- Julesangene kommer bare i dårligere og dårligere versjoner

– Julen er fin, men den utmerker seg som en tid hvor man midt oppe i all hygge og velstand gremmes litt over hva feiringen er blitt. Enten lykkes man med å skyve tanken på dem som har det kjipt litt unna og feier beinhardt for egen dør, eller så tar man det litt inn over seg, sier Magne Furuholmen.

Den profilerte a-ha-keyboardisten, låtskriveren og kunstneren er for tiden på turné med sitt aller mest kjente band, som spiller det banebrytende debutalbumet Hunting High And Low fra 1985 i sin helhet, etterfulgt av et knippe andre nøkkellåter.

Samtidig er han aktuell med sin første soloutgivelse på 11 år, en mørk juleplate med en like mørk tittel, White X-Mas Lies. Hva er så fælt med jul egentlig?

Nei til presanger

For noen år siden kom han hjem til familien med et klart forsett. Han ville ikke kjøpe julepresanger fordi alle hadde mer enn nok, men heller gi en presang til noen som fortjente det bedre, på vegne av dem alle.

– Det satte i gang en del vellykkede samtaler med barna og også med storfamilien. Nå er jeg i en veldig privilegert situasjon med god råd og dårlig tid, så i tillegg til å være et kolombiegg hvor jeg ga meg selv en presang i form av litt ekstra karma, fikk jeg mer tid ved ikke å løpe rundt og lete etter noe folk kanskje kunne ha lyst på hvis de tenkte hardt etter, men ikke egentlig hadde noe behov for.

Magne Furuholmen mener alvor på White X-Mas Lies, men han er ikke ute etter å ta fra folk julekosen.

– Dypest sett vil man jo ha det så koselig og fint som mulig med de man er glad i, men det er et evig spørsmål om man kan ha det helt fint så lenge noen har det kjipere. Da er det ekstra meningsfylt for en fyr i min situasjon å gjøre noe annet enn å legge ut på en førjulsturné for å makse ut bunnlinja på årets regnskap, sier han og fortsetter: 

– Jeg er klar over at jeg er en meget privilegert person som nå turnerer verden rundt med a-ha, men hvis jeg i tillegg skulle legge beslag på norske kirker for å fylle opp kontoen før jul ville det føles litt meningsløst.

Bare skrot

Furuholmen er ikke imponert over nivået på julesangene vi overstrømmes med i førjulstida, og beskriver dem som å komme ut i «dårligere og dårligere versjoner».

– Hvert år dukker de samme opp, og så er det lagt til 20 nye som i mine ører ikke har rett til å se dagens lys. Da lurte jeg på hvilket alternativ jeg hadde å tilby. Jeg kan be folk høre på Sufjan Stevens i stedet, eller så kan jeg lage et vinteralbum med jul i midten, med musikk jeg mener ikke vil stikke nåler i dem som har det verre enn meg. Det er det jeg har prøvd på White X-Mas Lies.

– Hvordan ville du styre det musikalske prosjektet for ikke å falle i den evige julefella med dombjeller og det hele?

– For det første skriver jeg melankolsk musikk uansett hva jeg fokuserer på, det handlet egentlig bare om å sette blikket i jula. Jeg tror ikke det er noen familier som ikke kan kjenne på noe av en sånn tvangsmessig kosetid rundt julefeiringen, hvor stridsøkser legges til siden og man snakker litt overfladisk om hyggelige ting gjennom sammenbitte tenner. Det lå et materiale der, sier han og forklarer at han allerede hadde noen ideer klare. 

– Jeg hadde tittelen White X-Mas Lies, og den antydet litt av det skinnhellige kontra det hellige, et liv i fornektelse. Det var på en måte ledestjerna, så begynte jeg å skrive låtene.

Magne Furuholmen er ikke den første artisten til å rette et kritisk blikk mot julen, men føler han likevel at denne subsjangeren er litt underkommunisert, at de «glade» låtene får ta litt overhånd?

– For meg er det sånn at selv ikke på mitt mest harmoniske og lykkelige blir jeg glad av glade låter. Jeg blir deppa av gladmusikk, sier han med et flir.

– Jeg blir derimot takknemlig og glad av musikk som rører meg, og hvis jeg ikke er på mitt mest harmoniske og lykkelige så trenger jeg den musikken. Jeg sier ikke at det er noe feil med at noen liker glade låter, men jeg tror alle har godt av en liten dose melankoli.

Negativ?!

Hvordan forløper egentlig julefeiringen hos familien Furuholmen? Den kan ikke være veldig hyggelig skal vi dømme ut ifra White X-Mas Lies, men hovedpersonen er ikke med på at platen er så negativ.

– Jeg synes den er litt sånn tilforlatelig ærlig og at den ikke svartmaler noe som helst. Det er ganske mye humor der, men det er også en del tristesse, eller erkjennelse av at man kanskje fokuserer på feil ting og bare ser årene svinne hen. Det kan være noe man kommer til sent i livet, og ser at man skulle brukt tiden sin mer på ungene, eller noe. Den erkjennelsen kan våkne hos alle på et tidspunkt. Jeg er så heldig å ha voksne barn som trives i samvær med sine foreldre.

– Så lenge det er sånn, er det en situasjon jeg må prise meg lykkelig over. Som i alle familier har det vært år hvor ting kræsjer inn i livet og gir jula en helt annen farge, men det er ikke sånn at min familie gruer seg til jula. Tvert imot.

– Du mistet selv faren din som 6-åring. Satte det et preg på din barndoms julefeiringer?

– Nei, jeg tror vel heller at min mor på mange måter overkompenserte for å gjøre alt ekstra hyggelig for ungene. Det er en understrømning av lengsel og, på et eller annet nivå, underkommunisert smerte i forbindelse med det, men det er ikke noe jeg nødvendigvis forbinder med jula som sådan, sier han og fortsetter: 

– Jeg tenker at jeg har hatt en helt normal norsk oppvekst, men den jula vi vokste opp med på 70-tallet var noe helt annet enn i dag. Jeg mener ikke at 70-tallet var så mye bedre, men jeg tror det hadde blitt ramaskrik om du hadde utsatt 70-tallsøyne for den julefrenzyen man ser nå. Det er som en annen planet.

Overflodsfest

Dette er ikke første gang Magne Furuholmen har kritisert overfloden rundt den moderne julefeiringen. 

I 2002 laget han en installasjon utenfor Oslo S der han sammen med andre kunstnere var invitert til å lage 24 forskjellige juletrær. 

Furuholmen vekslet inn sitt honorar på 14 000 kroner i sedler og mynter som han dekorerte treet med, og det ble selvfølgelig ribbet.

– Dagsrevyen annonserte at det var ekte penger som hang der, og pengene ble forhåpentlig tatt av noen som trengte dem mer enn meg. Det satte også i gang interessante diskusjoner i kunstverdenen. For det første ble jeg beskyldt for å bruke vanskeligstilte som brikker i mitt eget spill og måtte forsvare det, og for det andre ble kunstnerne dritsure for at jeg hadde gått ut med hvor mye alle hadde fått for jobben, ler han.

– Men jeg tenker at det var i samme ånd, og jeg siterte samtidig den samfunnskritiske amerikanske låta «A Christmas Carol» av Tom Lehrer, der det heter «angels we have heard on high, tell us to go out and buy». Det var nok da jeg første gang tenkte at det ikke kan fortsette på denne måten.

Nå med AC/DC

Et overraskende innslag blant Furuholmens egne komposisjoner på White X-Mas Lies er en svært annerledes versjon av AC/DCs «Hells Bells».

– Det var overraskende også for meg som ikke har noe sterkt forhold til AC/DC. Utfordringen var om jeg klarte å ta noe som var fullt av reinspikka rockmachismo og gjøre det til noe sårt og smertefullt. Til min store overraskelse syntes jeg det fungerte med en gang. At det er en veldig annerledes versjon er for meg også poenget med å gjøre coverlåter.

En annen sang på platen heter «There Goes Another Year» og er årets julelåt for Frelsesarmeen. Det gjør Furuholmen til deres juleartist av året, men hva innebærer det?

– Jeg vet faktisk ikke helt, men jeg tok et initiativ overfor plateselskapet mitt og fortalte at jeg ville gjøre en konsert til inntekt for noen som trenger det i jula, og da falt valget på Frelsesarmeen, forteller han.

Går i minus

Spørsmålet er hvordan prosjekter som White X-Mas Lies kan føre til at noen i den andre enden får hjelp? Ingen kjøper plater lenger, og det er ikke rare greiene å tjene på strømmetjenestene.

– Problemet som jeg ser det er at i gamle dager kunne man lage en låt og gi inntektene til et veldedig formål, men det fungerer ikke lenger, fordi du får igjen ti kroner og femti øre hvis du er heldig, tre år etterpå. Men du kan dra med nettverket ditt, du kan dra med folk. Jeg har et plateselskap som ikke kommer til å tjene et rødt øre, jeg har et management som gjør dette fordi de tror på plata og ikke kommer til å sitte igjen med noe, sier han og legger til:

– Jeg kommer til å gå drøyt i minus fordi jeg har villet lage plata sjøl, og alt det er greit, men å kunne bruke dette som et verktøy til å generere noe som har en feelgoodfaktor for mange, inkludert meg sjøl, er noe jeg har lyst til å fortsette med, sier han, uten helt å vite hvordan han skal ta prosjektet videre.

– Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg bare gjør dette i Norge, og det er på grunn av kapasiteten. Jeg kommer hjem fra turné med a-ha rett før jul og gjør så godt jeg kan med det vi allerede har planlagt, men neste år kan vi kanskje gjøre noe tilsvarende et annet sted. Jeg har ikke tenkt gjennom i hvilken form det kunne være, men jeg har fått spørsmål fra Berlin og London fra folk som kunne tenke seg å være med og dra i gang noe tilsvarende. Hvem vet? Det hadde ikke vært meg imot å bruke litt tid før hver jul på å gjøre noe hyggelig for folk.

Uforskammet gode penger

Etter a-has mange velpubliserte samarbeidsproblemer synes mange det er utrolig at trioen fremdeles gidder å spille sammen? Det er vel ikke akkurat slik at de trenger pengene?

– Jeg tror vi trenger det terapeutiske elementet ved litt sånn samvær nå og da. Vi har jo en historie sammen, et skjebnefellesskap som ikke går vekk uansett om vi sitter på hver vår side av kloden og lobber granater, eller om vi er sammen på turné. Det ville vært frekt å si at ikke pengene er uforskammet gode, men det er nok ikke den primære drivkraften for noen av oss, sier han og fortsetter:
– Det ligger en anerkjennelse av fellesskapets historie her, og på tross av alle de vanskelige tingene som har vært finnes det dårligere måter å bruke dagen på enn å stå foran 10.000 entusiastiske lyttere som synger med på alle låtene.

Furuholmen spøker med at a-ha er ferdig med farvelturneene og slipper å bekymre seg om flere slike.

– Da kan vi heller gjøre det som er enkelt for oss å samles rundt, å spille konserter og turnere rundt i verden. Vi har et veldig bra band, kanskje det beste vi har hatt noen gang, med bare nordmenn. Det er jo hyggelig å reise rundt sånn, og de synes det er superstas. Det er vanskelig å være sur og gretten når man flytter seg fra femstjernershotell til femstjernershotell og spiller for fulle hus, sier han. 

– Spøk til side, jeg tar ikke dette for gitt. Vi kan gjøre det nå, så får vi se, men det føles helt supert. Vi hadde middag sammen i går og det var god stemning. Vi har rom vi ikke går inn i, men der vi beveger oss i fellesskap, der trives vi.