Kronen på verket

Gjestekommentar

Sjeføkonom Kjetil Martinsen, Swedbank. Foto: Iván Kverme

Før sommeren brukte jeg disse spaltene til å snakke om de strukturelle driverne av valutakurser. Om at dollaren er sterk fordi alle, nok en gang, ønsker seg til tech-sektoren i USA, og at kronen er svak fordi den internasjonale kapitalen har solgt seg ut av oljen.

Sentralbanken viser nå gryende tegn til å være enig. Under pressekonferansen etter forrige rentemøte i Arendal listet Ida Wolden Bache for første gang opp disse driverne som viktige forklaringsfaktorer for den svake kronen.

For et par uker siden var Wolden Bache på talerstolen igjen. Denne gangen under det Fed-arrangerte Jackson Hole-symposiet. Temaet var blant annet hvordan pengepolitikken virket – og der snakket hun om at Norges Bank har måttet ta hensyn til husholdningenes høye gjeldsbelastning i pengepolitikken. Rentehevingene har vært mindre aggressive fordi effekten av rentene er stor i Norge. Resultatet har vært en svakere krone, og Norges Bank har måttet bruke lenger tid på å få ned inflasjonen.

Finanspolitiske insinuasjoner

Dette siste er ikke noe nytt, men det er likevel verdt å gjøre et poeng ut av hva Norges Bank, gjennom sentralbanksjefen, nokså åpenlyst insinuerer. Både globale kapitalstrømmer og husholdningenes høye gjeldsbelastning ligger utenfor sentralbankens evne til å påvirke. Jeg avsluttet min forrige kronikk med at pengepolitikken ikke skulle klandres for den svake kronen, og at det var finanspolitikken som måtte på banen. Og det er nettopp her det ligger. Norges Bank styrer sin pengepolitikk, stort sett med inflasjonsmålet for øye, prisgitt de strukturelle rammebetingelsene som finnes i norsk økonomi. 

Pengepolitikken er bundet opp av forgjeldete husholdninger og vi taper kampen om kapitalen.

Så hva skal finanspolitikken gjøre? Først og fremst må vi ta utgangspunkt i at en svak krone må ses på som et symptom. Vi får den kronekursen vi fortjener. En svakere krone skulle for ti år siden lette omstillingen i norsk økonomi, men omstillingen har uteblitt. Pengepolitikken er bundet opp av forgjeldede husholdninger, og vi taper kampen om kapitalen. Kronen vil ikke merkbart styrke seg før vi får rettet opp i disse utfordringene.

Hør på Torvik

Det er få ubalanser i norsk økonomi, men husholdningenes gjeldsbelastning er utvilsomt en åpenbar sårbarhet. Tiår med skattemessige incentiver til mer gjeld får ta skylden. Nå også for en svak krone. Både skatteutvalget fra 2022 med Ragnar Torvik i spissen og flere landrapporter fra OECD har pekt på at politikerne bør reversere deler av boligsubsidiene. En åpenbar kandidat, som også nevnes av begge parter, er at skattefri gevinst ved salg av primærbolig bør strammes inn. Et tiltak som er upopulært blant mange kritikere, men nettopp denne kritikken er enda et tegn på hvor langt vi har strukket boligstrikken.

En reduksjon i boligsubsidiene vil kunne dempe prisveksten på boligtomter, og over tid vil det nok bidra til å ta ned gjeldsbelastningen til de norske husholdningene. Vi skal heller ikke se bort fra at en mer edruelig innretning av boligbeskatningen med tiden vil kunne få Finanstilsynet til å anbefale å fjerne Boliglånsforskriften på permanent basis. En forskrift som ble innført nettopp fordi fordelene med boliglån var for romslige. Disse grepene vil alene kunne gjøre Norges Banks pengepolitikk både mer robust og fleksibel. Sentralbanken vil i større grad kunne respondere på forstyrrelser som økonomien utsettes for, uten begrensningene husholdningene og de husholdningsrettede næringene nå legger på dem.

Mindre subsidier og mindre skatt

La oss ikke stoppe der. I debatten om den svake kronen har flere tatt til orde for at produktiviteten må bedres, og at politikerne må komme med produktivitetsfremmende tiltak. Jeg foretrekker å snu på det hele. Klarer kloke hoder å komme opp med nye produkter og tjenester som verden kaster seg over, vil vi nok se at både produktiviteten øker og kronen styrker seg. Det er ikke politikerne som skal fortelle oss hva vi skal gjøre, men de må (skatte-)legge til rette for at vi skal kunne hevde oss i den internasjonale kampen om kapitalen.

Mindre subsidier til boligeierne gir selvsagt staten mer å rutte med. Selv om det kan være fristende å bruke pengene selv, bør provenyet (og helst mer til) benyttes til å redusere inntektsskatten og den særnorske formueskatten. Ingen vet hva vi skal leve av etter oljen, men jeg er usikker på om vi finner ut av det gjennom offentlig oppnevnte utvalg eller en ny produktivitetskommisjon. Det jeg derimot vet, er at vi trenger både høykompetent arbeidskraft og risikovillig kapital. Derfor bør vi i større grad gi folk påskudd til å gå på jobb og investere i noe annet enn skattefrie sokkelleiligheter. 

Men den svake kronen bør tolkes som et symptom på at den skattemessige tilpasningen vi har i landet er overmoden for en oppdatering.

Vi har mange dalfører i dette landet, og selv med forslagene over kan vi ikke forvente at vi blir den neste Silicon Valley. Til det har vi mistet noe av vårt produktive fortrinn med mindre olje i bakken. Men den svake kronen bør tolkes som et symptom på at den skattemessige tilpasningen vi har i landet er overmoden for en oppdatering. Relativt enkle grep vil på sikt bidra til å dempe husholdningenes finansielle sårbarhet og gjenvinne kampen om kapitalen.

Kronen på verket vil være at også kronen styrker seg.