I den pågående NAV-skandalen reises spørsmålet om hvem som er ansvarlig eller mest ansvarlig. Særlig er mange på jakt etter nåværende statsråd Anniken Hauglie (H), selv om det må være åpenbart at daværende statsråd Hanne Bjurstrøm (Ap) i 2011–2012 har et langt større ansvar. I tillegg kommer selvsagt mange embeds- og tjenestepersoner i NAV, departement, regjeringsadvokat, påtalemyndighet og domstoler, som muligens også har et straffeansvar for brudd på straffelovens paragrafer 171, 172 og/eller 173.
La oss vurdere statsrådsansvaret. I 1994 ble Norge medlem av EØS, basert på full bevegelsesfrihet for alle borgere innad i EØS-området. Da kan det hende at Norge mistet adgangen til å kreve bosted i Norge for å motta ytelser som ulike trygder og pensjoner i forhold til EØS-området. Hvorledes og hvem sørget for de nødvendige lovendringer og tilpasninger til EØS-regelverket ved vår inntreden i EØS? Det vil granskningen kanskje avdekke.
Etter regjeringsskiftet i 2013 kom det ikke noen foranledning for at først statsråd Eriksson og deretter statsråd Hauglie skulle foreta seg noe i sakens anledning
Så i 2011 kom det en ny og klargjørende EU-forordning som Norge ble bundet av, hvor det ble presisert at vi ikke kunne ha et krav om fast bosted og opphold i Norge for de som etter våre lover hadde rett på ulike pensjoner og trygder. Det var da Hanne Bjurstrøm var ansvarlig statsråd i Stoltenberg-regjeringen. Det var selvsagt tidspunktet for både å vurdere og implementere i norsk lov konsekvensene av den klargjørende forordning. Det ble ikke gjort, og den feilaktige praksis som nå er avdekket fortsatte eller ble innført. Etter regjeringsskiftet i 2013 kom det ikke noen foranledning for at først statsråd Eriksson og deretter statsråd Hauglie skulle foreta seg noe i sakens anledning.
Ifølge media avsa Trygderetten i 2017 dom om at lovfortolkningen til NAV var feilaktig og at man ønsket en klargjøring fra EØS-domstolen. NAV-byråkratiet spurte departementet, som ble informert, men den ansvarlige statsråd ble ikke informert og kunne således ikke foreta seg noe. En statsråd er selvsagt helt avhengig av informasjon fra sitt embedsverk og sine tjenestemenn, og kan ikke lastes eller kritiseres for noe som ikke er forelagt statsråden.
Når det gjelder vurdering av statsrådsansvar, er det naturlig å spørre om statsråd Bjurstrøm ble løpende orientert om nye, relevante EU-forordninger og om hun stilte de nødvendige spørsmål om hva en ny forordning medførte av konsekvenser for norske lover, forskrifter og praksis eller om hun tok det for gitt at embedsverket gjorde en forsvarlig jobb. Når det gjelder Hauglie, er det viktig å få klarlagt når hun ble informert og hva hun ble informert om. Hvis embedsverket forsikret om at gjeldende praksis var innenfor lovreglene, at Trygderetten tok feil og at dette var klart, kan hun ikke lastes eller kritiseres. Hvis embedsverket sa at det var problematisk og usikkert, kan hun muligens kritiseres for ikke å forlange spørsmålet forelagt Justisdepartementets lovavdeling, men det må granskningen eller en høring i kontrollkomiteen avklare.
Det må også avklares hvem som har ansvaret for at det ble krevet penger tilbake og innlevert anmeldelser mot personer som mottok trygder og pensjoner mens de oppholdt seg i andre EØS-land. De som undertegnet krav og anmeldelser kan ha gjort seg skyldig både i straffelovens paragrafer om feil og grove feil i tjenesten og falske anmeldelser. Det er det i tilfelle påtalemyndigheten som må iverksette etterforskning for å avklare. Det må også vurderes om de advokater som førte sakene for påtalemyndigheten med krav om fengsel eller tilbakebetaling har begått grove feil ved å akseptere en feilaktig lovfortolkning. Det samme kan gjelde dommere som eventuelt ikke stilte spørsmål ved den feilaktige lovfortolkning. Kun vanlig etterforskning kan avklare slike spørsmål. Det blir spennende å se om Setteriksadvokaten vil beordre etterforskning av disse forhold.
Når det gjelder de to statsråder, kan begge ha forbrutt seg mot straffebestemmelsen i paragraf 10 i ansvarlighetsloven av 5 feb. 1932, som kan gi både bøter og fengselsstraff inntil 2 år. Kun den sittende statsråd kan møtes med mistillit i vårt parlamentariske styringssystem i Stortinget. Straffeansvar kan imidlertid gjøres overfor begge statsråder. Da kan det være nærliggende å tro at hvis opposisjonspartiene går for mistillit mot Hauglie, så ber posisjonspartiene Ansvarskommisjonen om å iverksette etterforskning av Bjurstrøm for brudd på ansvarlighetslovens paragraf 10.
Det blir spennende å følge utviklingen både for statsrådene og for embeds- og tjenestemenn!
Carl I. Hagen
Stortingsrepresentant for FrP
