Godtfolk! Kanskje tenkte vi det samme ved inngangen til 1980-, 1990-, 2000- og 2010-tallet som vi gjør i dag; at fremtiden virker både lovende og skummel.
For meg og mange andre endrer fokuset seg mye i takt med at egne barn vokser opp og tanker om hva slags verden de skal leve sine liv i. I fare for å bli sentimental er det likevel en kjensgjerning at det som vil prege de neste ti årene, også vil få enorme konsekvenser for økonomisk vekst, selskapsinntjening, rentenivå, avkastningsmuligheter og ikke minst vinnere og tapere i næringslivet.
2020-tallet kan av flere årsaker bli avgjørende for livet på kloden også de kommende tiårene, ikke minst relatert til klimaendringene og de enorme konsekvensene det vil få enten vi vinner eller taper kampen mot høyere temperaturer. Jeg skriver i dag om temaer som sannsynligvis vil påvirke oss de neste ti årene. Her er åpenbare trusler, men også fantastiske muligheter. Lesetid om lag 12 minutter!
2020-tallet – noen antatte milepæler
Ti temaer som vil prege de neste ti årene
1) Globalisering i revers: Perioden fra 1981 til 2016 var preget av deregulering, mer åpne økonomier og finansmarkeder, Berlin-murens fall og inkludering av Kina i Verdens Handelsorganisasjon. Dette var drivere for en globaliseringsprosess kjennetegnet ved stadig friere flyt av penger, mennesker, varer og tjenester mellom land og økonomiske regioner. Flere ting tyder på at denne trenden er i ferd med å snu:
I 1989 var det 15 fysiske grensebarrierer i verden. I dag er det 77. Stadig flere land innfører immigrasjonssystemer basert på kunnskaps- og/eller evnenivå.
Handelskrigen mellom USA og Kina er en av flere indikasjoner på at den frie flyten av varer trues. Vekstraten i global varehandel i 2019 var lavere enn BNP-veksten for andre gang siden finanskrisen, noe som historisk kun har skjedd i forbindelse med økonomiske kriser. Multilaterale handelsavtaler erstattes i økende grad av bilaterale avtaler og stadig flere internasjonale selskaper flytter produksjonsfasiliteter hjem eller til land som anses som politisk allierte.
Det er ikke lenger politisk ukorrekt å kritisere globalisering eller proteksjonisme, eksemplifisert ved Trump, Brexit, Bolsonaro i Brasil og Orban i Ungarn.
En videreføring av disse utviklingstrekkene vil få store konsekvenser for globale verdikjeder, arbeidsmarkeder, renteutvikling og selskapsinntjening de kommende årene.
2) Resesjon: 2010-tallet var det første tiåret i moderne historie uten en økonomisk krise globalt eller i USA. Selv om ekspansjonsperioden med sammenhengende positiv BNP-vekst er rekordlang, har den samtidig også vært svært svak, faktisk den mest dempede etter en resesjon i USA siden andre verdenskrig.
Foregående tiår var preget av lav vekst og lav inflasjon, hvor gjennomsnittlig BNP-vekst i USA var 2 prosent, 1 prosent i EU og Japan, samt halvert fra 12 til 6 prosent i Kina. Dette til tross for 800 rentekutt i verden siden september 2008 (1 hver 3,5 virkedag) og over 12.400 milliarder dollar ferske penger produsert og tilført det finansielle systemet via sentralbankene i samme periode.
Sentralbankenes tiltak synes å ha styrket prisene på finansielle investeringer som aksjer og obligasjoner, mer enn de har styrket aktiviteten i økonomien. Stadig lavere renter og offentlige underskudd har samtidig bidratt til å løfte gjelden hos myndigheter og selskaper fra 105.000 milliarder dollar i 2008 til 247.000 milliarder dollar i dag.
Tiltakene har også bidratt til å øke den økonomiske ulikheten, for mens 100 dollar i en jevnt fordelt portefølje av aksjer og obligasjoner gjennom tiåret steg fra 100 til 223 dollar, steg lønningene i USA kun fra 100 til 125. Verdien av finansielle aktiva i USA nå 5,5 ganger så høy som amerikansk BNP – ny soleklar rekord og langt over nivået i perioden 1950 til 1995 på 3 til 3,5 ganger BNP. Denne utviklingen medfører i økende grad at moderne konjunkturbevegelser er drevet av utviklingen i finansmarkedene, fremfor i realøkonomien.
Den største trusselen mot finansmarkedene og dermed økonomien er inflasjon og renteoppgang. I dag har vi obligasjoner tilsvarende 13.000 milliarder dollar med negativ løpende renteavkastning, negative statsrenter i Tyskland og globale markedsrenter nær historisk lave nivåer.
En endring i inflasjonsforventningene, pengepolitiske feilgrep, mistillit til sentralbankenes evne til å bekjempe en krise og/eller større finanspolitiske stimulanser kan utløse større bevegelser i inflasjonen og/eller markedsrentene, som igjen kan påføre investorene enorme tap. Denne mekanikken var en av årsakene til at finansmarkedene reagerte så positivt på at den amerikanske sentralbanken i 2019 snudde fra å signalisere renteoppgang til å kutte styringsrenten tre ganger.
3) Tom verktøykasse for sentralbankene: Til tross for ovennevnte ekstreme tiltak fra verdens sentralbanker etter finanskrisen er verdensøkonomien fortsatt skjør og prisveksten er lavere enn inflasjonsmålene. Den ekstreme likviditetstilførselen, som mange trodde ville føre til ukontrollert inflasjon når den første runden med «pengetrykking» ble lansert i USA høsten 2008, har blitt motvirket av fire deflatoriske drivere; demografiske forhold med stadig færre i arbeidsfør alder og flere pensjonister, stadig høyere gjeld, strengere regulering og økt varsomhet i banksektoren og teknologiske innovasjoner som begrenser lønnsveksten for arbeidstagerne. Dette er faktorer som har dempet inflasjonen og ført styringsrentene stadig lavere, noe som igjen har bidratt til kraftig verdiutvikling i finansmarkedene.
Sentralbankene går inn i 2020-tallet med historisk lave styringsrenter; 1,75 prosent i USA, minus 0,5 prosent i eurosonen og minus 0,1 prosent i Japan. Samtidig har det nå i over 11 år blitt trykket penger via såkalte kvantitative lettelser. Frykten er at sentralbankene derfor vil ha begrensede muligheter til å stimulere økonomien når neste krise kommer, eller at de vil ty til enda mer ekstreme tiltak med potensielt negative konsekvenser. Et signal om mistillit til sentralbankenes rentekutt de neste årene vil være at disse fører til høyere og ikke lavere markedsrenter, stigende risikopremier i kredittmarkedene, sterkere fremfor svakere lokale valutakurser og fallende fremfor stigende aksjekurser.
4) Demografiske omveltninger: Fra én milliard mennesker i år 1800 antas verdens befolkning å nå 8,5 milliarder i 2030 og nesten 10 milliarder i 2050. De to mest avgjørende endringene vil bli fallende andel mennesker i arbeidsfør alder og en stadig høyere gjennomsnittsalder. Mens antall under fem år steg fra 340 til 670 millioner og antall over 65 år steg fra 130 til 610 millioner fra 1950 til 2015, vil antallet under fem være stabilt samtidig som antallet over 65 når 2,5 milliard innen år 2100. Dette bidrar til at mens det er åtte arbeidstagere per pensjonist i dag, vil dette antallet halveres innen 2050 – med potensielt enorme økonomiske konsekvenser.
Både teknologiske fremskritt, helsetilbud og livsførsel bidrar til økning i forventet levealder. I gjennomsnitt har forventet levealder på tvers av kjønn steget fra 31 år i 1900 til 72 år i dag, og forventes å nå 83 år innen år 2100. Årene fra 2000 til 2016 så den kraftigste økningen i forventet levealder siden 60-tallet.
5) Klimaendringer: I løpet av de neste ti årene vil vi nå et brytningspunkt hvor vi risikerer å miste muligheten til å unngå, med to tredjedelers sannsynlighet, en global oppvarming utover 1,5 grader. Vannstanden i verden vil stige ytterligere, kostnadene fra ekstremvær vil stige og de økonomiske og politiske effektene kan føre til økt immigrasjon, større økonomisk ulikhet og stigende arbeidsledighet. Samtidig må derfor 2020-tallet bli æraen for utvikling og implementering av nye miljøvennlige teknologiske løsninger, samtidig som en koordinert global satsing for å unngå skadevirkningene har potensial til å løfte verdensøkonomien.
De siste fire årene har sett under ett vært de varmeste noensinne, og 20 av de varmeste kalenderårene har kommet i løpet av de foregående 22. Ekstremvær førte til at over 25 millioner mennesker fra 2008 til 2015 måtte flytte fra sine hjem, enten midlertidig eller varig. Over åtte millioner tonn plastikk når havområdene hvert år og skaper store problemer for økosystemer og fiskerinæringen.
Kina og USA er de to største synderne når det gjelder utslipp av klimagasser med hhv. 29 og 14 prosent av samlede volumer. Det er samtidig enorme forskjeller mellom landene som har store utslipp og regionene som først merker de negative konsekvensene. Eksempelvis har Luxembourg et fotavtrykk med hensyn til CO2-utslipp som er 31 ganger så stort som det Eritrea i Afrika har.
Tiltak mot klimaendringene kan få enorme ringvirkninger for verdensøkonomien, med konsekvenser for måten forretninger drives på i energisektoren, jordbruk og transport. Selv globalisering kan virke mot sin hensikt ettersom lokal produksjon av varer er mer klimavennlig enn internasjonal distribusjon. Regulering knyttet til håndtering av avfall og utslipp vil bli stadig strengere, som målsetninger om 100 prosent fornybare materialer, lovfestede priser på karbonkvoter, forbud mot visse typer plastikk, høyere avgifter for forurensende kjøretøy eller økte flyavgifter.
6) USA og Kina – fra handelskrig til teknologikappløp: Mens handelskrigen trolig vil tones ned, vil den erstattes av et teknologisk våpenkappløp mellom verdens to stormakter. Dette vil bli en kamp om å kapre den langsiktige dominansen innen områder som kunstig intelligens, «Big data», 5G, datasikkerhet, robotisering og elektriske biler.
Kinas ambisjon er at 40 prosent av databrikkene til mobiltelefoner, 70 prosent av industri-roboter og 80 prosent av komponenter til fornybar energiproduksjon er «made in China» innen år 2025. Denne strategien vil gå i direkte konfrontasjon med en tilsvarende «America First» - strategi. IMF spår i tilknytning til dette at forsvarsbudsjettene til USA og Kina vil stige til henholdsvis 3.000 og 4.000 milliarder dollar de neste tiårene. Av børsnoterte selskaper vil noen av de som er tilknyttet forsvarsindustrien, teknologi eller datasikkerhet kunne bli noen av vinnerne de neste årene.
Mens kinesiske selskaper, til amerikanernes store irritasjon, får statlig støtte vil amerikanske teknologiselskaper utfordres av krav om økt regulering og oppbryting av markedsmakt. Særlig teknologisektoren er svært lite regulert sammenlignet med både industrien og finanssektoren. Teknologi- og e-handelsselskaper representerer nå om lag 25 prosent av samlet inntjening i det amerikanske aksjemarkedet – et nivå som har markert toppen for markedsdominans for andre sektorer historisk.
Fordi vekstpotensialet for datatrafikk er større og myndighetenes støtte avviker fra krav om økt regulering i USA, ser kinesiske selskaper bedre rustet ut til å kapitalisere på denne utviklingen enn de amerikanske. Med hensyn til internettbruk har Kina allerede 2,6 ganger så mange brukere som USA, men en markedspenetrasjon på kun 56 prosent. (USA og Europa på hhv. 85 og 89 prosent).
7) Moralsk kapitalisme og ESG: Med hensyn til finansmarkedene viser studier at yngre investorer har en større tilbøyelighet til å forvente høyere avkastning fra ESG-relaterte (environmental, social & governance) investeringer enn eldre investorer. For kapitalforvaltere medfører dette økt satsing på løsninger hvor slike hensyn ikke kun er en hygienefaktor, men en del av kjerneverdien. Trenden vil intensifieres fremover og anslag tilsier at det vil tegnes 20.000 milliarder dollar i ESG-strategier de neste 20 årene – et beløp tilsvarende markedsverdien av S&P 500 i dag. Mens det ble tegnet for 50 milliarder dollar i ESG-relaterte fond i USA i 2018, steg tegningene til 200 milliarder i 2019.
Investorer og selskaper opplever både et internt ønske, men også et eksternt press for å i større grad å ivareta hensyn til miljø, sosiale rettigheter og selskapsstyring enn tidligere. En spørreundersøkelse blant tilretteleggere av obligasjonslån i Europa viser at et flertall sier det er økende krav fra investorer om at obligasjonene som utstedes skal være knyttet til ESG-relaterte formål. Selve utstedelsen av slike «grønne obligasjoner» nådde et rekordnivå på 263 milliarder dollar i 2019 og spås kraftig vekst fremover, ettersom næringslivets målsetninger om å redusere egne utslipp vil forutsette tilgang til finansiering fra både private og offentlige investorer.
8) Robotisering og kunstig intelligens: Opp mot halvparten (800 millioner) av dagens kjente arbeidsplasser risikerer å erstattes av automatisering innen 2030-35. Prisen på industrielle roboter falt 27 prosent fra 2005 til 2014 og forventes å falle ytterligere 22 prosent innen 2025. Markedet for slike roboter antas stige fra 38 milliarder dollar i 2016 til 71 milliarder dollar i 2023 i takt med at stadig flere virksomheter, både i industrien og servicesektoren, automatiserer arbeidsprosesser som tidligere ble utført av menneskelig arbeidskraft.
Større datakapasitet og kunstig intelligens bidrar samtidig til store fremskritt innen ulike områder som sensorteknologi, maskinlæring, stemmegjenkjenning, miljøovervåkning og bevegelsesmuligheter som bidrar til nye verdiskapende innovasjoner men også truer eksisterende arbeidsplasser.
Fire av trendene for 2020-tallet er
1) overgang til automatiserte og mer kostnadseffektive arbeidsprosesser som gjør det mulig for bedrifter å flytte produksjonsfasiliteter tilbake til eget hjemland, med potensielt store konsekvenser for globaliseringsprosessen
2) selvkjørende biler, busser, nyttekjøretøy etc. som reduserer driftskostnader og reduserer nedetid
3) utvikling og utbredelse av kunstig intelligens som kan påvirke spesielt servicesektoren. Vi kjenner allerede til hvordan banker benytter roboter til enkle oppgaver innen kundeservice, men også oppgaver relatert til regnskap, jus og medisin vil i stadig større grad endres som følge av kunstig intelligens, og
4) automatisering i jordbruket som eksempelvis kan redusere og effektivisere bruken av kjemikalier.
9) «Smarte» enheter og byer: Det er i dag om lag 30 milliarder enheter som er tilknyttet internett, men antallet antas å stige til 500 milliarder innen 2030. Drivere vil være utviklingen av såkalte «smarte byer» der blant annet kollektivtransport, bygninger, energinettverk og annen infrastruktur i større grad benytter internett til effektivisering, kostnadsreduksjon og dermed miljøvennlighet. Behovet for slike løsninger forsterkes av en økende urbanisering hvor andelen som bor i byer vil stige fra 50 prosent i 2016 til 70 prosent i 2050.
Allerede i dag sliter over 80 prosent av de større byene med utfordringer knyttet til mangelfull styring, svak og gammel infrastruktur, stigende økonomisk ulikhet, boligmangel, kriminalitet, miljømessige utfordringer som dårlig luftkvalitet og faremomenter som terrorisme, sikkerhet, sykdom og epidemier.
10) Verdensrommet 2.0: De neste ti årene vil vi se at teknologiske fremskritt muliggjør et omfang av reiser i verdensrommet får 60-tallet til å blekne. Raketter som kan gjenbrukes og private og selvfinansierte initiativer kan bringe stadig flere mennesker til månen, Mars eller andre planeter. Nano-satellitter har kapasitet til å levere bredbåndsløsninger til over 40 prosent av menneskene på kloden som enda ikke har tilgang og i tillegg akselerere kapasiteten til 5G-nettverk.
Vi vil bli vitne til en slags privatisering av verdensrommet, drevet av at
1) stadig flere private selskaper har begynt å levere rombaserte tjenester til det offentlige og utvikle radikale nye teknologiske løsninger. Disse drar nytte av sterkere og mer kompetent ledelse enn i det offentlige, mindre byråkrati og bredere tilgang til finansiering
2) verdensrommet er i ferd med å bli en lekegrind for milliardærer som Elon Musk og Jeff Bezos. 16 av verdens 500 milliardærer har nå investeringer i romteknologi og ventes å øke fra 360 milliarder dollar i dag til 2.700 milliarder innen 2045
3) stadig lavere kostnader gjør romferdsel tilgjengelig for flere, og
4) økende interesse fra stadig flere land, hvor over 80 land nå har satellitter i atmosfæren som følge av fallende kostnader. Mens Saturn V, som fraktet menneskeheten til månen i 1969 kostet nesten 2 milliarder målt i 2018-dollar, var prisen på SpaceX sin Falcon Heavy i 2018 kun 95 millioner dollar.
