+ mer
Baltazar: Byens desidert hyggeligste uteservering.  Foto: Iván Kverme

Smaken av Italia, men bak domkirken

Baltazar er et tilfluktsted i sommer for deg som egentlig lengter langt ned på kontinentet. Eller bare har sneket deg ut av hjemmekontoret.

– Det er her de er ja, alle som egentlig hevder til Sigve Brekke at de nå sitter lydig på hjemmekontor.

Long og Short har ruslet ned gjennom et turistforlatt Karl Johan, hvor engelsk og tysk nå er byttet ut med tjukke L-er og piratbukser for menn. For å komme unna de Oslo-besøkende har anmelderne søkt tilflukt hos Baltazar. Og allerede før de har satt seg ned, er stemningen på vei opp.

- Selvsagt, 6-timers dagen var slett ikke en illusjon når folk har innsett hvor mye fritid de faktisk har, om de bare gjør jobben sin så fort de kan. Det sagt, jeg ser ikke bort ifra at Telenor-sjefen sjæl også kommer rekende hvert øyeblikk.

Baltazar

Baltazar begeistrer Finansavisens matanmeldere, som mer enn noensinne lengter tilbake til den italienske sommeren. Maten er svært god, i rause porsjoner, men kanskje er det likevel stedets atmosfære som for alvor sjarmerer de to.

Terningkast 5

Sted: Dronningens gate 27.

Besøkt: 11. juni 2020.

Tid før maten kom: 20 minutter.

Pris lunsjretter: 165-230 kroner.

Restauranten er preget av corona-restriksjoner, på lik linje med resten av hovedstadens restaurant- og utelivsbransje. Det takles likevel upåklagelig, og hadde det ikke vært for flaskene med håndsprit og plakatene om avstand som omsorg, hadde det vært lite som minnet om pandemiens klamme hånd over verden.

– Det er heller ikke noe problem å lukte øl etter lunsj, om den eneste som lukter det er bikkja på hjemmekontoret, sier Short, og bestiller seg en italiensk øl. Long har ikke hund, men er likevel ølhund nok til å doble bestillingen.

Klassikeren: Enkle retter er ofte testen på et godt kjøkken. Pizza Parma'en til Baltazar består med glans. Foto: Iván Kverme

Vanligvis er slike steder om sommeren preget av en kombinasjon av kontorarbeidere i gråstenkede arbeidsgarderober, og tilreisende turister i altfor komfortable klær og sko. Men det har minket betraktelig på arbeidsklær fra Dressmanns 2012-kolleksjon, og ikke en rumpetaske er å se.

– Jeg hadde ikke trodd at denne krisen skulle gjøre at folk kledde seg bedre enn før? Tvert imot. Det ble jo mumlet om at dressen ville avgå med døden, og all stil ville følge etter.

– Vel, folk har sittet hjemme og innendørs i flere måneder. Selv du er jo anstendig antrukket for en gangs skyld, kontrer Long.

Den smørblide servitøren piler mellom bordene. På bordet foran dem har en deleplate av ost, skinke og diverse annet snadder dukket opp. Kløktig kalt Antipasto all'Italiana, som for dem som har glemt lommeparløren sammen med passet på hotellet, betyr italienske forretter. Sånn cirka.

Alt holder en utmerket kvalitet. Den kokte skinken har en god røykaroma, uten at det dominerer hele ganen. Og kanskje er det chorizoen som er den største overraskelsen, med et litt sterkere spark enn det norske restauranter vanligvis tør å tillate seg.

– Du må smake på kirsebærsyltetøyet, utbryter Short spontant.

– Kombinasjonen av søte og syrlige bær gjør at han må stoppe opp litt. Enda bedre blir det når gorgonzolaen får lov å bli med på denne festen av en smaksopplevelse. Perfekt avrundet ost, uten for tung baksmak.

Kanskje er det bare de to globetrotternes savn til utlandet som har overtatt lunsjen, men om det fortsetter slik, ser det lyst ut for dette stedet.

Trivelig: Fordelen med litt plass i en uteservering, er at det er plass til både hygge og corona-restriksjoner. Foto: Iván Kverme

Pasta pasta pasta

Shorts strozzapreti-pasta med salsiccia er ankommet bordet. Hjemmelaget pasta, med italiensk pølse og gode, varme cherrytomater. Godt krydret med ferske krydderurter, der basilikumen får en mer fremtredende effekt enn den vanligvis får, dandert som en liten kvist i midten av all italiensk mat siden for alltid. Og med en akkurat passe mengde sitrus for å veie opp for både pølse og pasta.

– Det er godt med brød, men i denne retten blir den nesten bare i veien. Pastaen burde fått scenen alene, sier Short, som egentlig er svært godt fornøyd.

Like fornøyd skal det vise seg at Long er. Han landet på en Pizza Parma, den klassiske pizzaen med parmaskinke, ruccolasalat og parmesan, dandert over et hvetelerret med rød bakgrunn.

– Vi må erkjenne at maten her kommer i såpass omfangsrike porsjoner at vi kunne holdt oss til bare hovedrett. Samtidig, det er slik det skal være på ferie. Alt skal på bordet, sukker han fornøyd, mens den salte pizzadeigen forsvinner ned i løgnhalsen.

– Dette er absolutt en pizza jeg kan - og skal - spise igjen.

Det skal også sies, at det er vanskelig å komme nærmere følelsen av Italia enn Baltazar akkurat nå. Ingen kommer seg uansett til Italia, men om abstinensene blir for ille, så er det slett ikke umulig å i alle fall late som man er der.

– Hamar-regionens PR-folk kan prøve seg så mye de vil, men Stange i Vestbygda er ikke Toscana. Det er kanskje Norges Toscana. Men det er ikke Italia, sier Short.

– Det er strengt tatt ikke Norges Toscana heller. Det er her.

Premium
Lunsjguiden