Instagram-hit hyller Wes Anderson – blir til fotobok

Koval jobbet egentlig som markedssjef i et reklamebyrå i hjembyen Wilmington i staten Delaware rett utenfor Philadelphia, før regissøren Wes Anderson ble levebrødet hans. For to uker siden lanserte han en bok som allerede er utsolgt i USA- og nå trykket opp i 50.000 nye eksemplarer. Denne uken slippes boken også i norske bokhandlere. Premium har fått digital audiens med mannen bak årets merkeligste turist-fenomen.

– Før pandemien var vi veldig opptatt av å reise. Vi pleide å lete etter obskure steder og lagret egentlig alle disse bildene som et slags «bucket list». Vi hadde ingen anelse om at det skulle bli så populært, flirer han.

Begynte på nettforum

«Accidentally Wes Anderson» var først en tråd på brukerforumet Reddit, der en voksende gruppe mennesker hadde funnet steder og mennesker i verden de mente at lignet på en scene i en av Wes Andersons filmer. Et hotell i Istanbul, en forlatt toll-stasjon i Madeira, en tom tennis-bane fotografert på «The Hearst Castle» eller en Jack Russell med hjemmestrikket oransje ullgenser foran et vinterlandskap i Lofoten.

Tilfeldige bilder der livet imiterer kunsten.

Begeistringen rundt det tilfeldige (og litt snevre) emnet, «Wes Anderson», fikk Wally Koval til å starte en egen nettside, med tilhørende profil på Instagram, som delte bilder av nettopp disse øyeblikkene, som altså kan karakteriseres som «Accidentally Wes Anderson». 

Først et lite hotell liggende på en åsside i de Sveitsiske alpene, deretter en husbåt utenfor Malmö, så en rosa sjokoladefabrikk i Cleveland, Ohio. Interessen var enorm.

Allerede i 2017 hadde han over 1,2 millioner følgere på Instagram. Verden var full av hverdagslige bygninger og landskap som hadde blitt avbildet - deretter lagt i et slags digitalt feriealbum – som nå endelig kom til sin rett.

– I starten var det et lite antall av bildene som var våre. Deretter kom det innsendte bilder fra hele verden. Vi startet med å oppmuntre brukere til å sende inn lignende bilder. Nå får vi over 1.300 innsendte bilder via nettsiden vår, hver eneste måned.

Blinkskudd 

Så hva er egentlig Wes Andersons estetikk? I flere tiår år har regissøren forført tilskuere med sin litt naive, barnslige estetikk, preget av duse farger, symmetrisk arkitektur og ironiske kostymer. I den mest kjente filmen, The Royal Tenebaums (2001) følger vi en dysfunksjonell familie i et av Londons posheste nabolag. Ben Stiller går konsekvent kledd i en rød, 70-talls grilldress fra Adidas. 

Gwyneth Paltrow er pakket inn i en mink-kåpe og Luke Wilson bruker hodebånd til dressen – noe ala Bjørn Borg i sin storhetstid. Filmen inneholder en rekke kunstneriske referanser til både J.D Salinger, Louis Malle og Orson Welles, men det man husker er estetikken, klærne og universet. Plottet? Ingen anelse.

Regissøren har i flere år hatt en slags kult av tilhengere. Etter filmen The Life Aquatic with Steve Zissou (2004) lagde Adidas en samarbeidskolleksjon, inspirert av et par 1980-talls flate joggesko som ble brukt under hele filmen. 

På Ebay kunne man kjøpe en rød topplue med påsydde trafikkskilt, slik som hovedkarakteren Steve Zissou (Bill Murray) brukte. De lyseblå uniformene kunne kjøpes som skjorter. Scenografiet var i likhet med bestselgeren The Grand Budapest Hotel (2014) delt i to – nærmest kirurgisk symmetrisk – slik at tilskueren fikk følelsen av å se en fortelling utspille seg på innsiden av et dukkehus. Plottet? Husker ikke.

De fantasifulle bildene i filmene til Wes Anderson er en slags reise til helt egne universer. Man glemmer tid og sted. Man blir dullet inn i fine hotellrom, på øde øyer, hvite strender, gater av brostein eller togturer til India. Alltid med et slags innslag av humor og ironi. Man drar på ferie. Kall det gjerne turisme for late folk. I en tid der hele verden har fått bånd på seg – og selv en tur på bussen kan virke som en utskeielse, føles bildene på Instagram svært relevante. Et håp i det fjerne. Men også en slags påminnelse om at skjønnheten kan ligge rett foran nesen vår om vi tar oss tid til å titte.

Tilbake til konferansesamtalen i Wilmington, Delaware sitter Koval med en klar oppfatning av hva som er Wes Andersons estetikk:

– Man kan kanskje se på noe som helt hverdagslig, men så får det et helt nytt perspektiv om du ser nøye på det. Vi får hele tiden kommentarer fra folk som har gått forbi en av våre lokasjoner hver eneste dag, men som plutselig ser det hverdagslige estetikken i et helt nytt lys.

Han tar en tenkepause.

– Det er mange ting som beskriver Wes Anderson, men vi er på en måte en forlengelse fra den fantastiske verden han har laget på lerretet. Men dette er jo den virkelige verden der ikke alt er perfekt. Vi har tatt det samme bildet fra den ekte verdenen.

Blant bildene som dukker opp i boken finnes det flere norske steder. Blant annet Lofoten, Jan Mayen og Bislett Stadium er nevnt. De dunkle norske postkassene i rødt og gult er også avbildet på nettsiden. Et eller annet sted der ute har en turist gått forbi våre hverdagslige, høyst funksjonelle postkasser og sett en form for skjønnhet. Kanskje det kan være til inspirasjon?

– Da pandemien traff USA, ble vi nødt til å utforske hjemstedet vårt mye mer. Det er ikke mange som har hørt om «Wilmington, Delaware». Det kan virke ganske uinteressant, men da vi begynte å gå rundt for å finne interessante steder ble det nesten som å reise til et annet land. Det handler om måten vi ser på ting, mener Koval.

– Hva er det mest obskure stedet som er nevnt?

– Det stedet som var mest overraskende for meg, var et postkontor på Antarktis. Visstnok er dette verdens mest populære sted å sende postkort fra. Det er jo litt rart med tanke på at det bare bor pingviner der, ler han.

– Det er jo mange lokasjoner som du har hørt om eller kanskje vært på selv. Du har hørt om Buckingham Palace, men du visste antagelig ikke at det jobber et team av urmakere som jobber 24 timer i døgnet med å stille hundre forskjellige klokker manuelt, hver eneste dag. For meg handler dette prosjektet om å utforske historiene bak bildet, like mye som bildet i seg selv.

En forlengelse av universet

Denne sommeren skulle egentlig den siste filmen til Wes Anderson vises på lerretet. The French Dispatch (2020) – fortellingen om en falmende redaksjon i Frankrike under pressens storhetstid på 1900-tallet har blitt utsatt på ubestemt tid. For de som har ventet på filmen kan coffee table boken på underkant av 400 sider være en slags trøst. Hva synes Wes Anderson om prosjektet?

– Jeg kontaktet han da vi startet med dette, og det virket som han likte det. Og da han fikk se boken spurte han om han kunne få lov til å skrive forordet. Det var litt overraskende, men veldig hyggelig.