken sto første gang på trykk i april 2018

Premium
Opplevelse