Den beste og verste James Bond-musikken
Det knytter seg nesten like mye spenning til hver ny James Bond-låt som det gjør til filmene. Og i likhet med filmene er ikke alle like gode.
Da den første James Bond-filmen Dr. No ble vist på kino i 1962 var det til tonene av Monty Normans karakteristiske temamusikk – arrangert av filmmusikklegenden John Barry – som vi har hørt variasjoner over i til sammen 25 filmer, inkludert den splitter nye No Time To Die som hadde premiere 31. oktober, eller 27 filmer hvis vi regner med Casino Royale fra 1967 og Thunderball fra 1983 som ikke er laget av selskapet Eon Productions og derfor ikke regnes som «offisielle».
Fra og med film nummer to, From Russia With Love, fikk vi temasanger med tekst, men det var først med film nummer tre, Goldfinger, at musikken ble gjort et større nummer ut av og sangene brukt i filmenes tittelsekvenser. Siden den gang har Bond-skaperne i varierende grad lyktes i å treffe den musikalske tidsånden med sine valg. Årets «No Time To Die» sunget av Billie Eilish og skrevet av henne og broren Finneas må således sies å treffe blink. Slik har det ikke alltid vært.
Her går vi gjennom samtlige 25 Bond-låter. Spenn deg fast.
«James Bond Theme» - John Barry & Orchestra (fra Dr. No, 1962): Terning 6
Det originale James Bond-temaet klokker inn på bare et minutt og 50 sekunder, men er blant filmhistoriens mest gjenkjennelige – og toneangivende. Det ble skrevet av Monty Norman, og John Barrys arrangement er simpelthen genialt i all sin enkelhet, med Vic Flicks gitarriff som senteret alt kretser rundt. Her er det voldsomt drama i hver tone.
«From Russia With Love» - Matt Monro (1963): Terning 3
John Barry fikk jobben med å skrive Bond-musikken i lang tid fremover, og Matt Monro sang den smektende «From Russia With Love» uten at det fulgte særlig mye dramatikk med på lasset. Bond-musikken var fremdeles et konsept som famlet med å finne formen.
1964: Sean Connery som 007 i Goldfinger. Foto: Getty images
«Goldfinger» - Shirley Bassey (1964): Terning 6
Jeg skal hilse å si konseptet fant formen da Shirley Bassey med både drama, total innlevelse og full overbevisning sang til åpningssekvensen av Goldfinger bare et år senere. Når den walisiske divaen synger om «the kiss of death from Mr. Goldfinger» er det sexy, farlig og gåsehudfremkallende.
«Thunderball» - Tom Jones (1965): Terning 6
Bond-produsentene gikk for enda en walisisk sanger, og hvem var vel bedre egnet til å kontre Shirley Basseys intense «Goldfinger» enn Tom Jones? Med enda mer pomp og prakt og drama er «Thunderball» en av Tom Jones' store triumfer som sanger, og dem er det en del av.
«You Only Live Twice» - Nanci Sinatra (1967): Terning 6
Med valget av Nancy Sinatra traff nok produsentene tidsånden bedre enn de tidligere hadde gjort. Nancy og hennes faste samarbeidspartner Lee Hazlewood var «hot shit» og tilførte Bond-temaene i tillegg et mer markant Hollywood-element. Det svevende, store og åpne arrangementet signaliserte noe nytt i musikalsk Bond-sammenheng.
«We Have All The Time In The World» - Louis Armstrong (fra On Her Majesty’s Secret Service, 1969): Terning 6
Første og eneste film med George Lazenby i rollen som Agent 007 skilte seg musikalsk fra forgjengerne. Louis Armstrongs nydelige sang ble ikke brukt i tittelsekvensen, men i slutten av filmen. Armstrong var for syk til å spille trompet og fanget nok ikke tidsånden, men leverte vokalen plettfritt på ett opptak. Han døde to år senere, og sangen ble først en hit i 1994 da den ble brukt i en Guinness-reklame.
«Diamonds Are Forever» - Shirley Bassey (1971): Terning 5
Shirley Bassey var heller ikke så hot at det gjorde noe da den første Bond-filmen med Roger Moore dukket opp i 1971, men om hun ikke akkurat gjentar triumfen «Goldfinger», er «Diamonds Are Forever» en perle av et Bond-tema som kler inntredenen til den noe mykere skuespilleren og en æra som bragte mer humor inn i filmene.
«Live And Let Die» - Wings (1973): Terning 6
Paul McCartney og hans Wings var superstjerner og et valg som skilte seg kraftig fra Bond-tradisjonen inntil da. John Barry var ikke i nærheten av Live And Let Die, og jobben ble i stedet overlatt Beatles-produsenten George Martin. McCartneys tittelmelodi var både pianoballade, reggaeflørt og storslagent filmdrama på en gang. Det ble også den største hitsinglen så langt.
«The Man With The Golden Gun» - Lulu (1974): Terning 3
John Barry var tilbake, og med det valget av en kvinnelig Bond-sanger som var stor på 60-tallet. «The Man With The Golden Gun» forsøker å være tidsriktig ved å blande hårete gitarer inn i storbandmiksen, men uten særlig hell.
«Nobody Does It Better» - Carly Simon (fra The Spy Who Loved Me, 1977): Terning 2
Carly Simon vil definitivt bli husket bedre for sin fantastiske 1972-hit «You’re So Vain» enn for den vasne temamelodien «Nobody Does It Better» fra The Spy Who Loved Me. Det er en svulstig ballade med det som nok ble ansett som tidsriktige discostrykere og blåsere, men komponist Marvin Hamlisch når ikke John Barry til knehasene.
NYESTE: No Time To Die (2021). Foto: Universal Pictures
«Moonraker» - Shirley Bassey (1979): Terning 4
I 1979 var John Barry tilbake på plass, og han syntes tydeligvis det var hensiktsmessig å bruke Shirley Bassey for tredje gang. «Moonraker» er den svakeste av hennes Bond-låter, men det er likevel deilig å høre den etter mageplasket til Carly Simon og Marvin Hamlisch fra to år tidligere.
«For Your Eyes Only» - Sheena Easton (1981): Terning 5
Nå virker det som Bond-produsentene så behovet for å tekkes et yngre publikum. Ved å hanke inn skotske Sheena Easton som var blitt superstjerne med «Modern Girl» og «9 To 5» traff de perfekt. Den storslåtte balladen var en perfekt Bond-melodi, skrevet av Bill Conti og Mick Leeson. Conti skrev også selve filmmusikken.
«All Time High» - Rita Coolidge (fra Octopussy, 1983): Terning 1
Den svakeste Bond-melodien av dem alle. John Barry var tilbake, og valget av Rita Coolidge som sang «All Time High» fra den ellers fornøyelige Octopussy var mystisk. «All Time High» var en bleik fis av en sang sammenlignet med hennes tidligere triumfer som for eksempel «We’re All Alone». Hun synger fint, men arrangementet er fryktelig og sangen i seg selv svak.
«A View To A Kill» - Duran Duran (1985): Terning 4
Endelig noe med litt holdning! Synthpopheltene Duran Duran skrev tittelmelodien til A View To A Kill sammen med John Barry, og resultatet var iallfall delvis eksplosivt og innebar en helt nødvendig modernisering av Bond-musikken. For kanskje aller første gang fremsto den med godt humør.
«The Living Daylights» - a-ha (1987): Terning 5
Bruken av moderne pophelter fortsatte til de grader da «våre egne» godgutter i a-ha ble invitert til å skrive «The Living Daylights» sammen med John Barry (som her skrev Bond-musikk for siste gang). Dette var den første filmen med Timothy Dalton i rollen som Bond, og a-has tittelmelodi huskes – fortjent også – i langt større grad enn den nye skuespillerens tørre avlevering.
«Licence To Kill» - Gladys Knight (1989): Terning 3
Et måtelig vellykket forsøk på å bringe Shirley Bassey-storheten tilbake til Bond-temaene. R&B-sangeren Gladys Knight har stemmen som skal til, men sangen «Licence To Kill» er ikke mer enn «helt passe».
«GoldenEye» - Tina Turner (1995): Terning 6
Det skulle gå hele seks år før Bond-franchisen var tilbake, nå med Pierce Brosnan som Bond, adskillig mer vellykket sådan enn Timothy Dalton, med mer av humoren fra Roger Moore-perioden tilbake på plass. Tittellåten ble skrevet av U2-duoen Bono og The Edge, og der Gladys Knight mislyktes med å tilbakeføre storheten fra de klassiske Bond-temaene, traff Tina Turner på alle punkter. Alt ved «GoldenEye» uttrykker den største tenkelige forståelse for Bond-arven.
«Tomorrow Never Dies» - Sheryl Crow (1997): Terning 3
Sheryl Crow var et uventet valg, og hennes «Tomorrow Never Dies» skriver seg ikke inn i historiebøkene, hverken som en av hennes store prestasjoner, ei heller blant de store Bond-låtene. Der Bono og The Edge viser forståelse for Bond-arven, gjør ikke Crow annet enn å plassere de nødvendige elementene – ofte på feil plass.
«The World Is Not Enough» - Garbage (1999): Terning 4
Den profilerte filmmusikkomponisten David Arnold og tekstforfatter Don Black viser med «The World Is Not Enough» at de kan sin Bond, og Garbage og da spesielt vokalist Shirley Manson gjør en habil jobb. Noen stor låt er det dog ikke.
ÅRETS BOND-LÅT: Billie Eilish står bak sangen til No Time To Die. Foto: Getty Images
«Die Another Day» - Madonna (2002): Terning 2
Heller ikke Madonna er ufeilbarlig. Det har vi for så vidt sett mange eksempler på, og valget av henne som Bond-sangerinne er et åpenlyst utslag av dårlig dømmekraft. Sammen med den franske produsenten Mirwais leverte hun en sang som muligens kunne kalles moderne da den kom, men noen stor melodi har ikke «Die Another Day». Særlig Bond-resonans har den heller ikke.
«You Know My Name» - Chris Cornell (fra Casino Royale, 2006): Terning 4
Den tidligere Soundgarden-vokalisten Chris Cornell sang temamelodien til den første filmen med Daniel Craig i rollen som Bond. Uten at den er veldig gjenkjennelig som Bond-melodi er den likevel passende, kanskje fordi den passer så godt til denne utgaven av Agent 007 som er langt mer tro mot forfatteren Ian Flemings originale og til dels mørke bøker.
«Another Way To Die» - Jack White og Alicia Keys (fra Quantum Of Solace, 2008): Terning 2
Det beste som kan sies om «Another Way To Die» er nok at den er ganske fordomsfri av natur, men blandingen av Jack Whites minimalistiske bluesriff, storslåtte John Barry-effekter og R&B-trøkk levert av fo øvrig flotte Alicia Keys er svært lite vellykket. Tanken om å hanke inn White var sikkert god, men han viste seg dårlig skikket til oppgaven.
«Skyfall» - Adele (2012): Terning 4
Med en sakte oppbygging vokser «Skyfall» seg stor og sterk, båret på Adeles kraftige, sjelfulle stemme og både en melodi og et arrangement som er Bond så det holder. Sammen med co-låtskriver og produsent Paul Epsworth skapte Adele et Bond-tema som gjeninnførte en del av de klassiske elementene som hadde vært fraværende i de tre foregående sangene.
«Writing’s On The Wall» - Sam Smith (fra Spectre, 2016): Terning 2
Bond-forståelsen er der for så vidt i Sam Smiths «Writing’s On The Wall», men det gjelder først og fremst arrangementet. Selve sangen er mildt sagt middelmådig, og Smiths ellers flotte stemmeprakt virker malplassert i denne sammenhengen. Dette er stusslige saker.
«No Time To Die» - Billie Eilish (2021): Terning 4
Det er vanskelig å bli direkte begeistret over den nå aktuelle Bond-låten, men valget av Billie Eilish er i det minste inspirert. Hun ble superstjerne i 2019 med albumet When We All Fall Asleep, Where Do We Go? som i høyeste grad kan sies å gå motstrøms. Kanskje ble hun mer enn noe annet en trend i seg selv, og i det lyset er valget av henne interessant. «No Time To Die» er fin, men jeg har en mistanke om at arrangementet er for nedpå til at sangen virkelig slår, hverken i filmen eller for ettertiden.