<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Article lead
lead
MONTERT PÅ LILLEHAMMER: Willys-Knight 70A var langt fra noen vanlig modell i Norge, og denne kom i kasser som byggesett til Norge. FOTO: IVAR ENGERUD

Kun én igjen: Du gjetter neppe koblingen til Norge

Willys-Knight var et amerikansk bilmerke, men en håndfull biler ble montert på Lillehammer. Dette er den eneste gjenværende.

Publisert 4. okt.
Lesetid: 6 minutter

– Det sto ikke kø av kunder som hadde råd til å kjøpe en ny Willys-Knight hos Lillehammer Motorcentral på slutten av 1920-tallet, smiler Geir Fjerdumsmoen mens vi triller den praktfulle Touringen langs veier den nok kjørte som ny. Nå på asfalt, den gang på grus.

Avansert sleidemotor

Den mørkeblå Willys-Knight 70A er drevet av en sekssylindret 2,9-liters sleidemotor. En avansert – og dermed dyr – motor. Selv etter snart hundre år og sannsynligvis drøyt 70.000 kilometer har den fortsatt ikke hatt behov for å bli totaloverhalt.

SELVSIKRE: Willys-Knight mente at motorene deres gikk bare bedre og mer effektivt jo lengre de var kjørt. ANNONSE: WILLYS-KNIGHT

Kanskje var det noe i fabrikkens slagord om at «The Sleeve Valve Motor Improves With Use». Willys-Knight mente sågar at effekten økte ved at avleiringer fra forbrenningen smurte sleideventilene.

Muligens sant til en viss grad og et visst punkt, men med høyere bensinforbruk og kompliserte reparasjoner som baksiden av medaljen.

TILBAKE PÅ LILLEHAMMER: Geir Fjerdumsmoen på Lillehammer har igjen brakt denne praktfulle 1927 Willys-Knight 70A tilbake til byen den ble bygd for snart 100 år siden. FOTO: IVAR ENGERUD

Til Norge i kasser

NORSK IMPORTØR: Bings Auto Co i Oslo var importør av Willys-Knight til Norge. ANNONSE: BINGS AUTO

Dette eksemplaret har levd et oversiktlig, og heldigvis relativt godt liv i snart 100 år siden den forlot fabrikken i Toledo, Ohio med kurs for Norge.

Starten var imidlertid av det mer uvanlige slaget. I stedet for å bli montert ferdig på fabrikken i 1927, ble den sendt komplett, men umontert i kasser til importøren Bings Auto Co. i Oslo for videresending til deres Lillehammer-forhandler.

Lillehammer Motorcentral var etablert fem år tidligere med agenturer for Ford, Firestone, Shell og andre, deriblant Willys-Knight. Der sto forhandlerens mekanikere klare til å skru sammen byggesettet. Grunnen til lokal montering, var nok lavere avgifter til staten enn en komplett, fabrikkmontert bil hadde gitt.

MINIMALISTISK: Instrumenteringen inneholder bare det viktigste. FOTO: IVAR ENGERUD

Prestisjemerke

Willys-Knight var Willys-Overlands prestisjemerke, for den øvre middelklasse. Litt over Buick, men under Cadillac, kanskje i La Salle-klasse hvis vi bruker General Motors-merkene som referanse. Prisene varierte i området fra litt under 1.500 til godt over 2.000 dollar på hjemmemarkedet. En pris du kunne få fire-fem nye T-Forder for i 1927.

EKSTRAUTSTYR: En mekanisk klokke hører også med på dashbordet. FOTO: IVAR ENGERUD

Sannsynligvis sto den ikke ferdig til salgs i butikken før i 1928. Akkurat hva som skjedde med bilen i denne tiden er ikke klart, men det kan se ut som den ble registrert først 3. mai 1929 – på E-5255.

Det var ikke mange i Norge som sto klar til å kjøpe en bil med litt ukonvensjonell teknologi og dertil hørende prislapp i en tid da Ford var totalt dominerende med en beholdning på rundt 6.000 biler.

Én eier til 1957

DISTINKT FRONT: Radiatorkappen og profilene langs panseret kunne minne litt om det etablerte luksusmerket Packard, og det var kanskje ikke tilfeldig. FOTO: IVAR ENGERUD

Willys-Knght hadde hatt sin storhetstid med Knights sleidemotor fra starten i 1914, men nå spilte teknologien på siste verset. I Norge var det registrert 41 eksemplarer av merket i 1927, men bare et par år senere var bestanden redusert til 30.

En som hadde penger til en ny (i realiteten to år gammel) bil var Einar T. Holte på Lillehammer. Holte var ingen hvem som helst i byen. Han var involvert i kjøp, salg og utvikling av betydelige landeiendommer i byen og regionen utover på 1920-tallet. Han drev også stort som pelsdyrfarmer i Lillehammer-området, og han brukte Willysen til å kjøre ut revefor til farmene.

Einar T. Holte hadde bilen helt til sin død i 1957. På våren ble det avholdt auksjon på deler av hans eiendeler, blant annet Willys-Knighten, som var i god stand.

SYMBOLTUNG: Også hornknappen sentralt i rattet har preget denne krigeren i rustning med visir. FOTO: IVAR ENGERUD

Soldattransport

Kjøper var Harald Skjeggestad. Bare 19 år gammel, men klar for å skaffe seg bil. For 1.500 kroner pluss salær ble bilen klubbet. Harald ble stolt bileier, mens enka gråt da han kjørte av gårde med bilen.

Skjeggestad var utkalt i militærtjeneste på Sessvollmoen den sommeren, og det ble mange turer mellom Lillehammer og Sessvollmoen, helt uten problemer. Men det gikk med mye bensin, kunne Skjeggestad fortelle.

ALDRI NOEN STORSELGER: Bestanden av Willys-Knight var nok på sitt høyeste rundt 1927 med totalt vel 40 biler av alle årganger i Norge. FOTO: IVAR ENGERUD

For å bøte på problemet fikk han et «godt» råd om å fylle parafin, men da skar motoren seg. Verksmesteren på Sessvollmoen anbefalte å fylle på olje og prøve å lirke den løs igjen, noe som heldigvis gikk bra uten at noe hadde skadet motoren vesentlig.

Så fikk den noen turer til før den ble satt bort. Eieren fikk nemlig raskt tilgang på nyere biler gjennom jobb som selger for Opel-forhandleren Helleberg på Lillehammer.

Veteranbilpionerer

Etter ytterligere noen år i Skjeggestads eie, ble den kjøpt av betongvareprodusenten og veteranbilpioneren Tor Reiremo på Lillehammer. Reiremo reddet mange perler fra å til grunne, blant annet Norges første registrerte Troll.

Det skjedde ikke noe med bilen før Terje Nyhuus på Hamar kjøpte den i 1972. Tre-fire år senere hadde han fått pusset opp og registrert den igjen.

STILLEGÅENDE: Med en godt innkjørt sleidemotor kan Geir Fjerdumsmoen suse stille av gårde i den vakre Touringen. FOTO: IVAR ENGERUD
DEDIKERT ENTUSIAST: Geir Fjerdumsmoen har vært aktiv i veteranvognmiljøet i Lillehammer i 50 år, og Willysen er seneste anskaffelse i en hyggelig bilpark. FOTO: IVAR ENGERUD

– Etter studier på NTH i Trondheim hadde vi flyttet til Oslo, hvor jeg fikk jobb som prosjektlederassistent på Postgirobygget, før snuta igjen ble vendt mot hjembyen Lillehammer litt senere på 1970-tallet. Lillehammer Veteranvogn Klubb var veldig aktiv, og jeg restaurerte en 1952 Mercedes-Benz 170 VA som vi deltok mye med i ulike sammenhenger. Der lærte jeg Terje å kjenne gjennom vår felles gammelbilinteresse, et vennskap som skulle vare i nær 50 år, til Nyhuus gikk bort i 2021, forteller Geir Fjerdumsmoen.

– Terje mente at bilen hørte til på Lillehammer, og sa flere ganger at «Geir, denne bilen må tilbake til Lillehammer. Der hører den hjemme. Og bare du kan gjøre det …».

Tilbake til Lillehammer

Heldigvis visste datteren om farens ønske, så i fjor vår ble den hentet ut av Nyhuus' låve i Trysil, og underveis involverte Fjerdumsmoen en annen, yngre, lokal veteranbilentusiast på prosjektet: Tor Inge Ramstad.

EIKEFELGER: Hjulene har treeikefelger, som så mange på denne tiden, før eikefelgene ble dominerende en periode. FOTO: IVAR ENGERUD

Nye Firestone dekk ble bestilt og hele bilen ble grundig gått over etter mange års stillstand. I år var den atter på veien med adresse Lillehammer, for første gang siden 1960-tallet.

Fortsatt med Terje Nyhuus' restaurering uten noe forsøk på forfine patinaen som snart 50 år har skapt. Den er en ekte del av akkurat denne bilens historie og bør forbli slik for fremtiden. Og at den fortsatt går både fint og stille kan vi bekrefte etter vår lille rundtur denne julidagen.

Blant de som har fått møte bilen igjen er bilens andre eier, Harald Skjeggestad, 67 år etter at han ble bilens eier i 1957. Ikke lenger 19 år gammel, men i midten av 80-årene, minnes han at den gikk enda stillere den gang:

SUPERSJELDEN: Det er bare én slik Willys-Knight i Norge, og den har en relativt lav og bred kalesje som gir et vakker profil. FOTO: IVAR ENGERUD

«Da hørte du bare et svakt sus i den. Og helt uten vibrering», før han legger til «Ja, motoren går jo finfint i dag også. Dette er bare storveis»!

Det handler om å bevare et lite, men viktig stykke Lillehammer-historie for Geir Fjerdumsmoen. Ikke bare for seg selv, men for ettertiden. Det er her denne bilen hører hjemme, og om drøye to år kan den feire sitt 100-årsjubileum.