Etter noen begredelige uker har vi sett stabiliseringstegn i finansmarkedene. Det er samtidig tegn til at hardt rammede Italia har passert toppen for antall nye smittede og døde. Dessverre er det for tidlig å si at det verste er over, rett og slett fordi ingen vet hvordan samspillet mellom viruset, myndighetenes tiltak for å begrense smitte og omfanget av stimulanser vil forløpe.
Den amerikanske sentralbanksjefen ble spurt på TV onsdag kveld om utsiktene for økonomien fremover, hvorpå han svarte; «jeg vet ikke». Derfor må også vi smøre oss med tålmodighet og finne trøst i et sitat fra verdens mest kjente investor Warren Buffett; «aksjemarkedet er en anordning for å overføre penger fra de utålmodige til de tålmodige».
Hva om vi alle forsøker å flytte vårt fokus fra porteføljeutviklingen i dag, i morgen og neste uke - til et år frem i tid? Forutsatt at du har fordelt pengene på mange ulike kategorier av aksje- og rentefond, er det nemlig mitt beste aksjetips! Selv om det periodevis har vært smertefullt, beholder vi en liten overvekt aksjer i porteføljene.
I dag skriver jeg om hva vi tror kan være et realistisk forløp for coronaspredningen, noen lovende lyspunkter i finansmarkedet, samt om de faremomentene som fortsatt truer.
Ukesoppsummering
Vår virushypotese
Selv om alle corona-antagelser er beheftet med stor usikkerhet, ser vi for oss følgende forløp:
Oppsummert tror vi det forløpet vi nå observerer kan føre til at myndighetene i Europa og etterhvert USA forsiktig begynner å løse opp i restriksjoner og pålegg om sosial isolasjon utover mai måned. Dette forutsetter at smittespredningen ikke eskalerer på nytt.
Risikoen er selvfølgelig at forsøk på normalisering av økonomisk aktivitet fører til ny smittespredning, og at myndighetene må innføre restriksjoner på nytt.
Fem ferske stabiliseringstegn
Foregående uke viste at sentralbankenes og politikernes tiltak begynte å virke. Frykten og panikksalgene uteble, og vi opplevde den beste tre dagers-oppgangen for amerikanske aksjer siden 1933. Det var også tegn til at stresset i det finansielle systemet ikke eskalerte videre, slik man kunne frykte når likhetstegnene med 2008 begynte å hope seg opp uken før. Jeg mener det er fem ting som –ihvertfall midlertidig – gir et ørlite håp om at de mest dramatiske kursfallene er bak oss.
1) Fallende risikopåslag for globale selskapsobligasjoner . Selv om risikopåslagene (omtalt i forrige ukes kommentar) fortsatt er svært høye, har de falt noe tilbake og indikerer litt mindre frykt for gjeldsmislighold og konkurser blant selskapene. Både i USA og Europa var markedsforholdene såpass levelige at selskaper som McDonalds, Nike, Pfizer og Nestlé kunne utstede nye obligasjoner til en fornuftig rente. Nyheten om at den amerikanske sentralbanken for første gang vil begynne å kjøpe selskapsobligasjoner bidro positivt.
2) Svakere dollar er et tegn på at likviditetspanikken i finansmarkedene har avtatt og at den amerikanske sentralbankens tilførsel av dollar til 13 ulike sentralbanker, inkludert den norske, har fungert godt. Svakere handelsvektet dollar er et tegn på redusert risikoaversjon (fordi dollar er en sikker havn i urolige perioder) og demper presset på utenlandske myndigheter og selskaper som har tatt opp lån notert i dollar. Svakere dollar sammenlignet med egen lokal valuta betyr isolert sett at gjelden blir lettere å betjene.
3) «Fryktindeksen» VIX har falt fra rekordhøye nivåer forrige uke. VIX-indeksen er et signal på hvor store kursbevegelser markedsaktørene forventer i S&P 500-indeksen neste 30 dager. Når VIX-indeksen stiger, reflekterer det at kostnaden for å sikre seg mot kursfall stiger og omvendt. Den nådde 83 prosent 16. mars, men er nå på 65. Dette er fortsatt ekstremt høyt sammenlignet med det historiske gjennomsnittet på 19, men at den faller tilbake kan tyde på at mange allerede har solgt unna og/eller at behovet for sikring er marginalt mindre.
4) Vendepunktet i amerikanske inflasjonsforventninger er et tegn på at frykten for deflasjon har blitt noe mindre enn for en uke siden. Inflasjonsforventningene sier noe om hva markedsaktørene tror om vekst- og inflasjonsutvikling de neste årene, og kan også sees på som en tillitsindikator til den amerikanske sentralbankens troverdighet og handlekraft. Forventningene er fortsatt svært pessimistiske, med antatt gjennomsnittlig årlig prisvekst på 0,7 prosent neste fem år og 1,1 prosent neste ti år. 19. mars var forventningen for neste fem år på 0,14 prosent, som var laveste nivå med god margin siden finanskrisen.
5) Renteforskjellen mellom tyske og italienske statsobligasjoner gir en god pekepinn på hvorvidt investorene tror den italienske staten vil få problemer med å låne penger til en fornuftig rente fremover. Og fordi italienske myndigheter nå må låne mye penger for å begrense de økonomiske konsekvensene av coronautbruddet, har finansieringskostnadene kanskje aldri vært viktigere. Den europeiske sentralbanken (ESB) har ikke ligget på latsiden og lansert omfattende støttekjøp av obligasjoner, inkludert de italienske. Dette har bidratt til at renteforskjellen mellom tyske og italienske statsobligasjoner med ti års løpetid har falt fra 2,8 prosent 17. mars til 1,5 prosent i dag. Et bra tegn også for tilliten til ESB.
Gjenstående faremomenter
Som nevnt er 1000-kronersspørsmålet hvor lenge krisen vil vare, og hvilken skade dette påfører ikke bare befolkningen og helsesystemet, men også økonomien og finansmarkedene. Mye kan fortsatt gå galt og for ordens skyld forsøker jeg å kategorisere dette under.
Flere virusbølger: At virusutbruddet fortsetter og blusser opp igjen når myndighetene forsøker å lette på restriksjoner for å få økonomien i gang igjen. Dette vil øke sannsynligheten for at både økonomien og finansmarkedene må forberede seg på en mer langvarig krise, som potensielt overgår myndighetenes evne til motvirke skadevirkningene.
Kraftig økning i arbeidsledigheten vil i tillegg til den frykten husholdninger føler med hensyn til smittefare, redusere kapasiteten til å støtte økonomien via privat forbruk ytterligere. Dersom myndighetenes tiltak ikke strekker til med tanke på blant annet støtteordninger til næringslivet, lønn under permittering og arbeidsledighetstrygd risikeres en langvarig og potensielt svært alvorlig krise som kan bli langt mer omfattende enn finanskrisen.
«Lik i skapet» i finansmarkedene og økonomien. Årene etter finanskrisen har gitt oss grei økonomisk vekst, men samtidig ekstremt lave renter og omfattende stimulanser fra sentralbankene – i stor grad fordi de ikke lykkes med å få opp inflasjonen. Lave renter bidro til at etterspørselen etter aksjer og kredittobligasjoner økte kraftig, som igjen bidro til at selskaper kunne låne penger i finansmarkedene stadig billigere. Resultatet ble en kombinasjon av ekstremtilførsel av penger til finansmarkedene og rekordhøy gjeld på balansene hos mange selskaper. Når finansmarkedene nå har opplevd store verdifall, og næringslivet på sin side opplever sviktende omsetning og dyrere finansiering, er det en fare for at kombinasjonen kan utløse problemer for forvaltningsmiljøer, investorer og selskapene selv. Dette har sannsynligvis bidratt til den raske og kraftfulle responsen fra sentralbankene.
Stimulansene strekker ikke til. Selv om vi nå ser de mest ekstreme tiltakene fra sentralbanker og politikere noensinne, er det ingen garanti for at de vil forhindre en økonomisk krise. At tiltakene hjelper er det ingen tvil om, men dersom viruset fortsetter å herje kan myndighetene umulig erstatte all etterspørsel fra husholdninger og næringsliv. Et eksempel som kan belyse usikkerheten er de 1.200 dollar som hver privatperson i USA (med inntekt under 75.000 dollar) vil få utbetalt de nærmeste ukene. I en situasjon hvor folk er redde for å bli smittet og/eller er pålagt sosial isolasjon, vil disse pengene mest sannsynlig gå til å betjene gjeld fremfor økt forbruk. Dermed blir det økonomiske potensialet fra utbetalingene mer begrenset enn i 2008/09. da alle fikk 800 dollar i en tid uten virusfrykt.
