+ mer
SALOME: Kvinnen som ønsket hodet til døperen Johannes på et fat og fikk det. Foto: Iván Kverme

– Dette begynte jo så bra, men hvor er servitørene når du trenger dem?

God mat, men det er kjipt å bli overlatt til seg selv i Asfaltjungelen akkompagnert av ambulanser og vind fra nord.

Vinden fra sør har skiftet retning og kommer nå fra nord. Short nynner diskret på Kirsti Sparboes 1972-schläger «En Sommer Er Over». Det er derfor god plass på uteserveringen. Utstyrt med jakker og lange benklær velger duoen optimistisk et utebord, og det tar ikke lang tid før en gjestfri kroat på tilbudssiden er på pletten med lesevennlige menyer, tar opp drikkebestilling og sprudler på vei tilbake til kjøkkenet.

Nøttebillig!

– Selv om formatet på menyen er fysisk stor, vil jeg si at utvalget til lunsj er begrenset, sier Short og leter etter fristelser blant de få rettene. Ikke har hun lyst på smørbrød, den venetianske salaten er for frukt-basert for hennes smak og sjøkreps føles feil her ute i asfaltjungelen. Hadde det enda vært svaberg…

Salome

En kombinert vinbar med småretter og en trattoria med klassiske venetianske retter som carpaccio og rike raguer. Det kreative teamet er Dag Tjersland, som blant annet står bak Baltazar, Skur 33 og Signalen, og Andreas Viestad, kjent fra tv og mannen bak St. Lars. Kjøkkensjef Nelson Fernandes har bakgrunn fra blant annet Hansken og Restaurant Palmen.

Begynte bra med god service, som ble fullstendig fraværende etter hvert. God mat.

Terningkast 4.

Sted: Henny Mürers gang 1, Diagonalen i Bjørvika ved Deichman og Operaen.

Pris lunsjretter: 135 - 495 kroner.

Tid før maten kom: 7 minutter.

Besøkt: 25. august 2020.

– Sjøkreps? sier Long overrasket. Hun har ennå ikke rukket å se på menyen, men blir umiddelbart interessert. Hun trenger ikke mange sekunders betenkningstid før hun har bestemt seg: ovnsbakt sjøkreps med sitrontimian, hvitløk, persille og smør. Og et løvtynt brød med løkmarmelade som en forrett til det kalde glasset med hvitvin.

NOK EN NYKOMMER I BJØRVIKA: Restaurant Salome. Anmelderne var passe imponert, men gir dem en sjanse til, for det er mye som er bra. Foto: Iván Kverme

Short blinker seg ut et par alternativer og lar den sprudlende kvinnen fra Kroatia avgjøre:

– Smørbrødet med kyllingsalat er ganske lite, så hvis du virkelig vil ha lunsj, så ville jeg valgt en pizza. Det er mye mer mat.

Sekundet senere vet Den lille larven Aldrimett at det blir pizza til lunsj. Men hvilken? En svart variant med blekksprut, kamskjell og ørretrogn, en hvit med artisjokker, eller en av de røde variantene med syltet chili og krydret salami eller med spekeskinke og tomatsaus?

– Hvilken ville du valgt? spør hun servitøren.

– Pizza Bianca med artisjokk, mozzarella, kapers, gorgonzola og basilikum. Den er vår bestselger og virkelig god, mer slår hun fast enn lover hun.

Syv minutter senere står det løvtynne brødet på bordet. Det både ser ut og smaker som en supertynn, sprø pizzadeig toppet med løkmarmelade.

– Kjempegodt, sier Long, som under normale omstendigheter styrer unna alt som minner om pizza.

Short nikker og sniker seg til nok en leiv av Longs form for forrett.

– Og bare 65 kroner for alt dette. Nøttebillig!

Vi vil ha dessert...

Et par minutter senere dukker både pizza og sjøkreps opp. Førstnevnte er rykende varm og kan mette minst halvannen person. I hvert fall hvis det er smugspist løvtynt brød i forkant.

– Pizzaen er kjempegod. Tynn, sprø bunn. Saftig fyll, uten å gjøre bunnen klissvåt. Det siste får forresten jeg aldri til. Ikke er kapers blant favorittene mine heller, men du verden så godt de smaker sammen med resten av fyllet, sier Short og plasserer pizzaene i samme kategori som dem hos Teatro, både når det gjelder håndverk og kreativitet på toppen.

– Egentlig synes jeg det er synd å ta livet av kreps for å spise et par gram, men dette smaker deilig. Kjøttet i klørne er imidlertid litt tørt, sier Long.

NORGES FØRSTE: Salome er landets første venetianske restaurant. Foto: Iván Kverme

Begges tallerkener er bunnskrapt. Aldrimett er nettopp det, men Long har plass til en søt avslutning etter sin særdeles lette lunsj. Nå er de to fullstendig overlatt til seg selv der ute.

– Dette begynte jo så bra, men hvor er servitørene når du trenger dem? Nå begynner dette å ta veldig lang tid, sier Long og trekker opp glidelåsen på jakken. Nordavinden er merkbar.

Short gjør det samme med sin glidelås og går inn i lokalet, i håp om å finne noen som kan ta imot en bestilling, hvilket hun gjør.

Long bestiller tre kuler med sorbet - hvit fersken, rabarbra og pistasje - mens hun nærmest hakker tenner. De to går inn og blir vist til et bord i det heftige lokalet med fantastisk takhøyde. Short benytter ventetiden med å gå på toalettet for å vaske hender med varmt vann og såpe. «Operasjon Håndvask» er utført til perfeksjon, men samtidig er hun usikker på om det ble helt rett:

– Jeg blir helt matt av restauranter som skal være så kreative og humoristiske for å skilte hva som er dame- og herretoalett. Kan du kjønnsbestemme ulike blekkspruter? Jeg skjønte ikke hvor jeg skulle gå, så jeg tok det nærmeste.

ASFALTJUNGEL: Ikke den mest sjarmerende uteserveringen i byen. Foto: Iván Kverme

I mellomtiden har Long fått sine tre iskuler:

– Den med fersken er kjempegod, kulen med pistasje likeså, men rabarbrasorbeten er litt i sureste laget, sier Long og viser frem et ansiktsuttrykk som skal illustrere at hun nettopp har bitt i en sitronskive.

De får regningen og Short oppsummerer på vei tilbake til kontoret:

– Kjapp servering, i hvert fall i begynnelsen, relativt hyggelig prisnivå og god service. Men dessverre også dette bare i begynnelsen. Men maten var god, det skal nykommeren i Bjørvika ha. De har bare vært åpne siden midten av august, så vi kan gi dem en sjanse til når de er blitt varmere i trøyen.

Foto: Iván Kverme

Premium
Lørdag
Lunsjguiden