Soleklar femmer

– Det beste med dette området er å se på arkitekt Wilhelm von Hannos bygårder, sier Short. 

Midt på St. Olavs plass, med utsikt mot den moderne lysfontenen, ligger Café Tekehtopa. Uteserveringen er pakket bort for sesongen, og lunsjduoen styrer ut av studentstrømmen på gaten og inn. Inn i det kalkmalte og rustikke restaurantlokalet. 

Før: Apotek. Nå: Italiensk mat. 

Italiensk bonanza 

– Har du et bord for to? spør Long.

Det er helt tomt i lokalet. Long, Short og servitøren ser på hverandre og smiler lattermildt. 

– Vi oppfordrer alle til å holde én meter avstand, så dere kan ta et bord for fire personer, svarer hun. 

De to slår seg ned innerst i et hjørnet, med god utsikt over gatelivet utenfor. Som hos mange av konkurrentene gjemmer menyen seg bak en QR-kode. 

– Dette er veldig praktisk smittevernsmessig, men jeg hater at man ser ut som en uhøflig tulling som alltid sitter på telefon, skyter Short inn. 

Lunsjmenyen består av syv lunsjretter fra det italienske kjøkkenet, inkludert dagens pasta og dagens suppe. Servitøren svipper innom bordet for å fortelle om dagens pasta og suppe. 

Apotheket baklengs 

– Dette stedet har jo ligget her i 23 år. Jeg har hørt mye bra, men aldri vært her selv så forventningene mine er høye. Dette blir spennende, sier Short. 

Lokalene som i dag huser titalls bord, var fra 1892 til 1982 Rikshospitalets Apotek. Stilen er gjennomført, etter god gammel skikk med stukkatur, rosetter, en svart støpejernsovn og mørke tredetaljer. 

– Jeg liker meg her, sier Long og ser utover det store lokalet som har begynt å fylle seg opp med andre sultne gjester.  

– Jeg prøver meg på dagens pasta med dansk blekksprut, sier Short og tenker tilbake på andre opplevelser med blekksprut på tallerkenen. 

Long på sin side bestiller en pastarett. 

– Vi har en basilikum-brus som er veldig rar, men god, tilbyr servitøren. 

Long lar seg friste. 

Pastahimmelen 

Tiden flyr og maten havner overraskende raskt på det mørke trebordet. 

– Ved første øyekast ser det jo innmari lekkert ut, sier Long.

Hun hiver innpå med ravioli fylt med steinsopp og kantarell, i en saus på soppkraft og smør. Og dekket i revet parmesan. Short er like entusiastisk over sin pastarett med blekksprut og en smørbasert saus. 

Raviolien er perfekt balansert med den kraftige sausen og den ferske, stekte soppen. 

– Det nærmest smelter på tungen, sier Long fornøyd. 

Short tvinner gaffelen i den mektige pastaretten. Sausen siles gjennom. Heldigvis kom retten med skje også. 

– Blekkspruten er herlig og myk, med passe tyggemotstand. Vel utført. 

En oppkvikker 

Klientellet består tilsynelatende av kulturfolk i alderen 50 pluss, med akkurat litt for høylytte samtaler. I tillegg til et par bord med unge voksne. Lunsjkameratene bestiller hver sin kaffe og noe attåt. En hyggelig og effektiv servitør kommer tilbake med en tiramisu og en biscotti. 
De to gafler i seg. 

– Det både ser tiltalende ut og smaker riktig så godt, sier Short og spør videre. 

– Vet du hva tiramisu står for? 

Long dypper den saftige biscottien med rosiner i kaffen og rister på hodet. 

– Trekk meg opp. Altså en perfekt dessert etter et tyngre måltid fordi kaffen og sukkeret holder deg gående, forklarer den andre. 

Summa summarum 

Long og Short sitter fornøyde igjen i det regningen kommer på bordet. Smilene fortsetter, selv etter at kortet er belastet. 

– Prisene er overraskende kurante, sier Short. 

– Dette er jo et ganske kurant sted å ha forretningslunsj, du kan jo til og med spandere på en du ikke liker så godt, legger Long til.