Princes mesterverk gis ut på nytt – på CD

Da Prince i 1987 ga ut dobbeltalbumet Sign O’ The Times var det gått et helt år siden utgivelsen av Parade. Et blaff for den jevne artist i dag, men den gang en liten evighet. Det ikke alle vet er at han hadde spilt inn og kassert to andre plater i mellomtiden, og dessuten at Sign O’ The Times var ment som en trippel-LP med tittelen Crystal Ball.

Nå viser en storstilt nyutgivelse veien frem til ferdig plate, med betydelige deler av de skrinlagte og til nå uutgitte opptakene. Med mer. De viser den enorme kreativiteten og det sprudlende overskuddet musikeren og komponisten Prince var i besittelse av – og hvorfor han i manges øyne «eide» den midtre delen av 80-tallet.

Purple rain

21. april 2016, dagen Prince døde, var en mørk dag for millioner av fans, men den gode nyheten i kjølvannet av dødsfallet var at hans innholdsrike arkiver sakte, men sikkert ville åpnes. Det har ført til omfattende nyutgivelser av gjennombruddet Purple Rain fra 1984 og forgjengeren, dobbeltalbumet 1999, fra 1982.

Førstnevnte utgitt som en unnselig flis av en CD-boks, mens 1999 var mer forseggjort. Til sammenligning er nyutgivelsen av Sign O’ The Times for den hellige gral å regne, både når det gjelder innpakning og innhold.

Perioden fra november 1985 og ut januar 1987 karakteriseres som den aller mest kreative i hele Prince’ karriere av Daphne A. Brooks, professor i African American Studies ved Yale-universitet i Connecticut. 

Hun er blant dem som er invitert til å skrive i den forseggjorte boken som følger nyutgivelsen av Sign O’ The Times. Her skriver hun om hvordan hans «uhemmede visjon, rastløse eksperimentering, fryktløse virtuositet og en besynderlig, dyp fantasi som kunne ta helt av» ble til en slags markedsstrategi og impliserer at den ubekymret vendte ryggen til Reagen-æraens generelle tilbakeslag og nedskjæringer som førte til en brems for den afrikansk-amerikanske delen av befolkningen hva angikk sosial velferd og borgerrettigheter.

Slikt kan professorer diskutere til de blir blå i fjeset, men de fleste vil enes om at Brooks har et poeng hva angår Prince’ elleville skaperkraft i disse årene. Med backingbandet The Revolution ble han verdensstjerne med platen og filmen Purple Rain i 1984 og fulgte opp med Around The World In A Day (1985) og Parade (1986), sistnevnte lydsporet til filmfloppen Under The Cherry Moon. 

Med Sign O’ The Times, og ikke minst tittelkuttet derfra, tok Prince et politisk standpunkt. Det handlet om den globale AIDS-pandemien, og den eksplosive utbredelsen av crack med påfølgende voldshandlinger og gjengkriminalitet i fattige, urbane nabolag.

Mesterverket

Da dobbeltalbumet Sign O’ The Times ble utgitt 30. mars 1987, ble det raskt definert som Prince’ mesterverk, en miks av hip-hop, jazz, pop, rock, blues, funk, R’n’B og mye mer. Mange regner det som hans siste store utgivelse, og nettopp derfor er denne nyutgivelsen så velkommen. 

Den inneholder hele tre CD-plater med uutgitt musikk fra arkivene, der veldig mye stammer fra de kasserte platene Dream Factory og Camille, samt Crystal Ball som var utgangspunktet for Sign O’ The Times. Plateselskapet Warner presset Prince til å trimme det ned fra trippel- til dobbeltalbum.

– Dette er de samme folka som ville sagt til Mozart at han skriver for mange noter eller at Citizen Kane er en lang film, klaget Prince.

Normalen for arkiv- og luksusutgivelser av denne typen er at plateselskapet finner frem tidlige versjoner av låtene for å «vise veien til ferdig resultat». Nyutgivelsen av Sign O’ The Times følger ikke mønsteret. 

Med få unntak er all musikken på de tre CDene «nye» låter, musikk du aldri har hørt før, som trygt kunne vært utgitt den gang da og ytterligere bygget oppunder Prince’ status som en av tiårets definerende artister. En ekstra CD med B-sider og remixer, samt to konsert-CDer og en konsert-DVD kompletterer den luksuriøse boksen. En enda større, mer forseggjort og kostbar vinylversjon finnes også.

Julen kom tidlig i år

Prince var en musikernes musiker, men kunne spille alt selv om det trengtes. Han bygget studio i kjelleren, og klarte seg på lite søvn. I særlig intense perioder kunne han jobbe 24 timer i strekk.

Veien til den ferdige Sign O’ The Times-platen startet med albumet Dream Factory med The Revolution der Wendy Melvoin og Lisa Coleman var sentrale. Det finnes tre tenkte versjoner av dette albumet, men da Prince’ oppløste bandet skrinla han også platen.

Camille er platen for hans feminine alter ego ved samme navn der han endret tempoet på vokalen for å få en mer androgyn stemme. Planen var å slippe platen uten å røpe artistens identitet, men ble også kassert. Det store prosjektet han dermed satset alt på var trippelalbumet Crystal Ball som altså ble ansett som for mye av det gode av Warner.

Hvem som hadde «rett», Prince eller plateselskapet, kan vi nå gjøre oss opp vår egen mening om. Den skattkisten den nye utgaven av Sign O’ The Times presenterer er uansett en fest. Julen kom tidlig i år!