Det beste Los Angeles har å by på

Graver du litt dypere er det hakket mer komplisert, samt overraskende kynisk, på en måte som kun kapitalismens høyborg selv evner å være. Rundt midten av forrige århundre ble deler av byens kollektivtransport kjøpt opp – og til slutt visket vekk. Ikke av staten. Ikke av kommunen. Ikke av byrådet. Ikke av en velmenende velgjører. I stedet var det en ringrevkonsortium av bilprodusenter, dekkselgere og oljeselskaper – sies det. De satte en tåpelig stopper for byens økende populære trikkesystem – som nå ei finnes lenger. Igjen står det hele som et stoisk eksempel på byens mange kosmetiske korreksjoner. Men de aller fleste innsprøytningene sitter nok i innbyggerne. Silikon og fillers er et av byens mest populære produkter.

«Since 1781»

Til tross for at mye av Los Angeles ytre kan oppfattes som overfladisk av det jevne barn av janteloven, er det noen ting som holder seg bedre enn annet – og går litt dypere både psykologisk og estetisk.

Byens utallige arkitektoniske finurligheter har ikke latt eldes slik silikonimplantater gjør. Ingen flabbergastiske lepper. Ingen hakehøye brystpartier. Ingen ballongformede biceps. Ingen usedvanlig velskulpturerte sixpacker. I stedet for kirurgisk presisjons har de blitt konservert med naturmedisin og åpenhet – på en måte som få andre byer kan vise til.

Kanskje har det med velstand å gjøre. Los Angeles har alltid vært synonymt med prangende pengebruk. Eller har det kanskje noe å gjøre med deres estetiske fokus, som på godt og vondt alltid har vært til stede – ofte sett på som en konsekvens av nettopp likviditeten til byens mange A-, B- og C-kjendiser som febrilsk kjemper om blitzens oppmerksomhet.

Og alle disse menneskene trenger et sted å bo. Derfor huser Los Angeles en blasfemisk andel arkitekttegnede hus.

Sånn sett er det ikke så rart at byens korrigerte mennesker gjør slik de gjør. De vil jo bare holde seg like godt som sine omgivelser. For la det ikke være noe tvil: Når fiffen bestemmer seg for å gjøre noe pent, så leier de inn noen med bedre smak enn seg selv.

Greene & Greene: «Gamble House»

Arkitektbrødrene Greene var radarparet som satte sin strek på Los Angeles i riksmannsvennlige nabolag. Mest kjent er Gamble-huset, bestilt av David B. Gamble (med kone). Og ja, han er fra familien til den ene halvdelen av megakonsernet Procter & Gamble.

Knirker det i hodebunnen din ved synet av denne underlig tiltalende bygningen er ikke det så rart. Dette var huset til Emmett "Doc" Brown i Tilbake til Fremtiden fra 1985.

Greene & Greene blandet amerikansk nybyggersk tømmerhyttestil med overraskende japansk inspirasjon og detaljfokus. Det er mye trevirke her. Både inne og ute. Dog har ikke huset alltid falt i smak hos folk rundtom. I etterkrigstiden ble det mye kritisert for sitt utseende. Men nå står Gambles gamle krypinn på flere lister over historisk arv. I dag er det åpent for besøkende, og studenter fra det lokale universitetet er de som viser nysgjerrige rundt.

Eastern Columbia Building

 I kategorien for aller groveste art deco kommer en av byens første kjøpesentre. Hele fasaden på Easter Columbia Buidling er kledd i tårevåt turkis terrakotta. Å bygge det tok bare 9 måneder av året 1930, og ved ferdigstilling ruvet den over de fleste andre bygninger i sentrum. Eastern fikk dispensasjon fra Los Angeles høydebegrensning på 45 meter for den siste delen av strukturen hvor klokketårnet er plassert. Det var litt som å lyve på seg ekstra størrelse på utstyret, men det fikk i det minste folk til å vite hvor bygningen var – samt hva tiden var takket være klokkene på hver side av de fire veggene.

Nå står Eastern Columbia-bygningen som et prakteksempel på art deco-perioden. Siden 2010 har den derimot ikke huset sjapper, men luksusleiligheter. Det er viktig å finne plass til Los Angeles mange mediekåte sjansere.

The Getty Centre

Få steder er besøkt så ofte av uvitende turister i LA som Getty-senteret langs 405. Men heldigvis er det ingen felle her, med ruvende utsikt over østlige deler av byen. På en god dag, hvilket her betyr at du ikke kveles av smog, kan du se helt bort til skyskraperne i sentrum.

Senteret huser oljemagnaten Jean Paul Gettys kunstsamling, samt en haug med andre prosjekter tilknyttet hans kanskje ikke totalt uselviske ettermæle. Bygningen sto ferdig i 1997 og har siden vært åpen for publikum – helt gratis.

Arkitekten bak det enorme bygningskomplekset er Richard Meier, viden kjent for sin bruk av hvite farger. Det hele kostet 1,3 milliarder dollar. Hinsides prislapp til tross slår det deg muligens ikke som direkte overraskende når en trasker rundt mellom de mange byggene. Majoriteten av den grandiose byggmassen er gjort i kremhvit kalkstein. Materialet kunne ikke være noe mindre storslagent en arkitekturen i seg selv. Hele 16.000 tonn stein ble fraktet fra Bagni di Tivoli, 15 mil utenfor Roma.

Til tross for utallige små og store bygg fremstår det hele som én enhet. Bølgende vifteformer og markante linjalstreker knyttes sammen gjennom bruk av kun glass, stein og pertentlig utformede hager.

The Walt Disney Concert Hall

Blant de nyere tilskuddene til Los Angeles signalbygg er Walt Disneys resultat av en skikkelig runde i spanderbuksene. Et ekte resultat av Hollywoods pengebrøl. Og ikke minst et testamente over behovet for å sette sitt eget preg på omverdenen. Men Walt Disney Concert Hall har en litt annen bakgrunn en det. Det var Disneys kone, Lillian, som donerte en god slump grønne lapper for å starte byggingen i hennes ektemanns navn. Det startet med 50 millioner dollar i 1987 – som en gave til Los Angeles innbyggere. Men staten evnet ikke gjøre det ferdig før 2003.

Hele fasaden er kledd i rustfritt stål. Da konstruksjonen sto ferdig klaget folk i nabolaget over hvordan kledningen reflekterte solen. Angivelig kunne det føre til trafikkulykker hvis folk ble blendet. Og naboer fikk uønsket sollys rett i trynet. Når solen stekte som verst kunne refleksjonene føre til at nærliggende steder på gangfeltene ble varmet opp til 60 grader. Arkitekten, Frank Gehry, ble tvunget til å pusse flere overflater for å gjøre de matte.

Da hadde totalprisen steget til 130 millioner dollar. Pluss ytterligere 110 millioner dollar ble brukt for å lage det amerikanerne trengte aller mest av alt: En parkeringsplass.