Vi må få en slutt på innovasjonsteatret

Ofte virker det dessverre som om det er viktigere å bli oppfattet som innovative, enn å faktisk levere innovasjon til samfunnet. 

Virksomheter gjennomfører idémyldringer over en lav sko for deretter å klappe seg selv på skulderen

Virksomheter gjennomfører idémyldringer over en lav sko for deretter å klappe seg selv på skulderen. Men hva blir levert av faktiske løsninger? Dette innovasjonsteateret må vi få en slutt på.

Les også

Risikokapital bidrar til omstilling

I oktober publiserte Digitaliseringsdirektoratet en rapport kalt «Brukerorientert offentlig innovasjon – råd og erfaringer fra frontlinjen». Den tar for seg et titalls prosjekter de siste årene, og det ene hovedfunnet er av spesiell betydning: «For å sikre at innovasjonsprosessen fører til reelle endringer, må implementering av løsningene være tema fra start».

Håvard Wiik. Foto: Computas

Dette har vi opplevd på nært hold. Vi har sett flere innovasjonsprosjekter stoppe opp fordi implementering ikke har vært et tema fra første stund. Selv om vi tjenestedesignere er ekstremt glade i å tenke ut kreative idéer, må vi også ta ansvar og være pådrivere for å spørre oss selv: Hvordan skal vi få satt ideen ut i live? Det er vi, som representanter for fagmiljøet, som har ekspertisen til å gi prosessene livets rett og sørge for at de ikke blir glemt i euforien av hva morgendagens tjenester kan være.

Tjenestedesignere som oss forlater ofte innovasjonsprosjektet etter at en prototype eller idé er ferdig skissert og «overlevert» kunden. Men det er da det krevende designarbeidet egentlig begynner, og hvor vi bør sitte i førersetet for implementeringen.

Det betyr slutten på pekeleken hver gang et prosjekt stopper opp eller blir lagt i en skuff, og starten på mer tverrfaglig ansvar på kundens vegne når ingen andre stiller spørsmålene

Men det hjelper ikke bare å sitte og si hva designmiljøet bør gjøre, eller hvilket ansvar vi burde ha. Det er noe vi må ta og eie. Det betyr slutten på pekeleken hver gang et prosjekt stopper opp eller blir lagt i en skuff, og starten på mer tverrfaglig ansvar på kundens vegne når ingen andre stiller spørsmålene.

Misforstå oss rett, vi skal på ingen måte slutte å sprenge grenser. Vi sier ja til ja-fasen, og heier på å utfordre det etablerte. Men innovasjon er ikke bare kreativitet. Innovasjon er kreativitet og implementasjon. I praksis betyr det å venne seg til en ny implementeringsmodell som forplikter realisering. Dette finnes det flere eksempler på, i Computas bruker vi «dual-track agile»-metoden hvor testing av ideer og prototyper er en integrert del av utviklingsløpet helt frem til implementering.

Ram Yoga. Foto: Computas

Samtidig som vi må forplikte oss til realisering, må vi designere også i større grad tilpasse oss interessentene i en idéprosess – det være seg IT-sjefen, markedssjefen, økonomisjefen eller daglig leder – hvem enn som sitter rundt bordet. På samme måte som at en idé ikke bare skal nå frem til brukerne, men også inn til dem, må vi evne å påvirke de som er med i idéprosessen til å bli like investert i implementasjonen som ideen. Da blir det plutselig lettere å ta sunne diskusjoner på om en idé lar seg realisere rent organisatorisk, fremfor å møte «veggen» når den blir presentert for andre i virksomheten.

Hvis vi som designere tar mer ansvar for alle ledd i prosessen, får vi mer respekt og en fast plass rundt bordet når beslutninger tas. Da ender vi opp med færre pekefingre og mindre følelse av å bli tilsidesatt. Først da kan vi få en slutt på innovasjonsteatret.

Håvard Wiik

Avdelingsleder for brukeropplevelse og digitale flater i Computas

Ram Yoga

Fagdirektør for forretnings- og tjenestedesign i Computas